 Professor, Norsk barnebokinstitutt |
| Leselengde: 6 minutter |
Children’s Book Council avholdt sin andre konferanse; The Child, Literature and the Joys of Reading i Teheran 26. og 27. oktober 2016. Children’s Book Councils første konferanse ble avholdt i 2014. Da var oppmøtet begrenset, antagelig på grunn av deltakeravgiften. Men denne gangen var det gratis å delta fordi konferansen ble arrangert i samarbeid med andre, mer pengesterke private organisasjoner. Det var stappfullt. 220 deltakere, en overvekt av damer, men også mange menn var tilstede.
De kom fra hele Iran og de var forskere og studenter, formidlere, især mange bibliotekarer, og flere journalister. Det var bare vi fem fra Norge som kom utenfra. Konferansen 48 foredrag ble behørig dekket i iranske nettmedier. I tillegg var det en bokutstilling der både forlag og organisasjoner viste frem barnebøkene sine.
Konferansen ble åpnet av generalsekretærene for Det Iranske Bokrådet og Children’s Book Council. Deretter hadde jeg, som direktør for Norsk barnebokinstitutt, æren av å holde åpningsforedraget: The Structure of Involvement. How children’s literature engages the reader in an aesthetic experiment. Foredraget ble simultanoversatt til farsi av Hossein Sheykh Rezae.
Jeg snakket om Brune (2013) av Håkon Øvreås og Øyvind Torseter og argumenterte for kvalitetsbarnelitteratur er innrettet slik at leseren involveres i fortellerhandlingen. Den genuine leseglede oppstår når leseren blir deltaker i fortellerhandlingen. Men barnelitteratur er strukturert for å involvere barn i fortellingen, derfor skal ikke voksne heve seg opp til autoriteter over den.
Dette synspunktet vakte særlig interesse hos yngre forskere, men det kom også motforestillinger som handler om at en litteratur som motvirker foreldreautoriteten ikke er egnet i oppdragelsen.
Sensuren som dreper lesegleden
Det neste plenumsforedraget ble gitt av Zari Naeemi, som er redaktør for tidsskriftet The Talking Doll. De har vært en pionerer i arbeidet med å publisere barns egne tekster. Naeemi argumenterte for at sensur er en mekanisme som kan forsterkes av en hierarkisk forvaltningsstruktur. Når det kommer et påbud fra regjeringen blir det forvaltet av den ene underordnede organisasjonen etter den andre, som alle blir ansvarliggjort, og derfor er pålagt (eller selvpålagt) å handle.
Slik forsterkes sensuren dess lenger unna maktens tinder den blir utøvet. Foreldre kan være barnelitteraturens strengeste sensorer og til og med sensurere sine egne barn når de skriver. Slik kan de mest velmente voksne drepe barns lese- og skriveglede.
Under revolusjonen i 1979 ble skolene oppsøkt av et sensurkorps som fjernet en mengde bøker. Det ble påbudt å lese noen spesielle bøker, og ikke lese andre. Men slike bøker som er ment å inngi de rette tankene til leserne dreper lesegleden.
Phillip Pullman skal ha sagt at litteratur er like viktig for barn som mat. Uten lesning dør barnet, langsomt, foran øynene på oss, uten vi merker det. Det er et felles ansvar at vi har skapt en trend der lesekulturen forsvinner.
La barna bestemme selv hva de vil lese og hva de vil at foreldrene skal lese høyt for dem. Det finnes ingen bøker som er upassende for barn, for dype eller for vanskelige. Dersom bøkene blir fjernet fra barna hindres de i å fordype seg i de vanskelige tingene.
Konferansen inneholdt flere paneler med ph.d.-studenter, især fra universitetet i Shiraz. Panelinnslagene lignet til forveksling på det en kan høre på vestlige barnelitteraturkonferanser med teoretiske innslag fra for eksempel John Stephens og Perry Nodelman. Det ble argumentert for at enhver tekst er ideologisk fordi den kan fungere som utgangspunktet for kreativ fantasi og forestillingsevne. Begge deler er like viktige. De hjelper barnet til å overkomme ulike former for utfordringer fordi det oppstår en indre dialog mellom leser og hovedperson.
Statlige lesekampanjer
Det iranske kulturdepartementet har en egen avdeling viet Promotion of Reading. Avdelingssjefen hevdet at lesning av skjønnlitteratur skaper bedre mennesker, de blir mer sympatiske, mer konsentrerte og får større suksess på skole og i arbeidsliv enn de som ikke leser. Han hyllet de mange NGO’ene som gjør en bedre jobb med litteraturformidling enn regjeringen makter selv.
Han argumenterte for et tett samarbeid. I storbyene dekker NGO’ene behovet, mens det er mer bruk for regjeringens innsats ute på landsbygda. Idealet er å samle barn i grupper, lese høyt for dem, innlede en samtale om det de har lest og kanskje få barna til å skrive et brev til forfatteren av den boka de likte best.
