 Professor, Norsk barnebokinstitutt |
| Leselengde: 11 minutter |
Den tapte miljøskildringen
Anne er foreldreløs, fantasirik, og full av pågangsmot. Dessuten er hun en pike vi lett kjenner oss igjen i og blir oppmuntret av. Derfor har unge piker i flere generasjoner hatt stor glede av henne. Før foreldreløse Anne kom til Bjørkely som 11-åring, var hun hardtarbeidende barnepike. Men merkelig nok er hun ikke skadet av å ha vært barnearbeider. I stedet må hun kunne karakteriseres som et naturbarn. For når hun i en alder av 11 år endelig blir tatt hånd om, er hun høyst motivert og mottakelig for opplæring og utdannelse. Anne utvikler seg raskt til å bli et harmonisk, kreativt menneske – en ung pike som både er forankret i sin tid og viser vei mot fremtidens kvinneideal.
Kulturhistorisk er Anne-bøkene interessante som tidsbilde fra den tid hvor kvinnene snart skulle få stemmerett. Handlingen er lagt til Prins Edwards øy i Canada i perioden fra ca. 1860 til 1918. Den gang var Canada fremdeles en del av det britiske imperiet, men tilværelsen i bøkene kretser om det isolerte lokalsamfunnet. All transport skjer med hest og kjerre, tog og ferge. Avisen kommer til postkontoret én gang i uka. Alt utenfor øya betraktes med skepsis, større etter som avstanden øker. Derfor blir for eksempel det å ansette en ny prest en svært betydningsfull begivenhet som hele lokalsamfunnet tar del i.
Men ettersom Anne vokser til og får en større handlingsradius, åpnes det sakte opp for omverdenen. På ett tidspunkt kommer telefonen, litt senere bilen, og til slutt bryter 1. verdenskrig ned alle forsøk på å stenge omverdenen ute. Montgomery viser hvordan endringene i kvinneidealet finner sted samtidig med at transportmulighetene utvikles. Lucy Maud Motgomery setter søkelyset på hvordan Anne forholder seg til det miljøet hun lever i, derfor er gjenkjennelse mulig selv i dag, og derfor blir avstanden i tid og rom interessant for dagens lesere. Anne-bøkene handler om et miljø i utvikling. Men i den sterkt forkortede oversettelsen fra 1940-50-årene, som er den som er lettest tilgjengelig i Norge i dag, er miljøskildringen fjernet.
Anne er et tenkende barn, men det kommer ikke frem i den norske utgaven. Dessuten er hun en fremmed når hun kommer til Bjørkely i Avonlea, derfor blir hennes bestrebelser på å tilpasse seg miljøet for å få en lokal tilhørighet en viktig drivkraft. Det fremkommer gjennom de mange miljøskildringene som er borte. Dessuten er det religiøse aspektet som preger originalteksten fjernet. I Anne fra Bjørkely står valget av ny prest til Avonlea helt sentralt. Anne er ivrig opptatt av å drøfte de ulike prestenes prekener, og når menigheten har bestemt seg for å ansette pastor Allan, er hun helt enig i beslutningen. Leserne får ikke anledning til å sette seg inn i den store betydning som det får for Annes mulighet til å bli akseptert i Avonlea, at den nye prestefruen blir hennes venn. Og da Annes første dag på søndagsskolen er kuttet ut, får vi ikke innsikt i graden av hennes evne til selvstendig tenkning.
Kjærlighet og menneskeverd i kvinnenes verden
Montgomery har befolket Avonlea, der Anne tilbringer sin ungdom, og Four Winds der hun er hustru og mor, med et variert galleri av personligheter. Spesielt er det mange sære, sterke kvinner i Annes omgivelser. Alle er ikke like sympatisk skildret, men svært få av dem er skildret som underdanige og svake. Selv om de har tidsriktig begrensede utfoldelsesmuligheter, setter de et klart preg på det lokalsamfunn de er en del av. De har både verdighet og makt.
