Sensur av barnelitteratur – i Norge og verden

Barne- og ungdomslitteraturen sensureres på ulike måter i ulike deler av verden. For mange er det kanskje lettere å se for seg sensurering i andre land enn i Norge, men mye sensur foregår under overflaten og er vanskelig å oppdage. På Norsk barnebokinstitutts seminar om sensur, selvsensur og omsorg i barnelitteraturen, 14. september 2017, som ble åpnet av instituttets styreleder Trygve G. Nordby, deltok bidragsytere fra USA, Libanon og Iran, i tillegg til Norge og Sverige.

Se alle artiklene fra seminaret

Søkelyset ble rettet mot de mange formene for sensur, og de ulike konsekvensene dette kan ha for unge lesere. Når tilgangen på litteratur blir begrenset, kan dette få store konsekvenser for den unge leserens personlige utvikling og identitet. Det er viktig at man som bruker og formidler av litteratur er oppmerksom på de ulike formene for sensur som utøves rundt i verden. Med økt oppmerksomhet blir det lettere å oppdage om, og eventuelt hvordan, norsk barnelitteratur sensureres – og hva man kan gjøre for å begrense de negative konsekvensene av dette.

Forhåndssensur og “gjemt” sensur

Sensur kan komme fra institusjonelle forhold, gjennom normer og regler i samfunnet, kulturelle hensyn, selvregulering, reaksjoner fra publikum, eller behandling etter utgivelse. Dersom staten eller andre institusjoner opererer med ulike normer eller regler for utgivelse, er det snakk om forhåndssensur. Den libanesiske forfatteren Fatima Sharafeddine snakket om utgivelse av barnelitteratur i den arabiske verden, og her møter mange forfattere ulike typer forhåndssensur. Temaer som blir betraktet som tabubelagte er utenfor normen av arabisk barnelitteratur. Paradoksalt nok gjelder denne typen sensurering kun barnelitteratur i de arabiske landene – tabubelagte temaer kan fritt behandles i litteratur for voksne. Problemene oppstår når barnelitteraturen “oppfordrer” unge lesere til å utforske disse tabuene.

Både religion, intime forhold og pubertet blir regnet som tabu, i tillegg til hunder som kjæledyr og urene griser. Barnebøker i de arabiske landene gis kun ut på klassisk arabisk, et språk barn flest ikke møter før de begynner på skolen. Skolen velger ut bøker med passende innhold, og bøker som ikke blir brukt i skolen blir dermed ikke lest. Dette er også en form for sensur, der utvalget blir kraftig begrenset. Resultatet blir at normene for hva som kan tolereres i barnelitteraturen blir forsterket, da ingen tjener på å gi ut bøker som utfordrer tabuene.

Sharafeddine kaller denne typen norm-overholdende sensur for “gjemt sensur”. Når sensuren er skjult, blir den i større grad en naturlig del av hverdagen. Denne formen for sensurering fjerner ikke bare innhold fra manuskriptene som blir utgitt, men erstatter dette innholdet med nye ideer og uttrykk. Dermed blir denne sensureringen realiteten som møter barneleserne i klassisk arabisk barnelitteratur. Også i litteratur som oversettes fra vesten, gjelder de samme normene for hva som tolereres. Opphavsretten blir ikke alltid respektert når innholdet skal oversettes til arabisk. Ofte kan illustrasjoner forandres for å tilpasses normen, eller ord og avsnitt kan fjernes eller omskrives.

Resultatet av denne typen sensur er at barn og unge i den arabiske verden får et begrenset utvalg av temaer som de kan lese om på sitt eget språk, og med kontekst i sitt eget miljø. Mange leser engelske bøker på fritiden for å få lese om de temaene som interesserer dem, noe som igjen kan resultere i en mer internasjonal (eller non-nasjonal)  identitet. Sharafeddine mener det er viktig å styrke de unge lesernes identitet ved å gi dem relevant og interessant litteratur på deres eget språk, fra deres eget miljø.

Etter-sensur og “banned books”

Når lesere, eller deres foreldre, reagerer negativt eller kritisk, og dette får konsekvenser for litteraturens spredning, er det snakk om etter-sensur. James LaRue, direktør for Office for Intellectual Freedom & The Freedom to Read Foundation, omtalte nettopp dette i sitt innlegg, som hadde tittelen Woods Without Wolves. Her tok han for seg ulike scenarioer der foreldre og foresatte, med eventyret om rødhette som bilde, ville “ta ulvene ut av skogen” i barnelitteraturen. Mange av foreldrene LaRue hadde møtt i sin praksis mente at barn ikke burde ha tilgang på visse titler, som de opplevde som skumle eller upassende. Dersom foreldrene fikk medhold, ble disse titlene “banned”. ALA publiserer årlig lister over de bøkene som oftest er forsøkt fjernet fra bibliotekhyllene.

LaRue fortalte at foreldrene som klagde på bøker enten hadde barn i alderen fire til seks, eller fjorten til seksten. Situasjonen er altså mest kritisk for lesere som er på vei fra spedbarn til barndom, og fra barndom til ung voksen. LaRue mente det koker ned til at foreldrene vil beskytte barna sine, og bevare uskylden så lenge som mulig. Det er jo en form for omsorg at man ikke ønsker at barna skal utsettes for den skremmende og farlige verden. Men for noen vil kanskje dette oppfattes som en bjørnetjeneste, da barna blir mindre rustet for møtet med den store verden. Et annet spørsmål det er verdt å stille seg, er hva som blir betraktet som “skremmende” og “farlig” av foreldrene. Av temaene LaRue nevnte var det snakk om alt fra rasistiske stereotyper til homofile pingviner til halloween.

Norske forhold: Hva påvirker formidlingen av litteratur til barn og unge?

Så hva slags type sensur møter barne- og ungdomsforfattere i Norge? Det kan virke som om det er lite forhåndssensur, og få temaer regnes som tabu i norske ungdomsromaner. Norske ungdommer kan, i motsetning til ungdommer i de arabiske landene, lese om kjærlighet, sex og pubertet på morsmålet. Men selv om ikke litteraturen forhåndssensureres eller tilpasses bestemte normer, er den kanskje ikke like velkommen over alt.

Vibeke Røgler fra Foreningen !les fortalte om historier som lignet til forveksling på det James LaRue fortalte om amerikansk foreldre-sensur. Da foreningens leseaksjon-antologi i 2008 inneholdt seksuelle referanser og grov språkbruk møtte dette stor motstand. NRK skrev at “sex- og voldtektsskildringer, bannskap og skrekkfilm blir brukt som virkemidler for å få norske skoleelever til å lese bøker”. Antologien ble ikke trukket tilbake, da reaksjonen kom lenge etter at skolene hadde begynt å jobbe med den, men denne typen overskrifter er definitivt med på å sette grenser for hva slags litteratur som blir tilbudt barn og unge. Er dette omsorg eller sensur?

Utvalg, mangfold og marked

De som jobber med å formidle litteratur til barn og unge vet at ingen barn er like, og man må formidle et bredt utvalg bøker til et bredt utvalg unge lesere. Når Foreningen !les setter sammen antologier er det med dette mangfoldet i tankene. LaRue, og andre bibliotek-representanter på seminaret, uttrykte også målet om at biblioteket skulle være et sted der all litteratur er tilgjengelig for de ulike leserne som kommer innom. Begrensningen av titler i denne sammenhengen vil være skadelig for mangfoldet.

Barnebøker blir formidlet gjennom ulike kanaler. Alle som gjør utvalg i denne sammenhengen, i skolen, gjennom leseaksjoner og i bibliotekene, har et ansvar for å representere mangfoldet i barnelitteraturen. Også bokhandlene bærer dette ansvaret. Bokhandelen skiller seg til en viss grad ut fra de andre formidlingskanalene, da det gjerne er foreldre eller andre voksne som foretar innkjøpene av barnelitteraturen på vegne av barneleseren. Litteraturen må dermed formidles via en foreldreinstans. Bokhandelen får et ekstra ansvar for å tilby et bredt utvalg, og informere den voksne kjøperen om den ulike barnelitteraturen som finnes på markedet.

Det kan se ut til at det er en tendens at mange bokhandlere tilbyr store mengder av bestselgerlitteratur – gjerne serier og oversatte bøker. Synne Eline Loftesnes, innkjøpssjef for barnelitteratur hos Tanum, forsvarte dette bildet ved å vise til markedsaspektet som tross alt skiller bokhandelen fra biblioteket. Hun mener at mye av barnelitteraturen som gis ut ikke nødvendigvis når frem til mange lesere, og at det er mer fordelaktig å formidle serielitteratur og bestselgere som en inngangsport til litteraturen for barn som kanskje ikke har utviklet en sterk litterær smak. I en panelsamtale med Loftesnes, Vibeke Røgler, Siri Odfjell Risdal, bibliotekar ved Sølvberget bibliotek i Stavanger, og Ragnfrid Trohaug fra Cappelen Damm, ble spørsmål rundt utvalg av barnebøker diskutert. Trohaug fremmet synet om at det er viktig å utgi de marginale titlene, selv om de ikke alltid når ut til de store massene.

