Forenkling, fordumming, forbedring? Sakprosa for barn

Omslag: Språkmagi (Kagge 2014) og Hva er språk (Universitetsforlaget 2004)

Hva skjer med voksenspråket vårt når vi skriver sakprosa for barn 1 ? Jeg sammenligner språket i to tekster – én for barn og én for voksne – for på denne måten nærme seg noen av grepene man kan ta når man skriver sakprosa beregnet på unge lesere.

Lekkasjer

Det er på ingen måte vanntette skott mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Det er faktastoff i romaner og såkalte skjønnlitterære grep i sakprosa. Kort sagt, det er lekkasjer mellom litteratursjangrene, uansett om bøkene er beregnet på barn eller voksne. Leserne er antagelig atskillig mer opptatt av leseropplevelsen enn av sjangeroverskridelser. «Barna selv har i alle fall ikke den minste interesse av skillelinjene», skriver Dag Larsen i en artikkel om sakprosa for barn.2

Det er verken skillelinjer eller sjangerkonvensjoner som er mitt anliggende heller, men la meg likevel understreke at det er viktig for meg, som både leser og forfatter, at sakprosateksten ikke lyver for meg. Lesere i alle aldre må vite at teksten de har foran seg, er ærlig, og at skillet mellom fiksjon og fakta er avklart. Det handler om en enkel kontrakt mellom leser og tekst. En av de første faktabøkene jeg leste, hadde jeg arvet av min mor. Den ble utgitt i 1941, er skrevet av Kirsten Bergh og heter Ola reiser til stjernene.

Det er en bok om astronomi forkledd som en barneroman. Ikke ett sekund var jeg i tvil om hva som var fagstoff, og hva som var den fiktive rammen. Og slik bør det være. Jeg trodde ikke at Ola eller jeg faktisk kunne reise til stjernene på ryggen av en fugl, men jeg regnet med at det som stod om stjerner, planeter, solsystemer, stemte. I en sakprosabok om fugler, som Gjøken av Bjørn Arild Ersland, må leseren kunne regne med at det som står om gjøken, er sant på en annen måte enn det som sies om andens levevis i en historie om hva ungendene Ole, Dole og Doffen gjør en vanlig tirsdag i Andeby. I en tid der unge lesere har tilgang til uendelig mengder fakta og «fakta», er det godt å ha sagt dette: Hurra for sjangerblanding, hurra for faksjon og innlevelse, men sørg for at skillet mellom fakta og fiksjon er klart for leserne. Det er ingen grunn til å undervurdere unge leseres evne til å se dette skillet, men skillet er så vesentlig at jeg likevel minner om det.

Personlig er jeg en varm tilhenger av litteraturlister i sakprosa for barn. Det handler om etterrettelighet, om å vise interesserte foreldre videre til aktuelt fagstoff, og det handler om respekt for andre forfatteres arbeid.

«Å skrive lettlest krever mer av forfatteren enn det mange tror»

I en artikkel om lettlest sakprosa for barn skriver Steffen Sørum3:

«Å skrive lettlest krever mer av forfatteren enn det mange tror, nettopp fordi jobben er å få det til å se enkelt ut. I tillegg stiller lettlestsjangeren særegne krav som vanskeliggjør forfatterens oppgave som formidler av fagstoffet. Teksten strippes for bildebruk, konsonanter4 og indirekte språk, og borte blir det som ofte kjennetegner litterær kvalitet. Å gjøre innholdet forståelig og lettlest nok kan noen ganger til og med sette formidlingen i fare.»

Det er ikke vanskelig å si seg enig med Sørums hovedpoeng: For å kunne formidle fagstoff til barn, må forfatteren kunne sette seg inn i barneleserens perspektiv. Hva kan forutsettes kjent, og hva vil være forståelig? Hva vil fenge? Hva vil få leseren til å ønske å fortsette å være i teksten? Dette er spørsmål som forfatteren må stille, og forsøksvis besvare, om både innhold (her: kunnskap om fagområdet) og form (her: det språklige uttrykket). Innhold og form henger sammen. Men i den grad det er mulig å løsrive dem fra hverandre, er det formsiden det dreier seg om i denne artikkelen.

Tekstene

Som basis brukte jeg utdrag fra to av mine bøker om språk:

Hva er språk er en bok i Hva er-serien til Universitetsforlaget. Nå teller serien 76 bind; Hva er språk var en av de første utgivelsene. Forlaget presenterer bøkene på denne måten 5:

«Hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekommende nye perspektiver.»

Målgruppen er voksne. Selv om forlaget bruker begrepet «begynneren», vil jeg påstå at det i første rekke er snakk om voksne akademikere – riktignok i vid forstand.

Språkmagi er også er en del av en serie, men seriekonseptet er mye svakere6. Kagge har utgitt to magi-bøker i tillegg til min, Mattemagi av Håvard Tjora og Fysikkmagi av Andreas Wahl. Målgruppen for bøkene er barn, primært 8-12 år.

Utdragene ble valgt ut fordi innholdet er nokså likt; temaet jeg skriver om, er det samme: Begge tekstene handler om hvordan språk en gang kan ha oppstått. Det åpner for gode sammenligningsmuligheter. Forfatteren er også den samme, men om hun husker hva slags overlegninger hun gjorde i 2014, for ikke å snakke om i 2004, er vel nokså tvilsomt. Men jeg forestiller meg at jeg alltid anvender omtrent samme metode når et stoff skal formidles til unge – uansett om utgangspunktet er en selvprodusert tekst, kunnskap jeg har, eller kunnskap jeg tilegner meg gjennom research. I alle tilfeller skal informasjon eller innsikt transformeres til noe som kan fordøyes av lesere som vet mindre om emnet, har begrenset allmennkunnskap og er kognitivt mindre modne.  