De seks bøkene som er utgitt på norsk ble skrevet fra 1908 til 1921. Norske kvinner fikk adgang til høyere studier i 1884 og stemmerett i 1913, kanadiske kvinner fikk adgang til å studere i 1879, og stemmerett i 1917. I denne perioden kunne kvinner få tjeneste som lærerinner fra de var 16 år, gutter fra de var 18 (ifølge Mary Ann Doody Jones i Montgomery 1997: 430-31). Anne blir først lærerinne på den hjemlige skolen, dernest studerer hun videre, så tar hun seg en ny skolejobb før hun gifter seg og slutter å jobbe.
Det som var radikalt i 1908, er blitt vanlig nå, derfor legger vi ikke så lett merke til det opprørske potensialet i Anne-bøkene. I stedet legger vi merke til det som for oss virker gammeldags: For eksempel det at Anne som gift ikke lenger er hovedperson i sine egne bøker. Fru Gilbert Blythe (Annes offisielle navn som voksen) er bare hustru og mor. Selv om hun er en fantastisk mor, forsvinner hun mer og mer ut av søkelyset etter som hun føder sju barn.
De siste bøkene i serien handler mer om dem enn om Anne selv. Anne-bøkene er noe så uvanlig som en ungpikeserie der heltinnen ikke bare blir eldre, men også må vike plassen i sentrum av interessen for nye personer og generasjoner.
Anne-bøkene gir et kulturhistorisk bilde av kvinners livsvilkår rundt århundreskiftet og viser hvordan kvinner ble rangert. Det å være mor var den opplagte kilden til respekt, men også barnløse kvinner kunne oppnå status ved å påta seg omsorgsfunksjon for andres barn. I Anne-bøkene blir kvinnenes aktverdighet knyttet sammen med barnas livsvilkår.
Helt fra begynnelsen av første bok blir vi gjort oppmerksomme på at foreldreløse barn er frakjent menneskeverd. Matthew og Marilla tar seg av Anne, slik hun senere tar seg av Davy, Dora og til en viss grad Paul, før hun får sine egne barn. Frøken Cornelia tar seg av Mary Vance, og Rilla tar til seg et spedbarn. De handler alle av plikt, men blir belønnet med å utvikle sin egen kjærlighet. Kvinnene blir bedre mennesker av å påta seg omsorgsfunksjon overfor trengende barn.
I tillegg til å demonstrere at barnet fremkaller den voksnes kjærlighet, setter Motgomery søkelys på den romantiske kjærligheten. Annes egen vei til den store kjærligheten er forholdsvis forutsigelig. Hun gifter seg med sin barndoms beste uvenn. Hennes første møte med Gilbert skjer på Avonlea-skolen rett etter at hun er kommet til Bjørkely. Da er hun 11 år og han 13, og han erter henne for det røde håret. Anne blir så sint at hun knuser tavlen sin i hodet hans og legger ham for hat, men forholdet går etter hvert over til å bli en jevnbyrdig konkurranse om hvem som er best på skolen. Hun innser først at hun elsker Gilbert når han er dødssyk. Når Anne til slutt gifter seg er det ”ekte kjærlighet” som har modnet frem mellom to likeverdige.
I Annes drømmehjem, som på mange måter er en speiling av de første to Anne-bøkene, skildrer Montgomery kjærlighetens bakside, ikke bare ved at Anne og Gilbert får et dødfødt barn, men ved at deres samstemte ekteskap kontrasteres av naboparet. Leslie Moore startet på samme utdanningsvei som Anne. Hun tok lærerskolen og ville fortsette på universitetet, i stedet ofret hun seg for sin mor. Anne ofret i sin tid også sine studier for sin pleiemor, slik at Marilla ikke skulle miste hjemmet sitt på Bjørkely. Men Anne var så heldig at Marilla ønsket å støtte henne til å fortsette utdannelsen. Leslie er så uheldig at moren heller ser henne gift, slik at hun selv skal kunne beholde huset.
