Elever fra Lusetjern skole på utstillingsåpningen, foto: Beate Kjørslevik/Norsk Maritimt Museum
16. november åpnet instituttets utdanningsleder, Dag Larsen, en ny utstilling for barn i alle aldre på Norsk maritimt museum. Utstillingen dreier seg rundt Jakob Wegelius’ Legenden om Sally Jones.
Utstillingen er produsert av Stiftelsen Ålands sjøfartsmuseum, og er laget på barnas premisser. Utstillingen lar barna utfolde seg fysisk i Sally Jones’ magiske univers: på skuta Queen of Congo, i Gorilla Bar og på oppdagelsesferd i jungelen. Opphavsboka vant Augustpriset i 2008.
NRKs Østlandssendingen hadde i går et innslag fra utstillingen. Opptaket viser tydelig hvordan utstillingen lar barna leve seg inn i fortellingen.
Dag Larsens åpningstale
Dag Larsen mønstrer på, foto: Beate Kjørslevik/Norsk Maritimt Museum
Legenden om Sally Jones skriver seg inn i en lang litterær og barnelitterær tradisjon.
Det er egentlig ikke lite av en litterær prestasjon at en såpass beskjeden bok kan romme så mye. Men det er nok også fordi den i konsentrert form tar opp noen av de viktigste motivene i barnelitteraturen, og har en klangbunn som er gjenkjennelig.
En side av saken er selvsagt at fortellingen i illustrasjoner spiller på nostalgi. Vi er ikke i baugpropellens tid, her skuffes køl og det store utland er det store utland, ikke en kjapp flytur unna. Det er noe trygt ved dette tilbakeblikket, som gjør boka til en kosestund for voksne og jeg vil tro i særdeleshet folk med maritime museale interesser eller yrker. Og for en forfatter som har sin navigasjonsutdanning og nær på ble sjømann, men i stedet også har tilbrakt mange stunder for over tjue år siden i dette museum, for å pløye loggbøker og faglitteratur om hvordan en seilskute kunne forsvinne og komme igjen, altså om å ha håp, miste det og få det igjen – ja, så vekker Legenden om Sally Jones ikke bare minner om tidligere lesning, det er også en bok som i kraft av bildefortellingen vekker minner med lukt og lyd. Den eimen av beroligende hampetau og salt, dere vet.
Men utgangspunktet, starten på Legenden om Sally Jones er alt annet enn en kosestund. Her er slektskapet til Joseph Conrads Mørkets hjerte helt tydelig. Den gorillaungen som seinere skal bli Sally Jones frarøves sin mor, barnet blir grådighetens og kolonialismens offer.
Og tro mot spenningsfortellingen er det ikke få prøvelser Sally utsettes for før hun når et hovedvendepunkt, hun treffer mister Koskela – eller Chiefen personlig. Han er nok den som forstår henne best. Koskela er som en sjømannssang, han har seilet foran masten, han har skuffa køl, han har sett hyren gå i kneiper og til havnebyers haier, og det gjør han til gangs i denne fortellingen, for i hans bryst skvulper det en akterutseilt og tårevåt fado eller shanty like godt som det motsatte: vi aner at han ikke går av veien for å få landkrabber til å tro at han en gang «fór med tannbørster og reddiker på Genaret sjø, kom det da til å snø, og ned fra skyene datt det haggel, dem var så store som brød, fra mastetoppa ned til kølaboksa sto dem tett i kø». Sånne greier. Sammen med Sally selv er Koskela en hovedfigur, to protagonister med atskillig| langt enklere antagonister. Men Sally og Chiefen står altså for det menneskelige. De er sammensatte karakterer, som høver seg en god fortelling.
Legenden om Sally Jones, Cappelen Damm 2009
Legenden om Sally Jones er en barnebok som er godt innafor Alf Prøysens definisjon av hva en god barnebok er: Den skal også ha noe til de voksne. Og denne boka har også et annet litterært utgangspunkt enn Conrads dystopiske reise til det indre av ondskapen. Vi skal mye lenger tilbake, vi skal til alle vestlige fortellingers mor, til et hovedverk som har preget det meste som er skrevet etterpå. Vi skal til en viss herr Odyssevs. Han som seilte ut for å utsettes for alle mulige farer, og som nesten ikke kom hjem i tide. Dette motivet skal seinere bli det førende i barnelitteraturen. Nesten all barnelitteratur har reisen eller odysseen som motiv, og det trenger ikke være lange turen, for en som er liten kan en tur til grinda og tilbake være en reise som skaper forandringer. Legenden om Sally Jones inngår i en slik tradisjon, og forfatterens behandling av ledemotivet gjør den til en typisk barnebok
Synsvinkelen i boka er også barnelitterær. Vi leser fortellingen slik Sally Jones gjennomgår den, selv om det er en forfatter som forteller og ikke Sally selv. Illustrasjonene utdyper fortellingen, forsirer og ornamenterer den, men forteller også mer enn teksten, akkurat som teksten forteller mer enn illustrasjonene. Tekst og illustrasjoner utvider slik fortellingen, og gir den et innlevelses- og tolkningsrom. Ja, mange av illustrasjonene i boka er egnet til å dvele ved, og slik fremmer boka både kjapp og langsom lesing. Det er den langsomme lesingen som skaper gode lesere, fordi den gir anledning til å gå ned i tekst og bilde. Begge deler skal leses.