Bildets betydning
Konferansens annen dag ble innledet av professor Åse Marie Ommundsen fra Høgskolen i Oslo og Akershus. Hennes foredrag «Norwegian Picture Books and the Joy of Reading» ble simultanoversatt av Hossein Sheykh Rezae. Ommundsen benyttet Camilla Kuhns Gorm er en snill orm (2013) som sitt hovedeksempel.
Hun la spesiell vekt på å vise ulike måter som forholdet mellom verbaltekst og bilde kan være strukturert på. Foredraget ble mottatt med stor interesse og Ommundsen ble konferansens selfie-stjerne, den som alle vil bli tatt bilde av sammen med.
En bibliotekar som hadde ordet etterpå mente at bilder kan romme skjulte ideologiske budskap og dermed utgjøre en større trussel enn de åpenlyse.
Digital litteratur
Som i Norge, blir kunnskap om hvordan ulike medier påvirker leseevnen etterlyst blant iranske forskere. En rekke ulike digitale medier ble demonstrert, særlig de som kunne oppleves gjennom mobilen og som stimulerer til deltakelse gjennom sansestimulering, og de som skaper en fornemmelse av at virtuelle og reelle universer kan foregå parallelt.
Men i motsetning til i Norge mente de fleste barnebibliotekarene på konferansen at boka er det eneste akseptable mediet. Én bibliotekar manet til oppmerksomhet fordi e-boka er i ferd med å komme, også i Iran. Derfor er det viktig at papirboka eksisterer parallelt. Uten boktilgang vil barna vende seg til andre interesser.
En annen pekte på tegneseriemediet, som barn er interessert i, det er velegnet til å få dem til å ville lese, og det er spesielt viktig nå, siden barn er så opphengt i digitale medier. Tegneserier kan brukes til å gi informasjon om politiske situasjoner, skape sympati, etc. Tegneserier bidrar også til å øke barns visuelle kompetanse.
Leseopplæring
Lærere snakket om betydningen av å gjøre leseforskning mer anvendelig. Barn får det bedre og blir bedre mennesker når de leser og forholder seg konstruktivt til den informasjonen de får gjennom lesningen. Derfor er det viktig at vi leser høyt for barn som ikke kan lese selv. Det hjelper dem med konsentrasjonsevnen og styrker deres interesse for å lære seg å lese selv. På sikt utvikler lesningen tenkeevnen, også som voksne.
Et pågående forskningsprosjekt undersøker lesningens eventuelt positive virkninger i arbeidet med psykiske problemer. Forskerne benytter fortellinger som relaterer til det aktuelle barnets utfordringer. De fant særlige 18 kategorier som lesning har en positiv effekt på. Budskapet var helt enkelt: Voksne må ta seg tid til å finne rett bok til hvert barn, så får barna det bedre.
Bibliotekproblematikk ble også nevnt på konferansen. Bruken av bibliotek er i endring. De har gått fra å være et sted for studier til å bli et sosialt sted. Og selv om iranske filmer fremstiller det som at det er far som går til biblioteket sammen med barnet, er det i virkeligheten mor som lærer barn å benytte biblioteket.
Hovedinntrykk
Entusiasmen for barnelitteratur var stor blant deltakerne på konferansen. Iveren etter å gi barn gode bøker og den velvillige, oppvakte nysgjerrigheten som våre norske perspektiver ble lyttet til med, gjorde inntrykk. Men det er ikke noen vesentlig forskjell på iranske og norske akademikere eller journalister. Vi leser den samme teorien og fører mange av de samme diskusjonene.
Ulikhetene handler mer om materialet som refleksjonen tar utgangspunkt i. Det gis ut like mange barnebøker i Iran som i Norge, hvilket bare betyr at det er for få iranske barnebøker, dessuten er de annerledes enn de norske, noe det står mer å lese om i artikkelen Noen få inntrykk av iransk barnelitteratur.
Selv om mediemangfoldet finnes tilgjengelige på engelsk på internett, har den ikke inntatt den iranske barnelitteraturen. Det er heller ikke pressefrihet i Iran. Det virker som religion dominerer mange bibliotekansattes virksomhet på en annen måte enn i Norge.
Men den største forskjellen må være at barnelitteraturformidling er basert på frivillig innsats og utøves av høyt kompetente kvinner. For eksempel benyttet mange konferansedeltakere pausene til å spørre oss, de norske gjestene, og tipse hverandre om relevante titler til bruk for spesielle situasjoner, som for eksempel til høytlesning på sykehusenes barnekraftavdeling, og annet. Det gir barnelitteratur et tydeligere nytte-preg enn det vi er vant med. Det preget konferansen og gav den et tydelig særpreg.