Jeg var interessert i å undersøke hvilke språklige utslag de to målgruppene gjør for tekstene.7

Illustrasjon og layout

Hva er-serien er svært nøkternt utstyrte bøker; her er det tekst og ingen grafiske krumspring. Språkmagi er en mer påkostet utgivelse. Formatet er større, og det er lagt ned mer i utformingen, mer luft og flere farger. Det er bokser som bryter opp brødteksten, og tydelige overskrifter. I Språkmagi-utdraget er det åtte underoverskrifter og en boks som bryter opp teksten. Hva er språk-teksten har bare én overskrift.

Språkmagi har illustrasjoner i farger. Det finnes illustrerte fagbøker for voksne, men det finnes også mange uten (ingen av mine sakprosabøker for voksne har illustrasjoner). På den annen side er det rett og slett vanskelig å forestille seg en fagbok for barn uten illustrasjoner. Gjennom illustrasjonene kan noe av fagstoffet formidles mye mer effektivt enn det ord kan.  Illustrasjonene – av Geir Florhaug – i Språkmagi er både dublering av teksten, utdyping av teksten og selvstendig formidling av fagstoff.8

Muntlig og enkelt

Språkmagi-utdraget fremstår nok som mer muntlig, i den forstand at det inneholder noen uttrykk som er vanligere i tale enn i (formell) skrift. Et eksempel er vips i denne setningen: «Så Gud bestemte seg for å forvirre menneskene – og vips! – snakket de ulike språk.» Det muntlige, kanskje litt barnslige, ordet innmari er brukt som forsterkende adverb – og ikke bare én, men to ganger.9 Hva er språk-utdraget på sin side inneholder flere typisk skriftlige ord, som for eksempel imidlertid. I tillegg finner vi akademiske ord og fagtermer, som hypotese, vitnesbyrd, taleorgan, monogenetisk, polygenetisk.

Språkmagi har lettere/enklere ord. Det er en påstand som er nær beslektet med utsagnet om at Språkmagi-tekstener mer muntlig enn teksten fra Hva er språk. Men hva betyr det at ordene er enklere eller lettere? Er det noe annet enn at de er muntlige? Er det slik at kortere ord er lettere enn lengre ord? Det stemmer iallfall ikke alltid. Filibom-bom-bom er et langt ord, men de fleste vil være enig i at det er enklere enn konsept eller pi. Tyrannosaurus rex er ikke vanskelig for en dinosaurus-interessert syvåring. Lengde er likevel ikke irrelevant. Det er blant annet et gjennomgående råd til skribenter av lettleste tekster, som her i disse retningslinjene:

«Bruk korte ord fra hverdagslig talespråk.» og «Unngå lange ord det er vanskelig å lese og forstå»

Les flere råd for å skrive lettleste tekster her

I Språkmagi-utdraget er 20 prosent av ordene på mer enn seks bokstaver. I Hva er språk-utdraget er 22 prosent av ordene på mer enn seks bokstaver. Antallet lange ord er nokså likt i de to utdragene, og det må altså være andre faktorer som er mer avgjørende for at vi oppfatter Språkmagi-teksten som enklere.

Oppslag fra Språkmagi (Kagge 2014)

Liks

Liks – en forkortelse for lesebarhetsindeks – er en metode for å måle hvor vanskelig en tekst er å lese. Man beregner liks ved å regne ut gjennomsnittslengden på ytringer (det som befinner mellom store skilletegn (= punktum, spørsmålstegn, utropstegn)) og antallet lange ord  (= ord over seks bokstaver). Metoden er omdiskutert, men kan være et bevisstgjørende verktøy.

Selv om man kan diskutere om liks virkelig måler hvor lett eller vanskelig det er å lese en tekst, fungerer liks utmerket for vårt formål, som er å sammenligne to utdrag.

I Språkmagi-utdraget er gjennomsnittlig setningslengde på 12,4 ord. I Hva er språk-utdraget er gjennomsnittslengden på setningene 17 ord. Vi ser at setningene i voksenboken er atskillig lengre enn i barneboken. Det er derimot, som nevnt, ingen særlig forskjell mellom andelen lange ord. Omtrent en femtedel av ordene i begge tekstene består av mer enn seks bokstaver.

Det finnes flere likskalkulatorer på nettet. Jeg har brukt denne.

Dette er skalaen:

< 30 – Veldig lettlest, som barnebøker
30–40 – Lettlest, som skjønnlitteratur eller ukeblader
40–50 – Middels vanskelig, som vanlig avistekst
50–60 – Vanskelig, vanlig verdi for offisielle tekster.
> 60 – Veldig tunglest byråkratspråk.

Utdraget fra Hva er språk har en liks på 39, som er akkurat på grensen mellom «lettlest» og «middels vanskelig». Utdraget fra Språkmagi har en liks på 32, som er i nedre sjikt av «lettlest», ikke langt unna merkelappen «veldig lettlest». Liksverdiene må sies å stemme bra med intuisjonen vår.

Leksikalsk variasjon

Jeg har også sett på variasjon i ordene som er brukt i de to utdragene. Denne samme kalkulatoren kan regne ut type-token-ratioen; det vil si hvor mange ulike ord det er brukt i en spesifikk tekst. Man regner ut den ratioen ved å dele antallet ulike ord på det samlede antall ord i teksten.

For Hva er språk-utdraget er type-token-ratioen på 49,8 %. I Språkmagi er den på 36,5 %. Sagt på en annen måte: Det er flere ord som gjentas i Språkmagi enn i Hva er språk. Det er ikke særlig overraskende, for vi finner flere gjentagelser og flere spørsmål med tilhørende svar i teksten rettet mot barn.

Frekvens

Når vi ser på ordfrekvens i tekster, er det alltid funksjonsord (som preposisjoner, subjunksjoner, konjunksjoner og pronomen10) som topper listene. Det er altså sånn at uansett hva slags tekster vi ser på, blir starten på listene overraskende lik. Slik er det også når vi ser på frekvens i de to utdragene. Topplistene inneholder bare funksjonsord – pluss innholdsordet språk, som kommer imponerende høyt opp. Det er ingen tvil om hva tekstene handler om!

