Med utgangspunkt i et forsøk på å vurdere barnelitteraturkritikkens visuelle kompetanse og perspektiv, presenteres det i denne artikkelen en analyse av et utvalg samtidige norske billedbokkritikker, og det fremsettes en rekke kritiske bemerkninger til plassen den gis, måten den vurderes på og sammenhengen den settes inn i. Som del av en samtidskultur foreslås det at kritikken kunne anvende et mer oppdatert estetisk perspektiv, som blant annet tar innover seg den enkeltes kroppslige erfaring og mulige intermediale referanser.
Dermed legges det opp til at leseropplevelsen og lesningen på flere nivåer kan vurderes som relasjonsskapende, både sosialt og samfunnsmessig, heller enn å ansees som en autonom og avgrenset erfaring basert på formalestetiske og narrative virkemidler.