Egner og «neger». Et tilbakeblikk på debatten om «Visen om Vesle Hoa»

«Debatten om Vesle Hoa angår ikke bare hvem som bestemmer over forfatterens verk, eller om sensur kan forsvares, men hvorvidt vi kan enes om en fortolkning av Norge som et faktisk flerkulturelt samfunn og hvem som har rett til å bestemme hvilken del av den norske kulturarven – forstått som felles – som er relevant i dette samfunnet», skriver Tonje Vold i dette foredraget.

Foredraget ble holdt under fagseminar om Torbjørn Egner: «Hvorfor må krokodillen dø?» 20. september 2012, i regi av Nasjonalbilbioteket og Norsk barnebokinstitutt.

Hadde man besøkt Norge i midten av desember 2006 uten kjennskap til samfunnsdebatten, kunne man lett blitt forvirret over alt hottentott-stoffet i mediene: Her fant man avisoverskrifter som «Hottentotter er helt ute» (Vårt Land 15.12.2006), «Hottentott ut av historien» (Dagsavisen, 15.12.2006) og det dramatiske og lett absurde «Hottentotter utvist fra norsk litteratur. Språkrådet mener folk er blitt redde for å snakke» (Dagbladet, 02.01.2007)!

Sjelden har vel en norsk barnevisefigur stått i sentrum for en så opphetet og bredt engasjerende debatt som Thorbjørn Egners vesle Hoa befant seg i høsten 2006. Femtito år siden han først oppsto på en grammofonplate, ble halve kultur-Norge og resten av landet med, fullstendig vippet av pinnen da det ble kjent at Thorbjørn Egners familie hadde besluttet å fjerne visa om ham, den såkalte «krålen» og Babu-stammen, fra et nytrykk av Egners visebok.

I kjølvannet av at det var blitt kjent at NRK Barnetimen hadde endret Pippis pappas status fra «negerkonge» til «sydhavskonge», hadde media spurt Egners rettighetshavere hva de ville gjøre med denne visa. Familien svarte: «Når noen i dag oppfatter visen som sårende, er det ikke vanskelig for oss å sløyfe denne i samlingen” (Aftenposten, 15.12.2006). Visa skulle derfor utelates i det neste opptrykket av Kaptein Sorte Bill og 40 andre kjente Egner-viser. Sterke reaksjoner fulgte, for dette satte sinnene i kok over det ganske land!

I dette foredraget skal jeg gi et tilbakeblikk på debatten slik den fortoner seg seks år etterpå, og besvare det kinkige spørsmålet: «Hva har vi lært av debatten om Vesle Hoa»? Problemstillingen forutsetter at vi har lært noe – men det er jeg slettes ikke så sikker på, og i hvert fall er det ikke sikkert at det var litteraturen eller Egner vi lærte mest om.

Men vi begynner med tilbakeblikket.

19. desember 2006 var debatten så godt i gang at vesle Hoa ble hovedtemaet for NRK Standpunkt. Her deltok en rekke forleggere, barnebokforfattere, lingvister og representanter for organisasjoner som arbeidet mot rasisme.  Ser man på klippene som ligger ute på NRKs nettsider, er det tydelig at Egners vise tok plass i debatten som en katalysator for en rekke ulike diskusjoner. Disse handlet om så mye mer enn akkurat Vesle Hoa (og Pippis pappa): om størrelser som litteratur, språk og makt, samt om nasjonalfølelse og rasisme.

Vi kan prøve å se på dem i en slags rekkefølge:

1. Sammen med debatten om Pippis pappa synliggjorde debatten om Egners vise for det første et dilemma som angikk hvorvidt det estetiske skulle vektes over det etiske eller, mer presist, et dilemma der tekstens autonomi stod på den ene siden og behovet for en modernisering og revisjon av teksten i henhold til utenforliggende faktorer (kulturelle, historiske, moralske), stod på den andre.