Hvilke ord som er høyfrekvente i tekster, sier oss ikke egentlig stort. Så mest for moro skyld, her er de åtte mest frekvente ordene i Hva er språk-utdraget (antall ganger ordet forekommer i utdraget, i parentes):

det (21)
og (20)
språk, språket (17)
at (15)
var (12)
som (12)
er (11)
de (10)
med (9)

Og her den tilsvarende listen for Språkmagi:  

det (45)
og (43)
språk (28)
som (28)
at (26)
i (26)
de (23)
var (23)

Tekstbinding

Én måte å binde setningene i en tekst sammen på er funksjonsord. En tekst med mange tekstbindingselementer er lettere å forstå enn en tekst med få slike markører. Da danser setningene løsrevet rundt, og det er vanskeligere å få tak i sammenhengen mellom dem og skape en helhetlig mening i teksten. I iveren etter å gjøre teksten lettlest og språket enkelt, kan man rett og slett ende med å gjøre teksten vanskeligere. For når man skal gjøre setningene kortere, fjernes også lett funksjonsordene. La oss se på et eksempel fra Språkmagi:

«Gud mente at menneskene var i stand til å reise det digre byggverket fordi de hadde ett språk og dermed kunne snakke sammen, samarbeide og få til de utroligste ting. Så Gud bestemte seg for å forvirre menneskene – og vips! – snakket de ulike språk.»

Dette er et nokså komplekst avsnitt, både innholdsmessig og språklig. Det kunne nok med fordel ha blitt skrevet noe om – jeg innrømmer det. Men se hva som skjer med tekstbindingen med en hodeløs «forenkling»:

«Gud mente at menneskene var i stand til å reise det digre byggverket. Menneskene hadde ett språk. De kunne snakke sammen, samarbeide og få til de utroligste ting. Gud bestemte seg for å forvirre menneskene. Vips! – snakket de ulike språk.»

Ved å skrelle bort fordi forsvinner den uttrykte årsakssammenhengen mellom ett felles språk og evnen til samarbeid. Konsekvensen av det som nettopp er sagt (ett språk) og det påfølgende (samarbeid) uttrykkes gjennom dermed. Når dette lille ordet forsvinner, blir det konsekutive i teksten utydelig. Det lille ordet uttrykker hensikt og en villet følge (Gud ville forvirre menneskene).

I utdraget fra Språkmagi er det relativt mange funksjonsord som sørger for tekstbinding:

kausal kohesjon: 3 fordi og 1 derfor (0 og 0 i Hva er språk)

temporal kohesjon: 4 etter/deretter (1 i Hva er språk)

kontrastiv kohesjon: 5 men (5 i Hva er språk)

Spørsmål

Språkmagi-teksten er mer direkte henvendende, og dessuten mer inviterende og undrende. Direkte henvendelser til leseren og en pseudodialog mellom fortellerinstans og leser skaper en form for nærhet. I utdraget er det tre forekomster av pronomenet du, der du-et refererer til leseren. I Hva er språk-utdraget er det ingen.

Utdraget fra Språkmagi inneholder dessuten en del spørsmål: syv spørsmål i løpet av en nokså kort tekst. Spørsmålene er ment for å aktivere leseren og skape engasjement. I utdraget fra Hva er språk er det bare ett spørsmål.

Direkte henvendelser trekker leseren inn i teksten, det er et konkret forsøk på å gjøre stoffet relevant.

Fy farao og Babels tårn i Språkmagi og Hva er språk

Lengde

Den mest iøynefallende forskjellen mellom de to tekstene er lengden. Teksten beregnet på barn er mye mer ordrik. Hva er språk-teksten er på 510 ord, mens Språkmagi-teksten er mer enn dobbelt så lang: 1244 ord. Gitt at tekstene handler om «det samme», er dette en forskjell det er verdt å dvele ved.  

Umiddelbart er det lett å tenke at hvis man skal skrive for unge lesere, må stoffet barberes, kuttes, skjæres ned. Og ja, det kan stemme. Om man for eksempel skal skrive i trange rammer som ikke tillater mer enn et visst antall ord. Språkmagi er også skrevet innen en ramme definert av forlaget, men det var forholdsvis tøyelige rammer, og jeg kunne selv breie meg der jeg ville, og hoppe over stoff der jeg foretrakk det.

… og det er nettopp det jeg har gjort: Jeg har prioritert enkelte temaer på bekostning av andre som rett og slett ikke er med, og dermed kan jeg gi de temaene som er med, stor plass. Jeg sier ikke at dette alltid er det beste valget, men når jeg skriver om relativt komplekse emner innen lingvistikk, så holder jeg fast ved denne strategien.

Jeg har vurdert hvilke temaer som kan interessere unge lesere. Som et resultat har jeg tatt med flere fortellinger om hvordan språk er oppstått. For eksempel er myten om Coxcox og Xochiquetzal ikke engang nevnt i Hva er språk. Mytene som er med i begge utdragene, er lengre og mer utbroderte i Språkmagi. Fortellingen om Babels tårn berøres så vidt i Hva er språk, mens hele fortellingen gjengis i Språkmagi.

Når jeg henvender meg til et voksent, kanskje til og med et akademisk, publikum, kan jeg ta for gitt at leserne kan og vet en del – eller at de selv kan undersøke det. Derfor introduserer jeg ikke Herodot. I Hva er språk står det rett og slett:

«Herodot skriver om en farao som bestemte seg for å undersøke hvilket folk og hvilket språk som var det eldste på jorden.»

I Språkmagi er det tilsvarende utsagnet utstyrt med en forklaring og en presentasjon. Jeg kan ikke ta det for gitt at leserne vet hvem Herodot er, eller at de skal sjekke det selv, derfor skriver jeg:

«Grekeren Herodot, som levde for 2500 år siden, er en berømt historiker. Han skrev om kriger og om folk i andre land. Og han skrev også om språk – og om en farao.»

