Å lese sakprosa for opplevelsens skyld

Kritiker Ida Skjelderup skriver i en anmeldelse av Bjørn Arild Erslands ferske bok Loke er jeger. Jaktbok for barn at hun fikk seg en overraskelse da hun åpnet boken: «Den åpne språklige formen, de poetiske fotografiene og den insisterende sanseligheten – både i tekst og bilder – henvendte seg til hele kroppen min, ikke bare hjernen. Dette gav meg tilgang til noen perspektiver på jakt som jeg ikke hadde forutsett.»

Dette er en sakprosabok, og det kommuniseres altså på forsiden at det er en jaktbok for barn. Jakt er et tema de fleste av oss har en forforståelse av og en personlig mening om, noe også Skjelderup innrømmer å ha i anmeldelsen. Overraskelsen hun beskriver, handler om de forventningene hun hadde, basert på bokens status som sakprosa og det tydelig kommuniserte emnet jakt.

Skjelderup forventet at boken skulle være et innlegg i en debatt. Hun forventet en bok som argumenterte for noe, og som hun i sin tur kunne argumentere mot. Men boken oppfylte ikke disse forventningene: «Det kjennes som om boken vil ha meg til å vende blikket innover, selv om sakprosasjangeren vanligvis styrer oppmerksomheten min i retning av det tematiske innholdet og hvordan virkelighetskontakten håndteres.» Denne boken insisterer på en estetisk lesning, konkluderer hun. I stedet for å møte boken med argumenter ble hun med den sju år gamle gutten Loke på jakt.

Debatter om sakprosa for barn (og voksne) har ofte handlet om hvor grensene for sakprosaen går. Kan en forfatter leve seg inn i et dyrs tanker og følelser, for eksempel, dersom målet er å gjøre barn engasjert i å lære om dyret? Men den debatten Ida Skjelderup legger opp til, handler ikke om hvorvidt denne boken sprenger sakprosaens grenser. Den handler om hvordan vi leser sakprosaen, og hvilke forventninger vi har til den for tiden. Hun finner at sakprosaen for barn altfor ofte politiseres: «Vi spør hva slags barn boka skaper, heller enn hva slags opplevelse den gir», skriver hun.

Sakprosaforfatterne har visst det lenge. Når man skal skrive god sakprosa for barn, holder det ikke å vite masse om et emne. Det er utformingen av stoffet som er det sentrale; det er slik forfatteren får med seg eller mister leseren. Når Bjørn Arild Ersland velger å la oss følge sjuåringen Loke på jakt i en jaktbok for barn, er det ikke tilfeldig. Loke blir en identifikasjonsfigur for leseren, og fortellingen om Loke på jakt blir vel så viktig som, og kanskje viktigere enn, jakten som fenomen. Så kanskje det er vi formidlere som får passet vårt påskrevet i Skjelderups anmeldelse. Det er vi som har en tendens til å lete kun etter nytteverdien i sakprosaen for barn og til å omtale sakprosaen kun med et blikk på hva den kan lære oss. Denne gangen oppfordrer jeg derfor til å lese sakprosa med vekt på den litterære opplevelsen denne litteraturen kan gi.

Tre sakprosabøker som kan leses i barnehagen:

Teksten er tidligere trykket i tidsskriftet Barnehagefolk, og er gjengitt med tillatelse.