Anders Heger, Egners forlegger, falt i debatten på NRK ned på at for ham handlet «dette ikke så mye om litteratur, men det handler om anstendighet». Tekstens autonomi er altså ikke det viktigste eller ikke det eneste viktige, det fins moralske aspekter som har større betydning. Enig med ham var blant andre bokanmelderen Nina Méd. Hun uttalte til NRK at «det står veldig respekt av å kunne ta en sånn avgjørelse. Det viser at de [forlaget, rettighetshaverne] skjønner hvilket ansvar de har» (NRK Kulturnytt, 18.12.2006).

Daværende leder av Norsk Kritikerlag, Trond Haugen, var blant dem som inntok standpunkt for estetikken og tekstens autonomi. Han sa «jeg vil karakterisere dette [revisjonen] som et overgrep på litteraturen. Det representerer en mistillitserklæring mot det litterære uttrykket» (NRK.no, 06.12.2006). Haugen fryktet hva som ville skje hvis man gjør det samme med voksenbøker. «Da vil ethvert kritisk potensial i litteraturen forsvinne. Det som måtte være ubehagelig, fremmed, ukjent eller historisk utdatert ville måtte glattes over og legges nærmere den egne kulturen. Så sånn sett er det en ekstrem grad av kulturimperialisme». Om respekt for teksten stod mot respekt for en endret kontekst, var altså ønsket om å bekjempe imperialisme i kulturen, enten gjennom å fjerne Hoa-visa eller å beholde den, felles for debattantene.

Prinsippene bak revisjonslinjen var uklar, og det ble da også bemerket: Skulle man forstå fjerningen av Hoa-teksten på en normativ måte? Journalisten Per Egil Hegge assosierte praksisen med Sovjetunionen (Dagbladet.no, 02.01.2007). Mens Heger på sin side oppfattet at det var ordet «sensur» som ble «sykt misbrukt» (VG.no, 14.12.2006). Ingen av disse debattantene var altså for sensur av litteraturen, men uenigheten gikk på hvorvidt revisjonen innebar en ny (forkastelig) linje å følge, eller var mer av et (forståelig og udramatisk) enkelttilfelle.

Flere kommentatorer i debatten, blant dem forfatteren Linn Ullmann, påpekte det åpenbare problemet med endringer av enkeltord som «negerkonge». Det hjelper ikke så mye når det gjerne er relasjonene i historiene som er de mest problematiske (Aftenposten, 18.12.2006). Om man sier at pappaen til Pippi er sydhavskonge, er det likevel en historie om en hvit mann som velges til konge over noen kurredutter som snakker gebrokkent, og en familie som blir kjemperik av en eller annen grunn (i hvert fall er jo Pippi det). Og hvor mye hjalp det da uansett å revidere? Var valget enten å la være å pirke i tekstene eller å gå svært hardt til verks?

2. I tillegg diskuterte man hvorvidt det moralske og det juridiske ansvaret for litteraturen sammenfalt. Hvem har ansvaret for verket: Rettighetshaverne, den avdøde forfatteren eller leserne? Selv om Egners slektninger juridisk sett hadde rett til å avgjøre Hoas skjebne, var det det samme som at det lovlige også var det etiske?  «Egners verk har vært revidert ved hver nyutgivelse så lenge han levde, det er ingenting spesielt ved dette», sa Anders Heger, og mente at den aktuelle endringen var i Egners ånd. Familien var av samme mening.

Men er revisjon foretatt av andre enn forfatteren i det hele tatt ok? «Jeg ville motsatt meg det», sa Arne Svingen i Standpunkt-diskusjonen. For Ingvar Ambjørnsen var det også problematisk: «Selv mener jeg fullt ut at det er på høy tid å få tuppa ’neger’ ut av språket vårt. Men hvem skal bestemme at det er her grensa går?»  (Dagbladet, 23.12.2006). Ambjørnsen brukte debatten til å komme med et helt nytt innspill: For sin egen del ville han at interesseorganisasjonen hans skulle ha mandat til å ta slike beslutninger, viktige litterære spørsmål skulle ikke overlates tilfeldige familiemedlemmer.