I Hva er språk kan jeg til og med tillate meg å blunke innforstått til leserne uten å breie meg. Jeg skriver:

«I Det gamle testamente kan vi lese at Gud bad Adam sette navn på fugler og dyr. Den gangen eksisterte det er altså bare ett språk, men så kom jo Babels tårn, og siden har man talt i flere tunger …«

Dette avsnittet er tekstlig avansert – mye tas for gitt i løpet av få ord. Jeg forutsetter at leserne kjenner til de to religiøse myter, som ikke henger direkte sammen (Adam gir navn til dyr og Babels tårn), og hvor den siste ikke engang gjengis annet enn ved et stikkord. Videre forutsetter jeg at leserne kjenner uttrykket «tale i tunger» og forstår min verbale lek der jeg har puttet inn preposisjonen i i uttrykket, som dermed får en litt annen betydning.

Alt er mulig

Bjørn Arild Ersland, forfatteren av blant annet boken Gjøken, byr på «Tolv skrivetips for sakprosa for barn og unge«

De tolv tipsene er kloke og fornuftige, og jeg siterer tips nr. 11, som handler om språkmagi med liten s:

«Det fins neppe et tema som er for avansert for en barnebok. Det er det magiske med godt språk.»

For her er Ersland og jeg hjertens enig. Alt er mulig. Sakprosa for barn kan handle om alt. Du må bare skrive om det på den rette måten.

Å skrive for noen

Hva bør man tenke på når man skal skrive sakprosa for barn? Når jeg skal forsøke å svare på det, oppdager jeg raskt at det meste gjelder også for tekster beregnet på voksne. For selvsagt bør vi for eksempel tenke like nøye gjennom hva som er relevant og interessant for en voksen målgruppe som for en barnemålgruppe. Likevel skal jeg våge meg på noen svar på spørsmålet, med utgangspunkt i forskjellene jeg har påpekt i de to utdragene.

Jeg begynner med denne selvfølgeligheten: Tenk på leserne dine.11 Når jeg skriver skjønnlitteratur – uansett om det er for barn, ungdom eller voksne – forsøker jeg å tenke så lite jeg kan på leserne. Med det mener jeg at jeg ikke kan sitte og holde tilbake noe. Jeg vet godt at lesere har en hang til å koble forteller og forfatter, at det jeg skriver om egenskaper ved min hovedperson, i lesernes hode kan blandes sammen med antatte egenskaper ved meg. Likevel kan jeg ikke tillate meg å bekymre meg for det. Så i én forstand tenker jeg ikke på mine fremtidige lesere. Men i en annen forstand tenker jeg selvsagt på dem. Jeg skriver for noen. Å vite hvem mottagerne for en tekst er, er viktig for utformingen av teksten. Språknivået og ordvalget er én ting. Skriver jeg for unge lesere eller for lesere med et annet morsmål enn norsk, må jeg tilpasse språket. Men det er ingen fasit for hvordan det skal gjøres.

Et gjennomgående råd når man skal skrive sakprosa for barn, vil være: Skriv enkelt! Men, som vi har sett, det er ikke opplagt hva «enkelt» betyr.

Tekster beregnet på barn, som Språkmagi, har oftest en lavere liksverdi enn tekster beregnet på voksne, som Hva er språk. Det har blant annet med setningslengde å gjøre, og akkurat det er det nok lurt å tenke på. Stykk opp informasjonen og sett punktum (også et godt råd når man skriver for voksne)! Språkmagi har også flere underoverskrifter og tekstbokser, som også er en effektiv måte å dele opp informasjonen på. Og selvsagt hjelper illustrasjoner. Komplisert informasjon kan illustreres. Ellers: Bruk eksempler! Vær konkret! Tenk at eksemplene skal være gjenkjennbare for leserne. Og, min kjepphest: Ta deg tid og bruk plass!

Oppslag fra Hva er språk (Universitetsforlaget 2004)

Vanskelig er ikke det samme som ukjent

Kortere setninger og oppstykking av informasjon gjør teksten enklere. Hva som er enkle ord, er vanskeligere å avgjøre. I likssammenheng går grensen for et langt ord ved seks bokstaver, men, som vi har sett, lange ord kan være enkle, korte ord kan være vanskelige. Dessuten er det selvsagt ikke sånn at vi som skriver for barn, skal skygge unna «vanskelige» ord. Måten barn utvider sitt ordforråd på, er jo nettopp å støte på og bli nysgjerrige på ukjente ord (og gjerne bruke dem selv på eksperimentelle måter). Forkortelser (mfl., f.o.m., osv.) kan man med fordel unngå; det samme gjelder (unødvendige) akademiske ord, men for øvrig vil jeg heller oppfordre til dublering av informasjon og bruk av synonymer enn å unngå alle ord som man anser som «vanskelige». Husk også at «vanskelig» er ikke det samme som «ukjent». Turofil er et ord som er ukjent for de fleste av oss, men ordets innhold er likevel ikke vanskelig: En turofil person er simpelthen en som elsker ost!

Ja, en tekst tåler bare et visst antall vanskelige og ukjente ord. Men frykt dem ikke. Forklar dem. Redundans er ofte en god ting i tekster for unge lesere. Ordet redundans defineres på denne måten i Det Norske Akademis ordbok (naob.no):

«tilstedeværelse av noe som ikke er strengt nødvendig i en bestemt sammenheng (og derfor kan anses for å være overflødig eller i reserve); overinformasjon (for sikkerhets skyld)»

Min erfaring er dessuten at det er vanskelig å forutse hvilke ord og uttrykk barn og unge ikke kjenner. Erfaringene er så ulike, og et ord som svaberg vil være en selvfølge for alle som vokser opp langs kysten eller med hytte på Tjøme. Men det er det som kjent ikke alle som gjør. Min datter på 24 oppdaget nylig at ingen i en samtale kjente ordet budeie, og det var en gruppe med jevnaldrende studenter12 fra flere steder i landet. Moralen er: Ikke vær redd for ord, men sørg for at ikke viktig informasjon bæres av enkeltord alene. Forklar. Enten direkte eller indirekte gjennom tekstlig redundans. I dette avsnittet fra Språkmagi bruker jeg ordet isolasjon. Jeg anser dette som et ord jeg ikke kan forutsette kjent, og forklarer det indirekte:

«Herodot skriver at faraoen lot to nyfødte gutter vokse opp i total isolasjon. De ble rett og slett stengt inne sammen med en som skulle passe dem, og gi dem mat. Det var strengt forbudt å snakke til guttene. De måtte for all del ikke høre noe språk!»

Det samme gjelder tekstbinding. En tekst blir ikke lettere hvis den består av bare løsrevne, oppramsende, enkle setninger. Snarere tvert imot. En tekst strippet for «vanskelige» funksjonsord som konjunksjoner, subjunksjoner og adverb kan være mye tyngre å finne sammenhengen i.

Idiomatiske uttrykk, der helheten betyr noe annet enn summen av de enkelte delene, er noe som sent læres – og som mange aldri lærer; det er for eksempel ikke så mange smarte kniver i skuffen, men mye fisk i mosen i Paradise Hotel

Men igjen: Det betyr ikke at idiomatiske uttrykk bør unngås, bare at de bør inngå i en kontekst der betydningen går klart frem.

De syntaktiske ferdighetene kommer også gradvis, fra de første toordsytringene («Se pus», «Spise is») til en tenårings beherskelse av komplekse setningsstrukturer. Passive konstruksjoner er vanskeligere å forstå enn aktive, og et vanlig skrivetips er å unngå passiv. Som alle språkråd bør også dette tas med en klype salt. Det er lett å være enig i at det er gode grunner til å unngå konstruksjoner som «Tilsnakk til elever foretas av rektor» (og heller skrive at rektor kjefter på elevene), men det er ingen grunn til å sky passiv.

Passiv forstås og brukes senere i språktilegnelsen enn aktiv. Men som oftest vil likevel ikke en fireåring lure på tolkningen av setninger som «Osten ble spist av musen», for fireåringen vet godt at det er mus som fortærer ost og ikke omvendt. Det vi kan vite, er at passivkonstruksjoner der kontekst og kunnskap om verden ikke hjelper oss til å forstå hvem som er agens (den handlende) og hvem som er patiens (den handlingen går utover), kan misforstås. Vær forsiktig med setninger av typen «Løven blir spist av tigeren». For å være på den sikre siden bør subjekt og agens være sammenfallende, altså: «Tigeren spiser løven.» Men illustrasjoner og kontekst vil oftest gjøre at også den slags konstruksjoner fordøyes og forstås.

For mange forklaringer?

Når leste du sist en fagtekst der du irriterte deg over at forfatteren forklarte for mye? Uansett alder og forkunnskaper hos dem du skriver for: Det er lett å anta at mottagerne vet omtrent like mye som du gjør, at mottagerne kjenner de samme fagtermene som du gjør, og leser de samme debattene og den samme faglitteraturen som du gjør. Men det gjør de jo stort sett slett ikke. Et adekvat perspektivskifte er antagelig noe av det vanskeligste å få til. Toril Moi skriver innsiktsfullt om dette i essayet «Å skrive er å tenke».13

I skjønnlitteraturen kan det være en dødssynd å forklare altfor mye, men i en kronikk, i et informasjonsskriv, i en sakprosabok, i en fagtekst, er det stort sett lurt – for å sette det på spissen – å ha nokså lave tanker om mottagerne. Forklar heller for mye enn for lite!

Et vanlig triks er å se for seg en konkret mottager, en som passer inn i den gruppen lesere du skriver for. Hvis du hele tiden har nabogutten Bendik på elleve år i tankene, kan det være lettere å legge teksten på riktig nivå. Ville han forstått dette? Må det utbroderes? Og hvis du faktisk får Bendik til å lese, så si ja takk til det!

Frem til nå har jeg ivret for å bruke plass. Avslutningsvis skal jeg oppfordre til å stryke tekst. Men det er bare en tilsynelatende motsetning. Igjen er dette et skrivetips som gjelder alle typer tekst og alle typer lesere: Stig opp i de høyere luftlag og betrakt teksten din ovenfra, slik en hauk svever over et landskap14. Still deg spørsmålene «Hva vil jeg si? Hva er poenget med denne teksten, med dette avsnittet, med dette kapitlet?» Sjekk med jevne mellomrom at det du skriver, nettopp er svar på de to spørsmålene. Sagt på en annen måte: Tenk enkelt. Problemet med tekster er oftest at de er for komplekse, for uklare, for vage, at de vil for mange ting på én gang. Problemet er mye sjeldnere at de er for enkle … Kuren er brutal: Skjær vekk.

 … og da er vi i grunnen tilbake til det jeg – for jeg krever ikke at noen skal være enige – mener er viktig: I mange tilfeller er det bedre formidling å skrive mye om lite enn å skrive litt om mye. Men når det er sagt, er det tilfeller der litt-om-mye-strategien fungerer utmerket, og man kan argumentere for at nettopp den innfallsvinkelen stimulerer lesernes nysgjerrighet. Det får være opp til hver enkelt forfatter og hvert enkelt prosjekt. Det viktigste er en bevissthet om hvilke valg man gjør og hvorfor.

Forenkling, fordumming, forbedring?

Forenkling? Ja, å skrive sakprosa for barn handler til en viss grad om å forenkle, men som vi har sett, hva som er «enkelt», er ikke opplagt.

Fordumming? Nei, virkelig ikke. I innledningen understreket jeg hvor viktig det er at leseren fatter forskjellen mellom faktabitene og de fiktive virkemidlene.  At teksten holder et faglig høyt nivå, og at den ikke inneholder verken faglige feil eller unøyaktigheter, er så selvfølgelig at jeg ikke har nevnt det ytterligere. Men nå er det sagt! Og la meg si det én gang til siden det er så viktig, denne gangen i form av et av Erslands tolv skrivetips:

«Sakprosa for barn er først og fremst sakprosa. Det ligger en allianse mellom forfatter og leser. Teksten kan være morsom og underholdende, men den skal samtidig være etterrettelig.»