Hva møter norsk litteratur i utlandet?

Norsk litteratur for barn og unge kan også møte en form for sensur når den vurderes for oversettelse. Dina Roll-Hansen fra NORLA snakket på seminaret om hva som møter norske romaner i det store utland. Humor og holdninger lar seg ikke alltid oversette fra ett språk til et annet, og Roll-Hansen fortalte om reaksjoner norsk litteratur har fått i møte med russisk kultur. Blant annet ble lytehumor beskrevet som “typisk norsk” i likhet med å gjøre narr av autoriteter.

Et større problem som kan oppstå når litteratur vurderes for oversettelse i Russland, er at litteraturen kan være i strid med den såkalte “antipropagandaloven” som forbyr “propaganda for sodomi, lesbiskhet, biseksualitet, transkjønnethet og pedofili til mindreårige”. Stadig mer ungdomslitteratur tar opp temaer rundt homofili og transseksualitet, da dette er sentralt i mange ungdommers liv. Å utgi denne litteraturen i Russland kan medføre fengselsstraff. Her er det altså snakk om høy grad av sensur som absolutt kan få konsekvenser for unges liv og utvikling.

Også norske bildebøker sensureres i møte med oversettelse. Både Stian Hole og Iben Sandemose har måttet kle på karakterene sine i møte med det amerikanske markedet. I disse tilfellene har forandringene skjedd med forfatteren/illustratørens samtykke, og man kan forklare sensuren med “kulturforskjeller”. Men hvor går grensen mellom “oversettelse av kultur” og sensur?

Selvsensur og omsorg

Når forfattere selv tilpasser litteraturen til en eventuell målgruppe, kan det i noen tilfeller kalles selvsensur. Bjørn Ingvaldsen og Gunnar Ardelius snakket om utgivelse av barne- og ungdomsbøker i Skandinavia, og Ardelius mente at de fleste forfattere utøver en eller annen form for selvsensur i skrivingen. Man kommer til et punkt hvor man ikke ville vært komfortabel med at venner og familie leste innholdet, og å tilpasse til sitt eget komfortnivå kan kalles en slags selvregulering. Men legger forfattere bånd på seg for å verne lesere mot tabuer og støtende temaer?

Bjørn Ingvaldsens nye roman Lydighetsprøven kommer i grå innpakning, med et advarende forord, og undertittelen “En tenkt fortelling om et barn”. Denne typen advarsel, eller tilrettelegging, er tilstede for å informere barneleseren om hva han eller hun går til. Dette er ikke en morsom bok. Det er en alvorlig og trist bok. Forholdsregler av denne typen fungerer kanskje mer som en veiledning enn sensur. Målet er tross alt at riktig leser skal finne riktig bok, og både forfattere, litteraturformidlere og paratekster kan være med på å oppnå dette formålet. Utfordringen kommer hvis de veiledende faktorene ikke når frem til publikum, og boken ender opp med å ikke formidles til leseren i det hele tatt.

Siri Odfjell Risdal fra Sølvberget bibliotek snakket om forskjellen mellom etter-sensur og utvalg. Når man gjør et utvalg av hvilken litteratur man skal presentere for barn, er det ikke nødvendigvis sånn at man sensurerer den litteraturen som blir utelatt. Risdal mente at det ikke var snakk om sensur, og ikke en gang om omsorg. Når en litteraturformilder foretar vurderinger i denne sammenhengen, er det rett og slett utøvelse av fagkompetanse. Foreningen !les må også utøve fagkompetanse i sine utvalg, og i vurderingene må de ta hensyn til at litteraturen skal formildes til hele bredden av unge lesere. Skal man utelate ytterpunktene om “sex og bannskap” for å tilfredsstille ytterpunktene av lesegruppen som finner dette støtende? Dersom målet er bredde og mangfold, vil denne utelatelsen kanskje oppleves som sensur for noen.

Mange ungdomsromaner gjør stor bruk av temaer som kan oppleves som støtende, eller til og med som tabu, for noen lesere. Men dersom man tar alle ulvene ut av skogen, blir det ikke mye eventyr igjen. Mange ungdommer er interesserte i en bredde av temaer som på ulike måter kan forberede dem på voksenlivet. Verden er tross alt stor og farlig, men det er heldigvis ikke farlig å lese om den.

Seminaret om sensur ble støttet av Fritt ord.

I media

• Podcast fra NRK Bok
• Studio 2 i NRK P2
• Bok og bibliotek møtte James LaRue for å snakke om Banned Books Week
• Sensur for sarte sjeler, intervju med Dag Larsen, Stian Hole og Henrik Hovland i Vårt Land 14.8. 2017 (papir)