3. Debatten om etikk skulle vektes over estetikk, berørte hvorvidt leseren og lesningen står i fokus, på en slik måte at man vurderer litteratur ut fra hva som fungerer, eller om kvalitet kan avledes av tekstelementene alene, uavhengig av bruk.  I og med at Lille Hoa er en barnevise, kom debatten om leseren også til å omfatte et velkjent tema for barnebokfeltet: Er det en fundamental forskjell mellom den barnelitterære teksten og dens leser, og kunstlitteraturen og dennes leser, som styrer hvordan verkene skal behandles?

Problemstillingen berørte barnelitteraturens forhold til det didaktiske og det moralske. Stilles det andre krav til klassikere innenfor barnelitteraturen enn til klassikere tiltenkt voksenlesere? Krav som medfører et fokus på bruksverdi og på moral, og mindre fokus på teksten som autonom — og estetisk verdifull?

Det rykker til i ryggmargen hos mang en barnelitteraturforsker og -forfatter av slikt etter en lang kamp for at feltet skal få anerkjennelse som estetikk på lik linje med annen litteratur. «Vi ville ikke fått denne debatten om det hadde vært en bok for voksne,» sa Arne Svingen i Standpunkt. Torill Bang Lancelot på Deichmanske bibliotek mente at «Det blir en farlig sak om vi ikke lenger kan ha tilgang til noe som er del av vår klassiske barnelitteratur» (nrk.no, 08.12.2006).

Det viste seg også å være stor uenighet hva angikk hvilket bilde man hadde av barns evne til å lese. Antropologen Thomas Hylland Eriksen påpekte at barn var «mindre modne enn voksne» og hadde dårligere forutsetninger til å sette tekstene inn i en meningsfull historisk kontekst (bloggpost, desember 2006). Barn kan ikke reflektere over at tekstene er skrevet i en tid da ordet neger var et uproblematisk ord i Norge. De må derfor skjermes på en annen måte enn voksne. I Arne Svingens ører var dette derimot en «grov undervurdering av barn» (Standpunkt).

Med disse litterære spørsmålene på agendaen var det duket for mange følelser i en debatt som tok mange retninger. Og den innebar krasse karakteristikker av motstandernes synspunkter: ord som ble brukt, var blant annet «hysteri», «pinlig», «idioti», «farlig», «rasisme».

I etterkant kan man kanskje se på noen av disse dilemmaene som mindre enten–eller enn de ble framstilt i diskusjonene. Kunstteoretiker Boel Christensen-Scheel har nylig påpekt at barnelitteraturfeltet, lest som hun har gjort via billedbokkritikken, henger etter i utviklingen i estetisk teori (http://www.childlitaesthetics.net/index.php/blft). Mens estetisk teori forsøker å forene opplevelse med tekststruktur og politikk og etikk, verner barnelitteraturfeltet om det autonome tekstbegrepet – noe som kan være forståelig, men som skaper en kunstig opprettholdelse av at strukturer, innhold og opplevelse ikke har noe med hverandre å gjøre. Det fins altså andre innganger til dilemmaene enn en enten–eller holdning til litterær kvalitet, og kanskje er det barnebokfolkets insistering på tekstens autonomi som faktisk er det som skaper skiller mellom barnelitteratur og annen litteratur? Litteraturforskeren Inger Østenstad, som leser barnebokkritikken gjennom litteratursosiologiens briller, løfter også fram behovet for å se på barnelitteraturens bruksverdi og litteraritet som to sider av samme sak, og ikke to motstridende idealer, i «Kritikken og det barnelitterære feltet om barnebokkritikk på nettstedet barnebokkritikk.no (http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=New…).

Det er heller ikke slik at det bare er barnelitteratur som revideres. Oversatt skjønnlitteratur for voksne går gjennom liknende endringer. Agatha Christies Ti små negerunger heter for eksempel ikke lenger det. Men for eldre norsk skjønnlitteratur har man like gjerne forsøkt å komme tilbake til kilden: Eksempelvis kom Cora Sandels Alberte-trilogi ut i sin opprinnelige utgave på 2000-tallet. Kanskje går ikke skillet så skarpt mellom voksne og barn som mellom norsk skjønnlitteratur for voksne og all annen skjønnlitteratur.