Anne ble lærerinne da hun var 16 år. Da Leslie var 16 ble hun presset til å gifte seg med en drukkenbolt som bedro henne. Til alt hell (?) ble han hjerneskadet, hvilket heller ikke gjør Leslie lykkelig, for nå er hun bundet til å stelle ham. Men et ekteskap med en hjerneskadet som må passes på, fremstilles som et mindre helvete enn ekteskapet med drankeren. Til slutt går det riktig godt for Leslie også, slik ungpikeboka krever. Men Annes drømmehjem er altså noe så uvanlig innen genren som en skildring av ett vellykket og ett mislykket ekteskap.
Av alle de sterke kvinneskikkelsene i serien er det mange som finner kjærligheten i moden alder, og da blir de lykkelige fordi de nå kan inngå i en likeverdig kjærlighetsrelasjon. Ellen West finner igjen sin kjære mange år etter en opprivende trette. Rosemary Wests forlovede druknet da de var unge, hun kan ikke glemme ham og først mange år senere forelsker hun seg i pastor Meredith. Alle fire blir lykkelige fordi de i mellomtiden er blitt både modne og kloke. Også frøken Lavendel forsones med sin ungdomskjæreste.
Den mest bemerkelsesverdige av alle kvinneskikkelsene i Anne-serien, frøken Cornelia, håner mannfolk i annenhver setning inntil hun plutselig gifter seg med en like original mann. Deretter lever de godt sammen fordi de er to jevnbyrdig sterke mennesker. Det som skiller disse kjærlighetsaffærene fra triviallitteraturens skildringer er det faktum at kvinnene ikke blir fremstilt som ventende og lidende etter i første omgang å ha mistet sine kjære, de har i stedet riktig gode liv, og når de så treffer sin ungdoms elskede igjen, eller finner en erstatning for ham, inngår de i et likeverdig parforhold.
Montgomery utvider grensene for ungpikeboka idet hun fremstiller et helt livsløp og samtidig tematiserer utvikling og modning frem til selvstendighet, integritet og likeverd.
De norske utgivelsene
Den første norske oversettelsen, Anne fra Birkely kom ut i 1918, i Elise Horns noe forkortede oversettelse. Den inneholder 77 % av originalen (ifølge Knudsen og Ruud 1981). Horn oversatte de to neste Anne-bøkene fra 1919-20, mens Aagot Holst oversatte nummer fire og fem i 1921-22. Tjue år senere ble Anne-serien hentet frem igjen. I 1940-41 ble de to første Anne-bøkene oversatt på nytt av Mimi Sverdrup Lunden. Anne fra Bjørkely (1940) inneholder 48 % av originalen (fremdeles ifølge Knudsen og Ruud 1981), likevel er den trykket opp i minst 11 opplag. I 1956-59 oversatte Jo Tenfjord de siste fire bøkene i serien.
Mimi Sverdrup Lunden og Jo Tenfjords oversettelser ble foretatt den gangen forlagenes utgivelseslister ble fylt opp av forkortede, tilpassede varianter av tidligere tiders populære fortellinger for voksne, det vi i dag kaller klassikere, som Ben Hur, Den siste mohikaner, Robinson Crusoe, Ivanhoe etz. I disse adaptasjonene fra voksenlitteratur til barnelitteratur ble alt som av ulike årsaker ble betraktet som uegnet for barn, utelatt. Resultatet ble kjappe, handlingsmettede spenningskildringer der originalen nesten ikke er gjenkjennelig fordi tankereferat og miljøskildringer er fjernet. Anne-bøkene avslører at det samme prinsippet gjaldt for oversettelser av bøker som var skrevet direkte for barn.
Når 52 % av teksten er fjernet, innebærer det at samtlige karakterskildringer og naturbeskrivelser blir rammet, slik at verkets opprinnelige karakter blir fullstendig endret. Anne of Green Gables er en langsom og ettertenksom bok. Anne fra Bjørkely er full av hendelser og dårlig dialog. Anne og Regnbuedalen er nesten uleselig. Replikkene blir hengende i løse lufta fordi miljøbeskrivelsene er kortet så drastisk ned.
