«Hva funker?» Hva funket ikke?

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto: Pixabay

I 2019 og i begynnelsen av 2020 har Helene Uri, Assad Nasir og Hilde Hagerup drevet et kulturrådstøttet prosjekt her på Norsk barnebokinstitutt. Prosjektet heter Hva funker? og dreier seg om litterær medvirkning. Hovedmålet med prosjektet var litteraturskaping sammen med ungdom for på den måten komme nærmere et svar på hva slags språk som kan fungere i tekster for ungdom. Vi ønsket å skape et skrivekollektiv og diskusjonsforum bestående av Hilde, Helene og Assad (heretter kalt forfatterne) og en gruppe ungdommer (heretter kalt elevene). Nå når prosjektet er avsluttet, må vi nok konkludere med at det ikke har vært fullt så vellykket som vi hadde håpet på.

I denne teksten forsøker vi å finne svaret på hvorfor. Og selvsagt skal vi også gjøre rede for det vi har gjort, for noe har vi så absolutt fått til! Tanken var at elevene og forfatterne skulle møte hverandre på like fot, der begge parter hadde noe å lære hverandre: Forfatterne behersker skrivekunsten, men det er elevene som sitter på de språklige nøklene i denne sammenheng. Vår kongstanke var at vi sammen kunne komme lenger og et annet sted enn på egenhånd. Og det gjorde vi. Tross alt.

Tanken bak

Norsk barnebokinstitutts forskning og undervisning er rettet mot voksne som formidler til og skriver for barn og unge. Vanligvis deltar ikke ungdommene direkte i våre prosjekter eller i vår kjernevirksomhet, derfor ønsket vi å skape en arena der profesjonelle forfattere og unge skribenter kunne møtes og lære av hverandre. Vi hadde primært lyst til å se nærmere på språkdrakten i tekster for, og delvis av, ungdom.

I litteratur søker forfatteren et språk som treffer leserne, et språk som kler innholdet, og et språk som farger de litterære karakterene – og ofte et språk som i kraft av seg selv har interesse. Med andre ord: Språket står sentralt i all type skjønnlitteratur. Språk er også et tema som engasjerer i alle aldre, og det er et felt der voksne kan lære mye fra unge. Språk forandrer seg fort! Og ordforrådet er det språklige nivået som endrer seg fortest. Et vanlig grep er likevel å bruke typiske slangord for å skape illusjon av ungdomsspråk. Faren er at slang raskt går ut på dato, og at slang har stor geografisk variasjon. Gjennom nærlesing og diskusjon søkte vi å komme litt nærmere svar på spørsmål som disse:

  • Hva kjennetegner et godt og vellykket språk i en tekst beregnet på unge lesere?
  • Bør språket være ”gjennomsiktig” og nøytralt, eller bør man skrive slik at språket inneholder noen elementer som leserne stopper opp ved (slangord, metaforer, uventede ord)?
  • Er målet å skrive ”ungdomsspråk”?
  • Går det i så fall an å finne frem til et autentisk ”ungdomsspråk” som holder seg (noenlunde) i tid?
  • Tåler replikker flere muntlige trekk enn brødteksten?
  • Hvor mange muntlige trekk kan skriftspråket inneholde uten at det virker anmassende, men samtidig gir en illusjon av ekthet og muntlighet?
  • Slang kan brukes som en tids- eller stedsmarkør, men hva slags slang og i hvilken grad?

Elevene

Prosjektet var et frivillig tilbud, og dermed noe som elevene måtte være motiverte for å delta i. Vi fikk derfor hjelp av to lærere i videregående skole (den ene var Assad) til å plukke ut deltagere. Vi ønsker oss et bredt spekter av ungdommer, med ulik bakgrunn og med ulike interesser, og det fikk vi. Elevgruppen består av både gutter og jenter, de har et visst aldersspenn, og noen av dem har andre hjemmespråk enn norsk.

Tid, sted og praktikaliteter

Fra mars til desember 2019 hadde vi tre samlinger med elever fra videregående skole (fra august hadde to av dem begynt å studere), og i januar 2020 hadde vi én samling. Hver samling har vart i omtrent to timer. De første samlingene fant sted i Norsk barnebokinstitutts lokaler, de siste på en nærliggende kafé. Antallet elever har variert mellom åtte og fire – og på den aller siste samlingen var bare Hilde, Helene og én ungdom til stede.

På den første samlingen ble vi kjent og drøftet to litterære tekster, én av Hilde og én av Helene. Den neste gangen vi møttes så vi på en tekst av Assad. Siden hovedhensikten med prosjektet har vært å «utforske hva slags språk som fungerer – eller overhodet ikke fungerer – i skjønnlitterære tekster som er skrevet for ungdom» (sitert fra søknaden til Kulturrådet), var det særlig språket vi diskuterte i de tre tekstene. Vi snakket om enkeltord og om flyten, og vi diskuterte også om et noenlunde «nøytralt» språk er det som egner seg best. Ungdommene lærte oss begrepet low-key, og da vi skulle etablere en chat, fikk den navnet «Litt low-key gruppe». Chatten ble brukt til å finne tidspunkt for nye møter (noe som raskt viste seg som nokså vanskelig), til å oppmuntre til skriving og til respons på ord i forfatternes arbeider. Er det OK å bruke safe i en ungdomsroman – og skal det i så fall staves på engelsk maner eller i norvagisert utgave som seif? De neste samlingene, og dessuten tiden imellom, har vi primært brukt til å planlegge og skrive en novelle i fellesskap.