Det er heller ikke nødvendigvis slik at man bare kan forsvare de betente tekstene med estetiske argumenter, man kan også lære av dem og gi dem bruksverdi. Aasta Bjorvand Bjørkøy er meg bekjent den eneste som har vurdert debatten om Vesle Hoa i etterkant, i artikkelen «Da Hoa og negermann forsvant. Om revisjon av Egner og neger» i Nytt norsk tidsskrift (4/2011). Hun vektlegger nettopp verdien av ideologisk grumsete tekster i et nytteperspektiv og skiller ikke så skarpt mellom voksne og barn: Det er bedre for barn å lære gjennom sanger som Vesle Hoa, hva som er krenkende og hvorfor, enn å sensurere dem, argumenterer hun.

Bjorvand Bjørkøy er enig med Hylland Eriksen i at barn ikke nødvendigvis er i stand til å historisere en tekst: «Men heller ikke alle voksne er i stand til å historisere en tekst», påpeker hun, «og ingen er i stand til å historisere alle aspekter ved enhver tekst. Det må læres, og det krever kunnskap. Også små barn kan utfordres og tilegne seg (språklig) kunnskap om hvordan ord kan endre betydning eller oppfattes ulikt, avhengig av når, hvor og hvordan man bruker dem. Her er det fremgangsmåten og formidleren som eventuelt begrenser mulighetene. Ved å utnytte det som kan krenke til å opplyse, mener jeg vi oppnår mer enn om kilden til å diskutere og forstå det vanskelige bare renses bort. Slik kunne visene tjene til annet enn kun leken underholdning for barn» (366).

Det er helt klart: fordelene ved å beholde de opprinnelige versjonene av forfatteres tekster er mange. Forfatterens åndsverk blir stående slik vedkommende ønsket at det skulle bli stående. Barnelitteraturen tas like alvorlig som estetisk objekt og historisk dokument som andre litterære åndsverk. Sensur av litteratur er uverdig – det hindrer kunstens frihet. Det er vanskelig å ikke se på sensur som noe som står i motsetning til ytringsfriheten. Og sensur av litteratur har i Norge generelt blitt fordømt av alle instanser som jobber med litteratur. Kanskje ikke så rart da, at de som forsvarte visa ble opprørt over motstanden mot den. Motstanderne ble på sin side like fortørnet over at en såpass enkel ting som å fjerne en utdatert barnevise med rasistisk begrepsbruk fra en sangbok skulle tas så ille opp.

2006 og den store norske identitetskrisa

Så langt har vi sett på denne debatten om Vesle Hoa som en diskusjon om litteratur, først og fremst. Men enhver diskusjon om revisjon handler jo om konteksten litteraturen inngår i. Og det er ikke mulig å gjøre engasjementet rundt denne visa begripelig om vi ikke også undersøker den politiske og samfunnsmessige konteksten for debatten, hva det var som ga debatten karakter av å angå hele nasjonen.

Man kan være enig eller ikke med Bjorvand Bjørkøy om at barn bør lære fra en tidlig alder hva rasisme er, gjennom møter med gamle tekster.[1] Asta Besingyie Lydersen var for eksempel dypt uenig: «Jeg vil ikke måtte forklare til min datter hva neger betyr!», sa hun på NRK Standpunkt. Men de aller fleste vil være enige om at dersom man skal formidle litteratur som gjør bruk av stereotypisk framstilling av svarte (eller homofile eller kvinner eller folk med funksjonsnedsettelse, for den del) er det svært viktig at formidleren er seg bevisst tekstenes og begrepenes valør i dagens samfunn. Debatten om Hoa avdekket at det i Norge i desember 2006 slett ikke var bred enighet om hva man kunne kalle problematiske tekster og diskriminering.

To debatter der Språkrådets tolkninger av ordene «nordmann» og «neger» sto i sentrum, hadde alt pisket opp stemningen høsten 2006. I den ene hadde Språkrådet definert ordet nordmann slik at alle som var adopterte, innvandrere med norsk statsborgerskap og barn av innvandrere falt utenfor.[2] I den andre fastholdt Språkrådet at «neger» var et nøytralt begrep, til tross for at de som gjerne ble kalt «neger» motsatte seg denne begrepsbruken og at filologer og antropologer viste til begrepenes rasistiske opprinnelse og historie.[3] Så kunne man da virkelig stole på at lærere og barnehageansatte ville historisere sangen om «hottentotten» Hoa, når staten ikke engang så noe problem med «neger»-ordet?

Det er denne bakgrunnen som gjorde debatten om Vesle Hoa så vanskelig – og det var også det som gjorde at debatten om Hoa føltes helt nødvendig! For debatten angikk ikke bare hvem som bestemmer over forfatterens verk, eller om sensur kan forsvares, men hvorvidt vi kunne enes om en fortolkning av Norge som et faktisk flerkulturelt samfunn og hvem som har rett til å bestemme hvilken del av den norske kulturarven – forstått som felles – som er relevant i dette samfunnet.

Debatten dreide seg altså om en sang som inneholdt ord som er aktuelle som skjellsord på en gruppe mennesker som fremdeles utsettes for rasisme i dagens Norge og Norge av 2006. Dette var en gruppe som på Egners tid var omgitt av en eksotisk mystikk da afrikanere fremdeles var fremmede og bodde i Afrika, men som i våre dager er nordmenn på lik linje med ham. Hvis man mente at Hoa var helt uproblematisk, tenkte mente man da at Norge var uendret seg siden Egners tid? Var det ikke på tide at de som motsatte seg «neger»-begrepet ble hørt i saken?

Om vi tillater oss et tilbakeblikk på Vesle Hoas historie som debatt-tema også før 2006, blir bildet av visas posisjon i henholdsvis rasisme- og innvandringsdebatten enda tydeligere. Første gang vesle Hoa kom i søkelyset, var det knyttet til Idrettsforbundets turnprogram for barn, som fra 1991, uten mer dikkedarer om det, het «Hoa Hottentott». I 1997 forsøkte daværende leder i Antirasistisk senter, Khalid Salimi, å få forbundet til å revurdere dette navnet. Dette innspillet brukte videre daværende FrP-leder Carl I. Hagen for alt det var verdt. Dette var i fasen da Hagen hadde begynt å tale på 1. mai og ble møtt av eggkastende demonstranter. Hagen meldte da:

«– Vi er møkka lei at norske familier må rette seg etter innvandrere som nylig har kommet hit og som tror de kan kreve alt. Innvandrere må rette seg etter oss, ikke omvendt, sa han. Møkka lei var han også Khalid Salimi og hans kritikk av Thorbjørn Egners barnesang om Hoa hottentott. Vi forlanger å få synge Egners barnesanger. – Hvis Khalid Salimi ikke liker det, kan han reise tilbake dit han kom fra, sa Hagen» (NTB, 01.05.97).  Rene ord for penga, det altså.[4]

Liknende utbrudd kunne også lese i avisspaltene omkring Vesle Hoa i 2006, som for eksempel i denne kommentaren: «Dette er bare helt utrolig! Er vi blitt fullstendig gale i dette landet? Er det slik at nordmenn skal legge seg helt flate for alle ønsker og krav fra våre nye landsmenn? Og så må jeg spørre hvorfor? Er det fordi vi har fått en pressgruppe fra 1ste og 2dre ledds innvandrere med afrikansk bakgrunn og utseende og som mener at hottentott og neger er rasediskriminerende?» (Vesterålen Online, 22.12.2006)

Ja, syntes det opplagte svaret å være: Det hadde til dels mye med saken å gjøre. Disse «2dre ledds innvandrere» hadde nå fått egne barn, og de tok til orde på vegne av dem på godt norsk, og brakte sine egne erfaringer til torgs i møte med sin egen – den norske – kulturarven. Asta Besingyie Lydersen protesterte for eksempel svært direkte i Standpunkt på uttalelser som kanskje tidligere hadde fått bli stående uimotsagt, uttalelser som at «at visen [om Hoa] umulig kan ses å formidle noe nedsettende syn på hans folk, og at selve ordet per i dag neppe oppleves som diskriminerende overfor noen» (Lofotposten, 13.12.2006).

At ikke alle var enige i en slik påstand, ble klart for alle når ikke-hvite nordmenn tok ordet i saken og forlangte å bli lyttet til. Det var mye vanskeligere i 2006 å hevde at de som eventuelt «ikke likte» Hoa, kunne pakke sammen og dra tilbake dit de kommer fra, når motstanden mot visa både kom fra mennesker som åpenbart kommer fra Norge og er nordmenn, men som ikke er like rosa i ansiktet som Hagen, fra respekterte kulturarbeidere som Anders Heger og Bjørn Egner, og fra sindige kommentatorer som veide på den ene og den andre siden, som Linn Ullmann og Ingvar Ambjørnsen. Debatten markerte derfor et vannskille for kulturforståelsen i det nye Norge.

Til tross for dette var det for mange vanskelig å innse at Norge var endret: «Slik er det å leve i toleransen og ordsminkens gullalder», skrev en kommentator, og fortsatte: «Så spørs det om hottentottene selv virkelig verdsetter dette fromme initiativet her i nord, hvor vi frivillig gir avkall på å synge om den vesle helten som redder hele hottentottlandsbyen fra å bli angrepet av de slemme røverne i Babu-stammen». Hvem som tilhørte Egners kultur, var ikke alltid like klart, som når man overser at det var barna «her i nord» som var de som var krenket, og ingen andre. Debatten om Vesle Hoa kom derfor til å synliggjøre at det fantes store uenigheter i landet om hvem vi var.

Lest fra denne kanten dreide debatten om Vesle Hoa seg derfor bare i liten grad om Thorbjørn Egner og prinsipper for revisjon. Egners «neger» ble navet i den store norske kulturarvsidentitetskrisa. Visa sørget for å få luftet denne i offentligheten, og det vi lærte av debatten, var at disse problemstillingene var ytterst brennbare.

Så hva har da dette med Thorbjørn Egner å gjøre da, kan vi spørre? Var det helt tilfeldig at det ble akkurat Hoa som sto i sentrum for denne debatten? Kanskje kunne Hoa-debatten funnet andre omdreiningspunkt: Kanskje kunne det vært André Bjerkes «Bansji Bongo-mann» (som kom fra Kongoland – og som vel var den indirekte referansen for Jaglands «Bongo fra Kongo»-tabbe). Eller kanskje Gaarders «Negerkonge Kasper» fra Julemysteriet? Det er mulig, men jeg tror ikke det ville gitt samme resultat. At det ble så mye støy omkring denne debatten, er direkte knyttet til posisjonen Egner opptar i flere generasjoners barndomsminner. Kardemomme og Hakkebakkeskogen, Karius og Baktus, sangene på barnetimen i radio og CD-er, teaterstykkene, Kristiansand dyrepark, de karakteristiske oversettelsene av Ole Brumm og Doktor Dyregod: Det er akkurat disse tekstene og gode opplevelsene vi så gjerne overfører til neste generasjons barn, og derfor ble det hele ekstra komplisert og betent.

Gjennom en forfatter som vi alle, små og store, svarte og hvite, følte at var vår, ble nordmenn tvunget til å se på sitt syn på Norge og egen identitet, og til å undersøke hvordan Norge på Egners tid sto i forhold til Norge i dag.

Hva har vi lært / har vi lært noe?

Seks år etterpå kan vi si at Vesle Hoa har blitt et symbol. I 2011 kan Hege Ulstein referere til saken som den gang da vi «her i Norge balet med dilemmaet» med revisjon av rasistiske betegnelser «da «Hoa Hottentott» skulle utgis på nytt» (Dagsavisen, 02.02.2011). I 2012 dukker referanser til Vesle Hoa opp som en del av tematikken rundt Egner-jubileet.

Men det vi først og fremst lærte av debatten om Vesle Hoa, hadde altså bare litt med Egners forfatterskap å gjøre. Ikke lærte vi heller noe bestemt allmenngyldig prinsipp for hvorvidt vi skal revidere gamle tekster eller ikke. Vi så derimot tydelig at det fins en rekke prinsipielle diskusjoner når det gjelder revisjon av tekster for barn, som er verdt å problematisere. Den etiske dimensjonen ved litteraturen ble synliggjort – og problematisert – via spørsmål knyttet til hvem som har rett til å bestemme over litteraturen, hvem som er den ideelle leseren av barnelitteraturen og hva vi kan forvente av denne. Kanskje ligger det noe læring her i at det viktigste ikke er sensur av ord, men at vi er oss bevisst tankegodset som følger med. Og ikke minst lærte vi at de av oss som er norske, født i Norge, med norske foreldre og hvit hud, ikke er de eneste med en vel fundert mening om litteraturens etiske og estetiske implikasjoner, og at vår versjon av hvor skoa trykker godt kan suppleres fra dem som har den på.

Vi kunne også ta med oss fra denne debatten at norsk barnelitteratur burde fornyes. I stedet for eller i tillegg til å endre på gamle verk er det behov for formidling av nye som snakker direkte til barn av sin egen tid og som viser svarte unger som noe helt normalt, ikke et problem, en blid fjomsemikkel eller noen som trenger hjelp.

Debatten synliggjorde dessuten behovet for historiske utgaver av Egners verk, noe Aasta Bjorvand Bjørkøy også argumenterer for. All endring handler om hvilken kontekst verket inngår i og hvilket litteratursyn man til enhver tid har. At Egner selv reviderte sine verk såpass mye og ofte, gjør ham jo interessant nettopp for undersøkelser av samspillet mellom verk og kontekst, og undersøkelser av hvilke holdninger, hvilken etikk, hvilken endret kontekst, som ligger utenfor verket og som det har forholdt seg til, noe som kanskje – hva vet vi – kunne brukes til å utvikle et bedre teorigrunnlag for diskusjonene om etikk og estetikk.

Kanskje er det heller på tide å løsrive Egners tekster fra Egners illustrasjoner, enn å endre selve tekstene? Nye illustrasjoner kan gi visa om Hoa flere betydningslag å spille på, enn den har i utgaven vi kjenner. Og det er lov å håpe på at ord som «hottentott» og også «neger» blir såpass gammeldagse at de ikke lenger oppleves som akutt krenkende, men heller foreldete og lattervekkende.

Mer enn det lille vi eventuelt lærte, tror jeg det viktigste med denne debatten var at vi fikk noen nye erfaringer. Vi erfarte at vi lever i et land hvor slike spørsmål som hvorvidt Hoa er krenkende, må stilles, at de i 2006 opplevdes som akutte å stille seg, og at det var grunnleggende uenighet om dem, blant annet basert på hvilke erfaringer man hadde som nordmenn i Norge. Vi fikk erfare at språk og litteratur og identitet er tett knyttet sammen, og at man rører ved mange menneskers sjel når man endrer – eller ikke endrer – kanoniserte Egner-tekster.

Etter Hoa har landskapet til dels endret seg i Norge. Vi er ikke blitt snillere og lar ikke akkurat være å plage hverandre. Vi har til dels steile fronter, til dels steilere enn før. Men vi har også en annen felles forståelse av at folk blir krenket av spesielt ugreie begreper, og debatten rundt vesle Hoa har vært med på dette. Klippene fra debatten ligger på NRKs sider for undervisning, debatten er så å si blitt pensum, og er dermed i seg selv blitt til en slags kulturell felleseiendom.

Om Egner har fått ufortjent mye negativ oppmerksomhet som forfatter av en i våre dager problematisk tekst, som selve bæreren av en diskusjon som dypest sett ikke handlet om ham, men om Norge og nordmenn i 2006, er det også til ære for Egner at hans verk tas til de grader alvorlig av så mange mennesker i 2006 – og i dag – at barrikadene inntas for å kunne fortsette å lese verkene med – eller uten – Egners neger.