I 1982 oversatte Venke Agnes Engh Anne fra Bjørkely på nytt. Denne oversettelsen skal være komplett, likevel er det de hardt forkortede utgavene fra 1940-50-tallet som stadig kommer i nye opplag, selv om de vitner om en forgangen tids syn på hva som passer seg for norske barn, og en oversetterpraksis som vi i dag ikke lenger kan akseptere.
Enghs 1982-oversettelse er interessant fordi den gir et uttrykk for at vi dengang ikke lenger aksepterte forkortede utgaver, men heller ikke våget å overføre det gammeldagse språket fra originalen til et tilsvarende gammelmodig norsk. Det første avsnittet i Anne of Green Gables består av to setninger på henholdsvis 64 og 84 ord. I Horns oversettelse fra 1919 dekkes innholdet av tre setninger. I Lundens oversettelse finner vi sju, i Enghs oversettelse fra 1982 er innholdet gjengitt i seks setninger. I begge disse to siste oversettelsene er originalens språkrytme fullstendig fjernet fra den norske utgaven. Engh bevarer innholdet, men ikke Montgomerys lange, malende setninger. Derfor må hun, akkurat som Lunden i sin tid måtte, ty til sammenbindende småord for at innholdet skal blir forståelig.
Da Anne har ambisjoner om å bli forfatter, er det helt naturlig at hun strør om seg med kortere sitater fra dikt av ulike slag. I Horns oversettelse er de fleste av disse strøket. Hos Lunden likeså. Men Engh har gjengitt dem, og stort sett er hennes oversettelse av diktene redelige i forhold til originalen. Bare ett sted har hun etter mitt syn vært for opptatt av hva norske barn kan gjenkjenne. I stedet for å gjendikte en passasje om fugler fra legenden om Kong Arthur og ridderne rundt det runde bord, siterer hun åpningsverset til ”Alle fugler små de er”. Er ikke tiden snart moden for en oversettelse som både gjengir originalens handling og språktone?
Fra kunst til billig reproduksjon?
Selv om vi tok oss større friheter med oversatt litteratur før i tiden, er de gamle utgavene av Anne-bøkene presentert med større omtanke enn de som kommer i dag. Forsidene til de første bøkene, de som ble oversatt av Elise Horn og Aagot Holst, er forsynt med norske kunstneres gjennomtenkte originaltegninger. Etter at Anne-bøkene ble TV-serie er det filmbilder som pryder forsidene. Det medfører at TV-filmens tolkning av Anne legges inn i leserens assosiasjoner fra første stund slik at bokserien fremstår som en spin off-effekt av Kevin Sullivans TV-produksjon. Det fører dessuten til at Anne slett ikke vokser i alder fra den ene bokforsiden til den neste.
Anne fra Birkely viser i 1918-utgaven Anne som barn, i Anne som ”Fröken” fra 1919 er det bare gått fem år, men Anne har nå en ansvarsfull stilling og fremstår som voksen i Ben Blessums forsideillustrasjon. I 2002-2003-utgavens TV-bilde-forside er det ikke den selvstendige Anne som står i sentrum, men kjærlighet og trekant-forviklinger. Og den forsiden som preger bok nummer tre er et bilde som i TV-filmen brukes til å fortelle om Annes aller første ankomst til Bjørkely, og burde altså prydet den første boka i stedet.
Eivind Ovrums illustrasjon til Annes drømmehjem fra 1921 viser et ungt par i relieff mot en lys nattehimmel. Paret går i ett med det mørke landskapet som omgir dem. Selv om tittelen antyder idyll, symboliserer derfor den gåtefulle intimiteten kjærlighetens mørke sider. Det gir en høyst relevant tolkning av bokas innhold. I den nyeste utgavens TV-bilde-forside står Anne i det grønne med ryggen til oss og betrakter et hvitt hus. Det er en usedvanlig intetsigende forside til en fortelling om kjærlighetens tragedier.