I barnelitteraturen er det ikke noe nytt med dyr som handler, tenker, snakker, føler – kort sagt oppfører seg som mennesker. Det er ikke besjeling, men heller et spørsmål om forkledning for å få sagt noe treffsikkert og sannferdig om det menneskelige. Sally Jones er en ape – og hva er det med dem, egentlig? I oppfølgeren til Legenden om Sally Jones – Morderens ape – er det Sally selv som skriver. Og er det ikke slik at hun skriver som et barn ville sagt det der?
Ikke så rart, apene er våre forfedre, de er smarte, sosiale og framfor alt kan de etterligne oss. Apene aper det menneskelige og gjør at vi kan kjenne oss igjen. Wegelius spiller på gjenkjennelsen, et annet typisk for barnelitteratur. Sally Jones er et menneskelig speil, med et menneskes følelser, og i den avgjørende sluttscenen, der skipet til Chiefen og Sally er kommet tilbake som Odyssevs, langt inne i Kongofloden, forsvinner Sally. Men når Chiefen skal ta skipet ut, står Sally sammen med flokken sin og venter på ham. Og blir med ham videre. Hun vet nå noe helt avgjørende om vennskap og tilhørighet. Igjen et sentralt barnelitterært motiv.
Det er mange av dem i boka: Om å mestre problemer. Om å glede seg. Om å sørge. Og framfor alt: Identitet.
Barndoms- og ungdomstida brukes jo til å finne sin plass i verden, spørsmålet «hvem er jeg» er barndommens hovedspørsmål, og det tar ikke slutt der. Sally er apen som også er som et menneske. Indirekte spør boka: Går det an å høre til flere steder? I vår tid, der migrasjon og flukt har fått så viktige roller i alles liv, er dette spørsmålet helt avgjørende – ikke for hvordan vi skal unngå hverandre, men tvert om for hvordan vi skal klare å leve sammen.
Og når Jacob Wegelius klarer å flette alt dette inn i en bok der barneleseren selv kan ta del med spørsmål, blikk, synspunkter og formodninger, så skaper han også en bok som ivaretar det viktigste i en barnebok: barneperspektivet.
Barneperspektivet er en leseaktivitet, Kristin Ørjasæter har presist formulert det slik: «Barneperspektivet … (er ) ikke bare er et perspektiv, men også en leseraktivitet. Barneperspektivet nøyer seg ikke med å la leseren observere, men tvinger nærmest leseren til å tre inn i fortellingen på linje med hovedpersonen. Det overlater til leseren å trekke konklusjoner å avgjøre hva det er hovedpersonen ser og hører og trekke konklusjoner på bakgrunn av det som blir sagt. Barneperspektivet gir fortellerstemmen et mediums funksjon. Så å si alle de som ikke forventes å ha en stemme, eller i hvert fall ha noe å si som det er verdt å lytte til, være seg det handler om dyr eller lekedyr, småbarn eller større barn, kan få formidlet sitt budskap gjennom en fortellerstemme som fremstiller hovedpersonens perspektiv på en måte som gir leseren rom til å fullføre fortellingen selv.
Et slikt komplekst barneperspektiv er en performativ, verbal teknikk tilpasset idealet om at lesere i ulike aldre og på ulike stadier i den emosjonelle og intellektuelle modningsprosessen skal kunne identifisere seg med hovedpersonen.»
Så hva er Sally Jones? Jo, hun er tett innpå å være et barn. Det er lett for en barneleser å identifisere seg med henne og dermed også dele fortellingen med henne.
Og det er derfor barneperspektivet som blir liggende til grunn også for den flotte utstillingen vi skal åpne her og nå. Her kan barn – og voksne! – ta aktiv del i fortellingen om Sally Jones og attpåtil få med seg kunnskaper om hvordan det var, dette harde livet til sjøs og de mange prøvelsene vi alle må gjennom om livet skal være verdt sitt eget barn.
Det er en glede for meg å kunne åpne denne flotte utstillingen og ønske museet til lykke på alle fortellingers hav.
Dag Larsen, Norsk Maritimt Museum, Oslo, 16. november 2017