Bli kjent

Den første samlingen brukte vi dessuten en del tid på å bli kjent med hverandre. Først presenterte vi tre forfattere oss og sa noe om våre forfatterskap, og selvsagt hva vi ønsket med dette prosjektet. Siden temaet skulle være språk og ord, lot vi også elevene presentere seg gjennom et favorittord. Elevene kjente ikke hverandre fra før, de kjente ikke oss, og vi kjente ikke dem. Skulle vi lykkes i å lage et skrivekollektiv, måtte vi bygge tillit i gruppen. Dessuten ønsket vi at alle deltagerne sammen skulle komme frem til hva vi skulle gjøre på samlingene. Vi dekket et stort møtebord med gråpapir, utstyrte forfattere og elever med tusjer og skrev ned hva vi ønsket å få ut av møtene. Hvordan skulle vi jobbe? Noen av ideene vi skrev ned var: Pizza! Kaffe! Skrive til tema. Historiesirkel. Snakke om favorittbøker. Ting vi angrer på i egne bøker. Snakke om bøker/tekster vi ikke liker. Samskrive. Automatisk skrift. Skrive til musikk. Skrive videre på tekst. Favorittord. Gå tur. Snakke om språk i litteratur. Eget forhold til språk/slang. PS! Trenger hjelp til tittel. Ti minutter. Drikke kaffe!

Deretter diskuterte vi oss frem til hvilke aktiviteter vi skulle prioritere, og det ble snart klart at noe av det som skapte mest entusiasme var ideen om å samskrive – altså skrive en tekst i fellesskap.

Utfordring 1: Å bygge tillitt i et samskrivingsprosjekt

I de neste samlingene var det nettopp samskrivingsprosjektet som fikk størst plass. Vi ville skrive noe sammen og ble enige om å opprette et dokument i Google Docs, som alle fikk tilgang til, og alle kunne skrive i, rette på, stryke og føye til. Alle endringer ble loggført i dokumentet, sånn at vi lett kunne følge utviklingen. Sammen hadde vi fått etablert noen skisseaktige karakterer – en jente og en mann – og vi oppmuntret hverandre til å skrive, ha lave skriveskuldre og bare komme i gang.

Her støtte vi på vår første utfordring. For uansett hvor entusiastiske og hyggelige vi følte oss var det åpenbare ubalanser i gruppa som både handlet om alder og makt. Vi var tre voksne – to av oss var svært etablerte forfattere, mens den tredje i tillegg til å være forfatter også var norsklærer for noen av elevene. Vårt inntrykk er at disse rollene kompliserte konteksten for elevene. De var beskjedne og vi opplevde at det tok lang tid før de turte å virkelig bidra i fellesteksten. Vi forsøkte å legge lista lavt ved å presentere noen av våre egne uferdige ting, men det virket nok nærmest mot sin hensikt. Det som framsto uferdig for oss ble muligens lest mer som en slags «fasit» av elevene, og slik gjorde vi – ved å blottlegge egen prosess – det sannsynligvis vanskeligere å sette i gang.

Hva kunne vi gjort annerledes?

Når vi holder skrivekurs i videregående skoler er ubalansen tilsvarende både når det gjelder makt og alder, men rollene er tydeligere. Står man foran en klasse som forfatter er det ingen tvil om hvem som er hvem. Likevel er det vår erfaring at man kommer lengst, også i en klassesammenheng, ved å bruke mye tid på å bygge tillitt. Det er mulig vi ikke hadde tatt innover oss hvor essensielt det som vanligvis er «innledende øvelser» i et ordinært skrivekurs faktisk er. Tvert imot tenkte vi vel at dette var motiverte elever, og at vi – for å skape det runde bordet vi ønsket oss – gjorde best i å droppe de øvelsene vi vanligvis bruker for å sette skriveprosesser i gang. Vanlige skriveøvelser kunne virke belærende på en slik motivert gruppe, tenkte vi, og en slik start ville dessuten markere en avstand vi ikke ville ha. Det var sannsynligvis en feil vurdering.

Vi skulle ha brukt mye mer tid på å bygge tillit, og dette burde vi ha gjort med åpne kort. Vi skulle i større grad ha anerkjent ubalansen og muligens nettopp problematisert dette med elevene. Kanskje ville de selv ha kunne kommet med løsninger på disse utfordringene – dersom vi hadde tatt oss tid til å snakke om dem. Å ikke anerkjenne eller snakke om at dette føltes både kunstig og skummelt for oss alle, gjorde på ingen måte at vi klarte å legge det problematiske til siden. Snarere ble dette et større problem for oss. Så altså: Mer tid på tillitsbygging, som altså i vårt tilfelle hadde betydd både å anerkjenne roller og kontekst OG selv ta sjanser. For det var jo nettopp det vi forventet at elevene skulle gjøre.