Forbedring? Ja, det kan godt være! Å skrive for barn tvinger forfatteren til å tenke på leserne sine på en annen måte enn når leserne er voksne. Men interessant nok er det sånn at mange av de grepene jeg gjør når jeg skriver sakprosa for barn, med fordel kan brukes i en hvilken som helst tekstproduksjon, uavhengig av alderen på de tenkte leserne. Så, ja, en velskrevet sakprosatekst for unge lesere kan så absolutt være en forbedret utgave av en tilsvarende tekst beregnet på voksne. (En klarspråksparentes: Å skrive for barn er faktisk noe av det mest oppdragende man kan tenke seg. Tenk om statsansatte byråkrater et par ganger i året ble tvunget til å omformulere sine skriv slik at de hadde blitt leselig for barn!)

Og teksten man sitter igjen med, viser seg å ha blitt en tekst på helt egne premisser. En tekst som har tatt veier den ellers ikke ville tatt.

Oppslag fra Min første biografi: Amalie Skram (Gyldendal 2020)

Ingen snarveier

I denne artikkelen har jeg pekt på formmessige likheter og forskjeller mellom to tekster med nokså likt innhold. Erfaringen med å ende opp med en tekst som ikke ligner noe jeg ville ha skrevet for voksne, er enda tydeligere med et annet prosjekt, så jeg sveiper innom skjønnlitteraturen før jeg runder av. Det er sjelden en forfatter har en voksenutgave og en barneutgave av ett og samme stoff. Men det har altså skjedd, også i den skjønnlitterære delen av forfatterskapet mitt: Hålke (2016) er en voksenroman. Et verk som står stødig på egne bein – i den grad akkurat det er mulig på islagte fortau. Men Hålke er også en bearbeidelse, utvidelse og videreutvikling av stoffet og persongalleriet i ungdomsromanen Fordi jeg elsker deg (2015). Å skrive for voksne og å skrive for ungdom gjorde at mye mer ulike fortellinger enn jeg hadde tenkt meg på forhånd, tvang seg frem. Da jeg begynte å skrive Hålke, var det meningen at det skulle være historien om Elin, hovedpersonen fra Fordi jeg elsker deg, som eldre kvinne. Men historien som vokste frem, var en annen enn den Elin kunne ha fortalt. Derfor heter ikke hovedpersonen i Hålke Elin i den ferdige boken. Hun heter Ebba og er en annen. Det er mye å si om forskjeller og likheter mellom ungdomsversjonen og voksenversjonen, la meg heller vende tilbake til sakprosaen: I arbeidet med en minibiografi for barn om Amalie Skram15 gjorde både trange rammer (svært lite format) og målgruppe (primært førskolebarn) at boken fikk kvaliteter vi aldri ville ha funnet frem til ellers. Oppdraget for min medforfatter Marianne Bergsmark og meg var å skrive en liten fortelling om en 1800-tallsforfatter for 5-6-åringer på 2000-tallet. Vi ønsket å knytte Skrams liv til noe leserne hadde et forhold til. Til slutt valgte vi å åpne boken på denne måten:

«Noen gater og veier har navn etter mennesker. Disse menneskene er nesten alltid døde, og de har gjort noe som betyr mye for mange. Kanskje bor du et sted som har navn etter em berømt person? Rundt om i Norge er det fire gater som er oppkalt etter Amalie Skram. […] Amalie Skram ble berømt fordi hun skrev bøker. Mange og viktige bøker.»

Sånn toner boken ut:

«Amalie ville forandre verden. Og det gjorde hun. Derfor står navnet hennes på gateskilt. Derfor leser vi bøkene hennes fremdeles.»

Min første biografi. Amalie Skram åpnes og avsluttes med nåtiden, med noe så konkret som gateskilt. For navn på gater og veier er noe barn kan forholde seg til, kanskje bli nysgjerrige på. Det var tanken på leserne våre som førte vår historie opp en vei vi nok ellers ikke ville ha fulgt.

Det er ingen snarveier til god sakprosa for barn. Men mangel på snarveier kan føre til oppdagelsen av stikkveier og dermed til tekster med nytråkkede stier gjennom stoffet.

[1] For en drøfting av definisjonen av sakprosa og sakprosa for barn, se Bjølgerud 2016, s. 4-14

[2] http://sakprosasiden.no/sakprosabloggen/2018/10/19/dag-larsen-om-sakprosa-for-barn/

[3] https://prosa.no/artikler/essay/om-a-skrive-lettlest-sakprosa-for-barn

[4] Jeg leser dette som en humoristisk spissformulering; tekster uten konsonanter er jo ikke særlig lettleste …

[5] https://www.universitetsforlaget.no/boker/hva-er-bokene?p=2 

[6] Fellestrekket er kanskje mest av alt pinlige forsider med digre forfatterportretter …

[7] Denne artikkelen bygger på en forelesning jeg holdt for masterstudentene ved NBI i desember 2020. Mange av observasjonene stammer fra dem. Når jeg skriver «vi» i denne teksten, er det i de mange tilfeller helt konkret «studentene og jeg». Takk til alle sammen for kloke kommentarer og innspill!

[8] Senere i boken skriver jeg om særskriving. Florhaugs illustrasjon av «grill sjefen» (i motsetning til «grillsjefen») er poengtert, pedagogisk og ganske morsom – mens min tekst om det samme blir mer innkrøpen og mye kjedeligere.

[9] Dette skjer nesten hver gang jeg bruker egne tekster på skrivekurs eller i annen analyse: Svakheter som har glidd ubemerket forbi øynene til forfatter, redaktør, vasker, korrekturleser, blir oppdaget.

[10] Om pronomen er funksjonsord eller ikke, kan diskuteres.

[11] En del av dette er hentet fra skrivetipsene i Hoppe etter ruccola (Uri 2020).

