Illustratør, tegneserietegner og bingovert Ronny Haugeland har gitt ut tegneserier siden 16-årsalderen. Han har nå byttet ut kontorlokaler med iPad, og skal aldri tilbake.
– Gratulerer med Kritikerprisen og nominasjonen til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris!
Takk. For en ære! Det er ikke selvsagt at når man får et oppdrag å bli nominert eller få gjeve priser, men langt der inne, helt bakerst i hodet, er tanken at det er med dette jeg skal gjøre rent bord for priser og utmerkelser. Så skjedde det plutselig med Min venn Piraten!
– Hvorfor tegner du?
– Jeg tenker nok veldig visuelt, og jeg tror jeg var flinkere til å uttrykke meg med hjelp av tegninger. Jeg hadde åpenbaringen fra veldig ung alder at det var dette jeg skulle gjøre i livet, og det var en trøst for en mindre skoleflink å ha en plan i livet. Å få beskjed om at jeg var flinkest i klassen til noe, og det var å tegne, var til hjelp for å holde på interessen livet ut.
– Kan du fortelle litt om hvordan du jobber rent teknisk?
– Jeg jobber veldig på innfall og improviserer mest. Magefølelsen styrer. Da blir resultatet best. Av nyere tid tegner jeg på iPad og i programmet Procreate. Med dette verktøyet er det mye lettere å ombestemme seg for motiv og idé både tidlig og langt ut i prosessen, rett og slett fordi ingen papir må krølles og kastes. Ingen blyantstreker må pusses ut. Ingen venting til tusjen har tørket. Gamlemåten å tegne på er både plass- og tidkrevende. Med iPaden ble alt enklere, og fikk jeg tilbake tegnegleden. Det er kanskje ingen hemmelighet at jeg tegnet mindre i en lang periode og levde av å jobbe på pub, skobutikk og av å lage bingoshow.
– Nå har jeg altså byttet ut kontorlokaler som inneholdt masse papir, tusj, kontorstol og stor ikeapult med det litt enklere og langt mer ergonomiske fanget. Kontoret mitt er hvor som helst nå om dagen. Det er totalt krise hvis Procreate og iPad forsvinner. Da må jeg dessverre legge ned igjen.
– Hvordan er det å jobbe med egne utgivelser sammenlignet med å illustrere for en annen forfatter?
– Å jobbe med egne prosjekter er givende. Vissheten om at alt, fra topp til tå, er sugd fra eget bryst er en veldig tilfredsstillende følelse. På oppdrag, og sammen med for eksempel en forfatter, blir man tvunget til å se noe fra en annen vinkel. Det er gøy, men selvsagt på en annen måte. Jeg går til verks på samme måten om det er mitt fra bunn eller ikke. Målet er at produktet i enden er noe jeg også skal stå inne for.
– I fjor bidro jeg på SideQuest som kom ut på Egmont. David Skaufjord skrev et fornøyelig manus og selv fikk jeg skisse 112 sider. Jens K Styve tusjet så mine skisser som til sist ble farget av Trine Lise Normann. Jeg har jobbet en del i team, men sjeldent innenfor illustrasjon og tegneserier, så å få jobbe med andre på denne måten var uhyre lærerik og veldig inspirerende.
– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Jeg har to store kjempemorsomme oppdrag som jeg sikter på å få ut til våren 2022, hvis økonomi og tid tillater det. Hønsemannen 2 som er skrevet av Aslag Guttormsgaard (oppfølgeren til Hønsemannen fra 2017) utgis på No Comprendo, og en tøysete fremmedordbok for barn Store Ord som skal ut på Vigmostad & Bjørke. Sistnevnte er et eget påfunn som Vigmostad og Bjørke likte, så her har jeg fått frie tøyler.
– Apropos frie tøyler! I tegneseriebladet Lunch har jeg også det. To sider til rådighet har jeg der. Det startet med at jeg fylte sidene med enkle vitsetegninger, og nå har jeg gått over til små historier på 1 og 2 sider.
– Og når som helst kan det hende at jeg får en telefon fra Bare Egil Band hvor han trenger ei tegning til en singel som kommer på fredag.
– Du arrangerer også bingo?
– Tegneserietegner og illustratør er et ensomt yrke, og det tar lang tid før man hører latteren eller tilbakemelding fra skisse til trykksak. Da er det godt å få boltre seg på scenen med publikum, munndiaré og band og umiddelbar effekt på sleivete utsagn. Bingoshowet har vokst seg til et beist som inneholder mer enn bare knusktørt bingospill. Bingoshowet reiser jeg rundt med og underholder firma og bedrifter, og har også siden 2010 hatt showet på utestedet BLÅ.
– Hvordan er det å være del av det norske tegneseriemiljøet?
– Jeg kjenner veldig godt til noen deler av tegneseriemiljøet, og andre deler av miljøet er meg nesten totalt ukjent. Det jeg kjenner på fra miljøet generelt, er at det er utrolig støttende til hverandre til tross for at vi sloss om få utgivelsesplasser og veldig få midler rent økonomisk. Det er en bransje hvor kun de færreste og mest driftige kan leve av faget, mens vi andre må jobbe på pub, skobutikk eller lage bingoshow for å få endene til å møtes. Jeg tror samholdet har med at vi lett lar oss imponere og inspirere av andre dyktige folk. Jeg klarer nesten ikke å forstå at lille Norge har fostret så mange dyktige tegnere siden lønnen ikke lever opp til innsatsen.
– Noen tegneserier eller bildebøker du husker spesielt fra barndommen?
– Donald Duck med Carl Barks i spissen er vel neppe en overraskelse eller unikt at inspirerer enhver med vettet i behold. Floyd Gottfredsons Mikke Mus må vi ikke glemme. Disse er spikret fast i hukommelsen. Det ble mye tegneserier i oppveksten på 80-tallet. Superheltserier, Fantomet, He-Man, Agent-X9, Mad, Billy, Pusur, Bamse, Tommy & Tigern og Pyton. Vi hadde en «bladbyttebørs» i Kristiansand hvor vi bytta inn en bunke ferdigleste tegneserier med en litt mindre bunke brukte blader. Og tegnefilm. Jeg var vel egentlig mer opptatt og inspirert av tegnefilm som liten. Gamle Snurre Sprett og Tom & Jerry. Jeg satt med record-knappen klar på VHS-spilleren og tok opp alt som var tegna på NRK. Hadde jeg ikke vært så utålmodig skulle jeg gjerne jobba med tegnefilm, men jeg liker å si at jeg har adoptert bevegelse og fart fra tegnefilmene i mine tegneserier. At figurene mine nærmest animerer seg fra rute til rute. Jeg hadde en bok om et lokomotiv som jeg med Googles hjelp fant ut at var tegna av Binette Schroeder som jeg leste så i filler at jeg kun har en bit igjen fra boka som hang på en korktavle og nå ligger bortglemt i en skoeske.