Når det er sagt – dette var dyktige og motiverte elever med høy litterær kompetanse. Dette kom aller best til uttrykk i de muntlige drøftingene av fellesteksten, etter hvert som vi klarte å bore dypere inn i en fortelling vi kunne enes om.

Utfordring 2: Kampen mot klokka

Det meste av skrivingen har foregått mellom samlingene, mens redigering og drøfting har blitt utført på samlingene. På samlingene har vi også diskutert språktrekk. Er matvareforretning et ord som passer i munnen på en attenåring? Hvordan skulle vi komme helt nær karakterene våre, hvordan skulle deres refleksjoner – som vår fortelling i stor grad dreide seg rundt – bli autentiske? Er ordet gentleman naturlig for en ungdom i 2020? Dette brukte vi mye tid på, særlig på de to siste samlingene.

Vi hadde lagt opp til at vi skulle møtes fire gangen. Imellom samlingene så vi for oss at både elevene og vi skulle bruke mye tid på eget skrivearbeid. Samlingene skulle være møtepunkter for en prosess som i hovedsak fant sted andre steder var vår tanke. Det var nok i overkant naivt. For det første er fire samlinger ikke på langt nær nok når man skal skape tillit i en kreativ og utleverende prosess. Og for det andre – ungdommer i den aldersgruppa vi jobbet med har mye de skal forholde seg til og stramme timeplaner der for eksempel avsluttende eksamener og studiestart naturlig nok må prioriteres. Det var rett og slett vanskelig å finne tidspunkt der alle kunne møtes, og med sykdom på toppen endte vi opp med å måtte utsette flere ganger. Det var svært forstyrrende for kontinuiteten i arbeidet, og i ettertid ser vi at vi ved å legge opp til et så langt tidsløp gjorde oppgaven vanskeligere for oss selv enn den hadde behøvd å være.

Hva kunne vi gjort annerledes? Et kortere, mer intenst tidsspenn ville nok ha ført til at vi mistet færre underveis. Det kan også hende at denne typen skrivefellesskap skulle ha vært tettere knyttet opp mot en bestemt skole. Dersom tilbudet hadde kommet i skoletiden ville det sannsynligvis vært enklere for elevene å stille. Men samtidig – skulle vi forholdt oss til bare en skole hadde vi gått glipp av det mangfoldet av stemmer og erfaringer som vi ønsket fra gruppa. Muligens hadde vi da sittet med andre, men like vanskelige utfordringer.

Utfordring 3: Rom og plass

Barnebokinstituttet har flotte lokaler som egner seg svært godt for skrivesamlinger for voksne studenter. Men sett i lys av utfordringene skissert over var heller ikke lokalene ideelle. Rommet var vår «hjemmebane». Elevene ble umiddelbart gjester hos oss, noe som ga en ekstra dimensjon til problemet med å bygge tillit. Hadde vi kunnet møtes på nøytral grunn ville det muligens gjort prosessen enklere. Dette forsøkte vi også å få til, ved å holde deler av samlingene på nærliggende kafeer. Vår beste og mest fruktbare samling hadde vi faktisk nettopp der.

Hva kunne vi gjort annerledes? Skulle vi gjort dette igjen ville vi brukt mye mer tid på tilrettelegging av rom og vi ville vært bevisste og realistiske når det gjaldt tidsbruken. Vi undervurderte behovet for å bli skikkelig kjent med de vi skulle skrive sammen med, og vi var nok ikke bevisste på i hvor stor grad vi ville bli oppfatta som autoriteter og hva det gjør i en skapende prosess. Helt konkret tror vi at mye kunne vært løst om vi, i stedet for fire samlinger over ett år, hadde satset på en lang samling over flere dager der også det tilsynelatende uviktige arbeidet som gjøres når man spiser sammen, eller går en tur og prater om helt andre ting enn skriving – fikk plass. Det er en grunn til at skriveleire har hatt suksess og gjerne får gode tilbakemeldinger. Å skrive handler ofte om å lete fram noe personlig som har betydning, og da er man avhengig av at rommet oppleves som trygt. Å bruke krefter på å skape et felles vi er aldri bortkastet når man skal skape noe sammen. Dette er erfaringer vi vil ta med oss i videre arbeid.

Når alt dette er sagt: Vi fikk jobbe med en gruppe motiverte og dyktige ungdommer, med stor litterær kompetanse. Vi er stolte av novellen som ble resultatet av vår samskriving, vi synes den har en spennende struktur og tvist, og vi er glade for de språklige diskusjonene arbeidet genererte. Ikke minst er vi spente på hva elevene som var med på prosjektet kommer til å gjøre videre. Vi blir ikke overrasket om vi hører mer fra flere av dem i fremtiden.

Her kan du laste ned novellen Visste du at glass er laget av sand? som PDF

Relaterte innlegg