[12] Alle, inkludert datter, studerer riktignok realfag (og verken agronomi, historie eller litteratur). Sammenhengen var for øvrig at datteren min skulle fortelle om etymologien til vaksine, og da kommer jo budeie fort spaserende inn i forklaringen, leiende på en ku. Vaksine kommer fra det latinske ordet for ku, vacca, og bakgrunnen kan dere lese om her: https://forskning.no/medisinske-metoder-forebyggende-helse-forskningens-historie/den-forste-vaksinen/1051129

[13] Essayet står i boken Min metode. Om sakprosaskriving, Cappelen Damm 2019, som for øvrig inneholder en rekke glimrende tekster om sakprosa.

[14] Fuglemetaforen er lånt fra Merete Morken Andersen: Skriveboka (2008).

[15] Min første biografi. Amalie Skram av Marianne Bergsmark og Helene Uri, illustrert av Tuva Røisli, Gyldendal 2020.

Vedlegg

Språkmagi
Språkmagi (Kagge 2014)

Utdrag 1, fra Språkmagi

Homo sapiens sapiens

Mennesket, sånn som vi er i dag, kalles homo sapiens sapiens – ”mennesket som vet at det vet”. Mennesket har eksistert i kanskje 40 000-50 000 år; noen mener så lenge som i 70 000 år. De eldste bevisene på språk er bare 5000 år gamle. Man regner likevel med at også de første menneskene hadde en eller annen form for språk. Vi aner bare ikke hva slags språk dette var. Hvordan begynte det? Og hva var de første ordene som noen gang ble sagt?

Men før vi hører hva vitenskapsfolk sier om den første formen for språk, skal vi se på noen myter om hvordan språk oppstod.

En due

En av aztekernes eldgamle myter handler om språk. Myten forteller om en mann som heter Coxcox, og en dame som heter Xochiquetzal. Disse to kom til en strand etter at de lenge hadde drevet rundt på en flåte. De slo seg ned og fikk mange barn. Ingen kunne snakke, verken barna eller Coxcox og Xochiquetzal. En dag kommer en due og gir dem språk, men hver av dem har fått forskjellige språk, så de kan ikke snakke med hverandre.

Adam bestemte         

I Bibelen, i Første Mosebok i Det gamle testamente, kan vi lese om hvordan dyrene og fuglene fikk navn. Etter at Gud hadde skapt dem, førte han dem frem for Adam, som bestemte hva de skulle kalles.

             Det gamle testamente er forresten skrevet på et språk som heter hebraisk. Derfor er det kanskje ikke så rart at i gamle dager, i den kristne delen av verden, så trodde mange at hebraisk var det eldste språket, og at alle verdens språk hadde utviklet seg fra det.  (Les mer om hebraisk på side 19.)

Fy farao

Grekeren Herodot, som levde for 2500 år siden, er en berømt historiker. Han skrev om kriger og om folk i andre land. Og han skrev også om språk – og om en farao. Denne faraoen styrte i Egypt, ganske lenge før Herodot ble født. Faraoen ønsket å finne ut hva som var det eldste språket i verden. Og det han gjorde, var verken særlig hyggelig eller særlig fornuftig; det er så lite hyggelig at vi får håpe at det ikke skjedde i virkeligheten. Kanskje det Herodot skriver om ham, også bare er en myte. Herodot skriver at faraoen lot to nyfødte gutter vokse opp i total isolasjon. De ble rett og slett stengt inne sammen med en som skulle passe dem, og gi dem mat. Det var strengt forbudt å snakke til guttene. De måtte for all del ikke høre noe språk! Faraoen tenkte som så at det språket barna til slutt begynte å bruke, kom til å være det eldste språket i verden.

             Til slutt, da barna var rundt to år gamle, sa den ene noe. Han sa bekos. Faraoen undersøkte straks hva slags ord dette var, og han fant ut at det betydde ’brød’ på frygisk. Frygisk snakket man i Frygia, som lå i Lille-Asia, ikke så langt fra Egypt. Antagelig ble faraoen innmari skuffet over at barna ikke hadde sagt noe på egyptisk – og kanskje innså han også at denne metoden ikke fungerte.

             Det sies at en skotsk konge på 1500-tallet, kong James1, utførte omtrent det samme eksperimentet med to skotske barn. Han ble overbevist om at hebraisk var det eldste språket. Antagelig var også han påvirket av at Det gamle testamente er skrevet på nettopp det språket.

             Hva er verdens eldste språk, da? Det er det faktisk ikke noe klart svar på. Sannsynligvis har det oppstått språk omtrent samtidig mange steder i verden.  (Les mer om gamle språk og språkfamilier i Kapittel 5.)

Babels tårn

I Bibelen står historien om Babels tårn. Ifølge Bibelen hadde menneskene først ett felles språk, men deretter fikk de flere forskjellige. Det gikk sånn til: Menneskene hadde begynt å bygge et enormt høyt tårn. Det var så høyt at det nådde nesten til himmels. Gud steg ned fra himmelen og så på dette tårnet som menneskene drev og bygde. Han likte det ikke. Gud mente at menneskene var i stand til å reise det digre byggverket fordi de hadde ett språk og dermed kunne snakke sammen, samarbeide og få til de utroligste ting. Så Gud bestemte seg for å forvirre menneskene – og vips! – snakket de ulike språk. De klarte ikke lenger å snakke med hverandre. Babels tårn ble ikke høyere, og menneskene spredde seg utover jorden.

             Tja, Gud hadde tydeligvis iallfall forstått hvor mye man kan utrette gjennom å snakke samme språk. Språk er makt. 

             Og det er faktisk noen språkforskere som har foreslått at ulike språk oppstod for at folk i én stamme ikke skulle snakke med nabostammen. Én stamme, ett språk, og med ulike språk kunne stammene ikke kommunisere, og dermed ble det en avstand mellom stammene, noe som selvsagt kunne ha sine fordeler også. Dette er litt den samme tankegangen som i historien om Babels tårn. 

