Leselyst 2124

Året er 2124. Regjeringens Leselyststrategi har 100-årsjubileum. På skolene i Norge feires dette med brask og bram! Etter at de er ferdige med morgenens lesekvarter, selvfølgelig.

Å være en god leser innebærer å forstå det man leser både bokstavelig og billedlig. I Leselyststrategien slår regjeringen fast at jo mer vi leser, desto bedre lesere blir vi. Trykte lærebøker, kompetanseheving hos lærerne og formidling av variert litteratur har (sannsynligvis) sørget for at vi i Norge har fått en sterkere kultur for lesing i år 2124. Lystlesing i skolen, lovfestet rett til bemannede skolebiblioteker og styrket innkjøpsordning for tegneserier og lettlestbøker er ikke nevnt, men det er tross alt tanken som teller.

Det er vanskelig å spå i fremtiden når alt man har å gå etter er intensjoner. Det er generelt vanskelig å se for seg hvordan hverdagen vil se ut 100 år frem i tid. Ja, det er vanskelig å se for seg hvordan hverdagen så ut 100 år tilbake i tid også! Men dette er det lettere å finne ut av, fordi vi har bøker. Vi har historiebøker som kan fortelle oss om viktige hendelser, og livene til de som har kommet før oss. Og vi har romaner som ved hjelp av litteraturens magi kan transportere oss til andre virkeligheter; sanne, ikke sanne, delvis sanne, alt imellom. Vi har selvfølgelig film og TV også. I 2024. Vi kan se på levende bilder som gir et slags inntrykk av hvordan liv i andre tider og på andre steder kan se ut. Men noe av det spesielle med litteraturen, er at vi blir tvunget til å lage disse bildene selv.

På skolebesøk på en ungdomsskole, diskuterte jeg nettopp dette med elevene. Hva er forskjellen på en film og en bok? Filmer er morsomme og bøker er kjedelige, var det en som rakk opp hånden og sa. Fair enough. Jeg fortalte ham at jeg respekterte meningen hans, men at jeg gjerne ville at han skulle utdype. Han utdypet: Bøker tar lang tid. Når du ser en film får du hele historien på en gang, mens når du leser en bok begynner du kanskje på den i januar, og tre måneder senere har du bare lest 20 sider og du husker ingenting av det.

Det høres jo veldig kjedelig ut, vi kan alle være enige i det.

Vi kan selvfølgelig spørre oss hvorfor det tar så lang tid. Kan det ha noe å gjøre med hvor, når og hvordan man leser? Dersom lesing av skjønnlitteratur er noe du gjør i norsktimene når du er ferdig med de andre obligatoriske oppgavene og hjernen er en oppvridd vaskeklut, er sannsynligheten stor for at du hverken får god kontinuitet eller gode leseopplevelser.

Bøker er tyngre enn filmer å komme inn i. Det er litt som den gamle KLM-sketsjen, som Cappelen Damm hintet til i en video på Instagram i anledning verdens bokdag. I den originale sketsjen hadde en munk problemer med overgangen fra skriftrull til bok. Han klarte ikke åpne den, og måtte få hjelp fra teknisk support. Det å åpne en bok var helt annerledes enn noe han hadde gjort før, han trengte øvelse og trening. Det samme med jenta i Cappelen Damms video, hun var vant til å scrolle på mobilen og skjønte ikke hvordan hun skulle bruke en bok hvor innholdet var printet på ark mellom to permer. For mange som ikke er vant til å lese, kan denne følelsen kanskje være ganske gjenkjennelig. OK, man vet antakeligvis hvordan det er meningen at man skal bruke en bok. Men det å åpne den, lese den, flytte inn i innholdet, er helt annerledes enn noe man har gjort før. Det er annerledes enn å se på en film, og annerledes enn å scrolle på en skjerm.

I starten tar det kanskje lenger tid. Fordi det er tungt når man ikke har trening. Og det kan være litt kjedelig, når man ikke er vant til det. Akkurat som å spise havregrøten sin, eller fortsette med fysisk aktivitet selv om musklene blir slitne. Man trenger oppmuntring, man trenger gode forbilder som viser hvorfor man fortsetter å gjøre ting selv om det er kjedelig i starten, og man trenger tilrettelegging på det nivået man er på. Hvis man ikke er vant til å lese bøker, og det er tungt og går utrolig tregt, kan tilrettelagte bøker, eller lettlestbøker, være en god løsning. Man begynner ikke å løfte vekter på 50 kg. Antar jeg. Jeg er ikke spesielt god på vektløfting, jeg synes det er tungt og slitsomt. Men da jeg fikk muligheten til å prøve det for en tid tilbake, husker jeg at jeg fikk begynne med bare vektstangen. Det er tungt nok når man ikke har trening fra før. Akkurat som man begynner med lettere vekter, eller bare stangen, når man er ny på vektløfting, kan det være en idé å begynne med bøker som er lettere å lese, når man er ny på lesing. Dette betyr selvfølgelig at gode og spennende lettlestbøker er viktig, og at de må være tilgjengelige i bibliotekene.

Når man har trening på å lese, begynner bøkene å fungere. Hjernen begynner å skape sine egne filmer, som faktisk ofte kan være like bra som Netflix, eller bedre. Du lager dem jo selv, så de er helt perfekt tilpasset deg! Og de hjelper til med å dra deg inn i handlingen du leser om.