De norske utgavene er i tillegg fulle av trykkfeil som må ha fullt hver eneste utgave, og oversettelsene er fulle av misforståelser og dårlig språk. For eksempel er det kapitlet som på engelsk heter ”Anne’s apology” oversatt til ”Anne gjør unnskyldning”. Det finnes mange slike merkelige vendinger. Matthew kjører avgårde for å hente Anne half-past three på engelsk, 3 1/2 hos både Horn og Lunden (og halv tre hos Engh). Noen ganger er stedsnavn oversatt til norsk, andre ganger er det kanadiske navnet beholdt. Derfor kan vi innledningsvis i Anne og Regnbuedalen lese at de bor i Fire-vinder-bukta, mens stedet bare noen sider senere heter Four Winds.
Anne på norsk er ikke Montgomerys Anne, men knappe gjenfortellinger. Slik har det vært vanlig å behandle barne- og ungdomslitteraturen. I løpet av de siste årene er stadig flere av de gamle klassikerne nyoversatt og gitt ut i sin hehet. Men dette gjelder foreløpig ikke serielitteraturen. Kanskje tiden snart er moden for å velge ut de beste bøkene i serien og koste på dem nye, gode oversettelser og nye, kunstnerisk gode omslag, og slik hedre L. M. Montgomery, Anne og leserne?
Artikkelen er en lettere revidert versjon av en artikkel som ble publisert på www.barnebokkritikk.no 21.8.2003
Litteraturliste
Gammel, Irene og Elizabeth Epperly (red.): L. M. Montgomery and Canadian Culture. Toronto, Buffalo og London: University of Toronto Press, 1999.
Knudsen, Anne Liv og Kirsten Ruud: Adaptasjoner i barnelitteratur: tre klassiske barnebøker og deres norske oversettelser. Hovedoppgave ved Statens bibliotekhøgskole, 1981.
Montgomery, L. M.: Anne fra Birkely, oversatt av Elise Horn, Oslo: Aschehoug, 1918
Montgomery, L. M.: A Bokklubbens barn, 1982
Montgomery, L. M.: Anne fra Bjørkely, oversatt av Mimi Sverdrup Lunden, Oslo: Aschehoug, 2002
Montgomery, L. M.: The Annotated Anne of Green Gables, redigert av Wendy E. Barry, Margaret Anne Doody og Mary E. Doody Jones. Oxford og NewYork: Oxford University Press, 1997
Montgomery, L. M.: Anne som ”Frøken, oversatt av Elise Horn, Oslo: Aschehoug, 1919
Montgomery, L. M.: Anne som frøken, oversatt av Mimi Sverdrup Lunden, Oslo: Aschehoug, 2002
Montgomery, L. M.: Anne drar fra Bjørkely, oversatt av Jo Tenfjord, Oslo: Aschehoug, 2002
Montgomery, L. M.: Annes drømmehjem, oversatt av Aagot Holst, Oslo: Aschehoug, 1921
Montgomery, L. M.: Annes drømmehjem, oversatt av Jo Tenfjord, Oslo: Aschehoug, 2003
Montgomery, L. M.: Anne og regnbuedalen, oversatt av Jo Tenfjord, Oslo: Aschehoug, 2003
Montgomery, L. M.: Anne og Marilla, oversatt av Jo Tenfjord, Oslo: Aschehoug, 2003
Skjønsberg, Kari: Hvem forteller? Om adaptasjoner i barnelitteratur. Oslo: Tiden norsk forlag, 1979
Åhmansson, Gabriella: A Life and Its Mirrors. A Feminist Reading of L. M. Montgomery’s Fiction. Vol. 1. Uppsala og Stockholm: Uppsala universitet/Almqvist & Wiksell International, 1991nne fra Bjørkely, oversatt av Venke Agnes Engh, Stabekk: