Når Hurtigruta fløyter ute på fjorden og tjelden kvitrer i fjæra har Ida Larmo det bra. Hun har jobbet som illustratør siden 2008, og jobber til daglig i et kontorfellesskap i Kabelvåg.
– Hvorfor tegner du?
– Har egentlig aldri tenkt over det før, men det er nok for å lette på et slags trykk. Jeg ville nok mest sannsynlig eksplodert i fillebiter om jeg ikke kunne uttrykke meg visuelt. Jeg får jo mange bilder i hodet etter observasjoner, inntrykk, episoder og egne tanker. Jeg dikter alltid videre, krøller litt på det, også «fødes» det ut på papiret. Det gir meg en oppriktig glede i hele skrotten og jeg kan ikke leve uten.
«Jeg er en nostalgiker født 50 år for sent»
– Kan du si noe om hvordan du jobber, rent teknisk?
– Jeg tegner stort sett på den «gammeldagse» måten. Selvom jeg har en digital Wacom Cintiq med trykkfølsom tegnepenn blir det på ingen måte det samme som å tegne med pennesplitt, tusj eller å male med vannfarger. Det eneste er at en slipper å bli skitten på fingrene og i noen sammenhenger kan man spare litt tid. Jeg bruker den stort sett til digital fargelegging av tegninger jeg scanner inn.
– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Jeg er i sluttfasen av mitt største tegneprosjekt hittil. En tegneseriedagbok på ca 150 sider fra et år jeg studerte Illustrasjon i London. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det å flytte til et annet land og studere, være alene i verden og være nødt til å stå på egne ben. Foreldrene mine skilte seg sommeren før jeg flyttet, og jeg følte at alt gikk i oppløsning. Historien i seg selv er i utgangspunktet ikke så spennende, men jeg flyktet inn i en slags drømmeverden fordi ting var vanskelig. Og det er dét som gjør historien spennende å illustrere. Samtidig hadde jeg trengt en slik historie som dette på den tida. Boka lanseres i juni. (Cappelen Damm)
– Jeg jobber også med illustrasjoner til en bok om Hurtigruta sammen med forfatter og musiker Ola Bremnes. Vi tegnet og skrev oss fra Bergen til Kirkenes i september. Et drømmeprosjekt for to nostalgikere og hurtigrutenerder.
[justified_image_grid ids»25590,25591,25592,25593,25594,25595,25596,25597,25598,25599,25600,25601,25602,25603,25604,25605,25606,25607,25608,25609,25610,25611″ title_field=off caption_field=off link_title_field=off img_alt_field=caption lightbox=magnific]
– Hva er ditt forhold til virkelighetslitteratur?
– Ektefølte og selvopplevde historier med høy gjenkjennelsesfaktor er noe som inspirerer meg veldig, og som jeg leser mest av. Vi er alle helt forskjellige mennesker men samtidig så like. Og alle har en historie å fortelle på sin personlige måte.
– Du har bosatt deg i Lofoten, hvilken påvirkning har omgivelsene der på arbeidet ditt?
– Det har veldig stor påvirkning. Ikke i form av at jeg maler sjark, fjell og måse i solnedgang men jeg lagde en stripeserie da jeg flyttet hit i 2016. «Værbitt». Den handlet om en søring i nord. Ikke selvbiografisk men likevel med mange selvopplevde episoder. En fin måte å komme innunder huden på miljøet her. Den gikk daglig i Dagbladet i 5 måneder. Ellers er alt jeg skaper farget av Lofoten i en eller annen form. Nord-Norge har vært en døråpner for min del. Både med tanke på alle de fine folka jeg har blitt kjent med, oppdrag og hvilepulsen jeg får av å bo her. Havet, været, lyset og åpenheten gjør noe med meg. Jeg blir mer poetisk av å bo her rett og slett.
– Er det noen bildebøker du husker spesielt fra din barndom?
– Den store Theodor Kittelsen-boka dro meg svært tidlig inn i en verden som jeg aldri kom ut av. Magi på hver side. Det var nok den som åpnet opp en slags portal inne i meg. Ellers var jeg veldig glad i Albert Åberg og Astrid Lindgrens bøker.
– Den boka som gjorde at jeg ville tegne selvbiografisk tegneserie var Ulli Lusts «I dag er den siste dagen i resten av ditt liv». Den åpnet opp for en ukjent verden jeg ikke kjente til, og fy fela så mye bra det finnes der ute.