Mange unge foretrekker bøker hvor de kan kjenne seg igjen i handlingen, kan vi lese på bl.a bok365.no. Det er fint og bra, dét. Men etter hvert som de blir mer øvede lesere, kan en dreven bibliotekar, lærer eller litteraturformidler (eller belest foreldreperson) utfordre dem til å finne bøker med hovedpersoner som lever helt andre liv enn dem selv. Det spennende med god litteratur, er at svært forskjellige historier kan ta opp universelle temaer som lesere i nesten alle situasjoner kan kjenne seg igjen i. Man trenger ikke karakterer i samme alder og nabolag som en selv for å kjenne seg igjen i menneskeopplevelser som vennskap, kjærlighetssorg eller familiekonflikter.

Når du leser om liv fra andre tider, og andre steder, oversetter hjernen lesingen til innlevelse. Følelsen av å bli «dratt inn» i en historie, kommer når du glemmer at du ser på tekst printet på ark, og dykker ned i bildene du ser for deg, eller stemningen boken beskriver. Det er en grunn til at forskning knytter lesing av skjønnlitteratur i oppveksten til utviklingen av empati (se f.eks. «A Theory of Narrative Empathy», Suzanne Keen, 2006).

Når jeg skal se for meg å leve 100 år frem i tid, går jeg også til litteraturen. Fremtidslitteratur som sjanger har eksistert lenge. Så lenge at den i noen tilfeller har begynt å omhandle nåtiden, eller til og med fortiden. Det er 40 år siden 1984, men i 1949, da George Orwell skrev romanen, handlet den om fremtiden. Eller, hans skremmende tanker om hvordan fremtiden kunne se ut. Ofte er de litterære tankene om fremtiden dystopiske, det vil si at de ser for seg et samfunn som av ulike grunner har gått til grunne. Et dystopisk scenario er altså det motsatte av et utopisk scenario. Jeg vet ikke om så mange utopiske romaner, vi mennesker har kanskje en tendens til å bruke det negative for å si noe om samtiden, og det vi frykter. I dystopier er det ofte krig, atomkrig, sykdom eller miljøkatastrofer som har ført til samfunnets kollaps. Ungdomsromanserier som tar for seg dette er bl.a Hunger Games, Divergent og Maze Runner, som har vært store ungsomssuksesser på tross av at få unge kan kjenne seg igjen i å måtte kjempe for livet i et nasjonalt arenashow eller flykte fra monstre i en stor labyrint. Det må være noen menneskelige temaer som er gjenkjennelige likevel. Også norske Terje Torkildsens Dystopia-serie var hyppig utlånt og lest på skolebiblioteket da jeg jobbet som lærer. Også Tor Arve Røssland og Johan Harstad har hatt suksess med dystopi-sjangeren. Harstads Darlah – 172 timer på månen ble faktisk kåret til den beste ungdomsromanen noensinne av Dagbladet og Ubok.no (2014)! Dette på tross av at få tenåringer kan kjenne seg igjen i det å reise til månen. Handlingen til denne romanen er lagt til en litterær nåtid, hvor mye er likt samtidig som menneskene har teknologi vi i realiteten ikke har tilgang på.

1984 er en klassisk politisk dystopi, hvor Orwell får fabulere/advare om hvordan fremtiden kan se ut hvis vi ikke passer på. Myndighetene i den fiktive fremtiden kontrollerer alt, inkludert informasjon. The Ministry of Truth driver med jevnlig omskriving av fakta og historie. De kontrollerer hvilke historier menneskene har tilgang på, og slik også evnen deres til innlevelse og fantasi. Hvis vi ikke har historier, får vi aldri trent opp evnen til å se for oss ulike scenarioer. Vi får aldri levd oss inn i andre liv, tider og steder, og vi får aldri utviklet empati og medfølelse på den måten litteraturen kan utvikle oss, hvis vi lar den, og hvis vi trener oss opp til å være mottakelige for det. Min versjon av året 2124 er ikke en dystopi. Litteraturen ser kanskje annerledes ut, formatet historiene presenteres i er sannsynligvis annerledes enn i dag. Kanskje leses det mest på skjerm. Kanskje finner vi opp en ny type papir, som nesten ikke veier noen ting, og som er utrolig miljøvennlig å produsere. Kanskje går vi tilbake til en type skriftruller, siden scrolling antakeligvis har kommet for å bli. Kanskje kan man få installert en type implantat, som gjør at man kan lese tekst uten å være avhengig av fysiske dingser som bøker, tablets eller telefoner.

Det som er sikkert, er at det leses. Kanskje det må mer til enn Leselyststrategien 2024 for at det skal skje. Det å bli en god leser er ikke noe som skjer over natten, og det trengs mer enn gode intensjoner. Det trengs øremerket støtte, og det trengs tid og tålmodighet. Men jeg tviler ikke på at vi kommer dit til slutt. For hva er et samfunn uten litteratur? Hva er en sivilisasjon uten historier? Ingenting. Så jeg fortsetter å håpe på Leselyst 2124, selv om det kanskje er en fiktiv fremtidsutopi.