De aller første ordene

Hva tror du var det aller, aller første ordet som noen gang ble sagt på jorden? Kanskje var det ååhh, fordi noen smakte på noe godt, eller fordi den som sa det, ble klappet på kinnet og syntes det var innmari deilig. Kanskje var det au? Sagt – eller hylt – av en som fikk en stein på foten.                           

Kanskje var de første ordene ord som etterlignet dyrelyder, som grrr eller pippip? Kanskje var det ord som kunne hjelpe menneskene til å organisere for eksempel jakt: Du der. Jeg her. Eller rytmiske ta-i-rop når de skulle løfte noe tungt: Kom igjen! Kom igjen! Å kom igjen!

              Det er selvfølgelig ingen som vet sikkert hva de første ordene var. Vi kan bare gjette. Og språkforskere kan tenke ut forskjellige muligheter ut fra den kunnskapen de har om språk og ord. Men det kan like gjerne hende at det du tipper, er riktig. Hva tror du var de aller første ordene?

Et tegnspråk

Noen språkforskere mener at de første forsøkene på språk, har vært håndtegn, en slags primitiv form for tegnspråk. Vi kan tenke oss at håndtegnene etterlignet dyr, med håndbevegelser som viste for eksempel horn og store ører. Etter hvert brukte man tegnene sammen med lyder, én lyd for hvert tegn, og til slutt sluttet man helt å bruke tegnene og sa bare lydene. Å snakke med hendene er praktisk i situasjoner der man må være stille, for eksempel under jakt, men håndtegn er ikke alltid så lurt. Forfedrene og formødrene våre brukte mer og mer verktøy. Da ble det upraktisk å snakke med hendene og mye smartere å snakke med munnen så kunne man bruke hendene til andre ting. Det er også vanskelig å snakke med hendene i mørket. 

(boks begynner) Tegnspråk brukes av døve og hørselshemmede. Det er fullt utviklede språk, der alt man kan si i et talt språk, kan uttrykkes gjennom tegn. Tegnspråk er språk der brukerne taler ved hjelp av håndbevegelser, armer og ansiktsuttrykk. Akkurat som for talespråk finnes det mange forskjellige tegnspråk og dialekter. Hvert tegnspråk har sin egen grammatikk. (boks slutter)

Et mamma-språk

Kanskje var de første ordene koseord og kjælenavn som ble sagt av en mor til et barn. Apebarn klynger seg til mødrene sine og er med dem overalt. Menneskemammaer har ikke så mye kroppshår som aper, og menneskebabyer er ikke laget for å henge seg på mammaens kropp. Mødrene har altså måttet legge fra seg babyene sine, og da var det viktig at mor og barn likevel visste at den andre var i nærheten, og slik kom kanskje behovet for de første ordene. 

[1] Hm. Dette er en feil. På norsk heter han selvsagt Jakob.

Hva er språk
Hva er språk (Universitetsforlaget 2004)

Utdrag 2, fra Hva er språk

Fy farao og Babels tårn

Herodot skriver om en farao som bestemte seg for å undersøke hvilket folk og hvilket språk som var det eldste på jorden. Ifølge historien tok den målrettede faraoen to nyfødte barn og stengte dem inne sammen med en stum barnepike. Total stillhet var målet. Faraoen tenkte som så at hvis barna ikke hørte noe språk, måtte det være slik at det språket barna begynte å snakke, var det første og eldste språket. Etter to år sa det ene barnet ordet bekos. Faraoen undersøkte straks hvilket språk det var. Han fant ut at det var frygisk, som ble snakket i Frygia i Lille-Asia. Om dette er en sann historie, vet vi ikke (for barnas skyld får vi håpe det ikke er det), men den viser at menneskene lenge har vært opptatt av hva som var det første språket, og hvordan språket oppstod.

I Det gamle testamente kan vi lese at Gud bad Adam sette navn på fugler og dyr. Den gangen eksisterte det er altså bare ett språk, men så kom jo Babels tårn, og siden har man talt i flere tunger …

Det er stor usikkerhet rundt spørsmålet når i menneskenes historie språk oppstod. De eldste vitnesbyrd om menneskelig språk er skriftlige, og de er bare rundt 5000 år gamle. Skriftspråket er helt klart mye yngre enn talespråket, men det var dårlig med båndopptagere på den tiden. De fleste tror imidlertid at våre homo sapiens sapiens-forfedre hadde en eller annen form for språk, selv om vi ikke har noen håndfaste bevis på det: Ut fra rekonstruksjoner av hjerne og taleorgan regner man med at språket kan ha oppstått for 30 000 – 40 000 år siden, men her er det stor usikkerhet og dyp uenighet.

Selvsagt er det ingen som vet hva som var de første ordene menneskene begynte å bruke, en gang for lenge, lenge siden. Noen tror at de aller første ordene var lydhermende; onomatopoetika som svisj og pang og pip-pip. Andre tror at de første ordene var ekspressive ord, det vil si ord av typen au, oi, og mmmm. Enda en annen mulighet er at språket startet med ta-i-rop som våre forfedre brukte mens de slet og dro: Kom-igjen-kom-igjen-nå! Noen har også tenkt seg at språket begynte med personlige pronomen som du, dere, jeg, vi, han, hun, de og stedsadverb som her og der, slik at jakt og andre aktiviteter lettere kunne organiseres: Du her. Jeg der.

Det er også noen språkforskere som mener at forfedrene våre gjorde tegn til hverandre med hendene. Med tiden begynte de å bruke lyder sammen med håndtegnene, håndtegnene ble brukt mindre og mindre, lydene overtok og ble til ord. Var det ett urspråk eller flere parallelle? Ifølge den monogenetiske hypotesen har menneskelige språk oppstått med utgangspunkt i ett språk, men den polygenetiske hypotesen virker mest sannsynlig i forhold til det vi vet om menneskets historie: Mye tyder på at menneskene allerede var spredd utover store deler av verden da de første språkene ble til, og at flere språk oppstod omtrent samtidig. Dette har resultert i ulike språkfamilier.

Relaterte innlegg