Kompis tar kaka

Et kapittel fra Familien Gnork (roman)

Thoralf Fagertun

Thoralf Fagertun

Student ved forfatterutdanningen på bachelornivå 2019–2021

Thoralf Fagertun (f. 1980) jobber som kommunikasjonsrådgiver ved Nordlandsforskning i Bodø. Han er utdannet litteraturviter, styremedlem i litteraturfestivalen Det Vilde Ord og har skrevet manus til flere sceneforestillinger.

Noen dager senere har Kompis snakket med medisinmannen i landsbyen. Gutten fra jungelen har nå fått oppskriften han trenger for å lage en ny og fantastisk medisin, en medisin som faktisk gjør Martin frisk. Medisinen han får på sykehuset, gjør ham jo bare kvalm og skallet.

– Jeg må treffe Martin, sier Kompis. – Før jeg lager medisinen, må jeg studere pasienten litt.
– Selvsagt, svarer jeg. – Men Martin har det så kjipt. Kan du ta med deg kjæleslangen din for å muntre ham opp?
– Absolutt, sier Kompis og lar Hoggtass gli ned i sekken, der han liker seg veldig godt.

Vi sykler bort til sykehuset og tar fatt på de vante 120 trinnene. Når vi endelig har klatret ferdig, presser jeg opp døra og slipper Kompis inn i Martins verden. Øynene hans blir
store, og han kikker i alle retninger, som om han holder utkikk etter pirater. Og akkurat da dukker det opp en, kledd i hvit legefrakk.
– Hei gutter! sier Dan muntert. – Et nytt fjes. Det er vi alltid glad for på avdelingen.

– Er Martin i form? spør jeg.
– På ingen måte, svarer Dan ubekymret. – Men han har godt av litt besøk.
Vi går inn til pasienten. Øynene til Martin lyser opp når han ser oss.
– Jeg er Kompis, sier Kompis og lar seg ikke stresse av at Martin ser mer død enn levende ut.
Martin smiler.
– Vi har noe vi vil vise deg, sier jeg. – Du liker slanger, gjør du ikke?
Martin stirrer uforstående på meg. Kompis svinger sekken ned fra ryggen. Han fikler med glidelåsen. Så fikler han litt til, før han legger sekken fra seg og ser opp på oss.
– Ja, så glidelåsen er ødelagt, og Hoggtass er vekk.
Jeg stirrer på Kompis, men ingenting tyder på at han kødder.
– Hvem er Hoggtass? spør Martin.
– Det er en veldig trivelig jararaka, sier Kompis.
– En slange, legger jeg til.
Martin forstår at dette virkelig skjer, og noe gnistrer i øynene hans.
– Når jeg tenker meg om, reagerte jeg litt på at sekken var lettere da vi nærmet oss toppen av trappa, sier Kompis.
– Så Hoggtass er i trappa, sier jeg ivrig. – La oss finne ham.
– Vent litt, sier Martin. – Er denne slangen giftig?
– Helt ekstremt, svarer Kompis. – Biter han deg, begynner du å blø fra alle kroppsåpninger og dør i løpet av få minutter.
– Jeg må være med og lete, sier Martin. – Tom, skaff meg en rullestol.

Jeg jogger bort til pauserommet og får låne en stol, men jeg må love at vi ikke forlater sykehuset, for det tåler ikke pasienten.

Vi triller ut på trappeavsatsen. Jeg og Martin blir naturlig nok stående, mens Kompis sjekker trinn for trinn nedover.
– Jeg finner ham ikke, roper han skuffet opp til oss.
Så høres et mektig vræl fra etasjen under.
– Men jeg tror kanskje at han kan være på fødeavdelingen, sier Kompis.
Vi kommer oss inn i heisen og ned. Det første vi ser da vi kommer inn på fødeavdelingen, er en sykepleier som står bøyd over en dame som ligger besvimt på gulvet. – I all verden, sier pleieren. – Hun bare skrek og ramlet sammen.
– Tror du hun er bitt? hvisker jeg til Kompis.
– Absolutt ikke, sier han. – Da ville hun ha sett veldig
annerledes ut.
En annen pleier kommer springende ut av en dør like ved og setter seg ved siden av kollegaen og dama på gulvet. Martin prikker Kompis på skuldra og peker. Noen meter lenger borte åler Hoggtass seg bortover korridoren og glir inn døra pleieren akkurat kom ut av. Et halvsekund senere smekker døra igjen.
– Hei gutter! sier den første pleieren vennlig. – Beklager dette, det går bra med henne, altså. Skal dere besøke noen?
– Ja, svarer Kompis. – Hun ligger på rom 633.
– Nå tror jeg nok du tar feil, sier pleieren. – 633 er fødestua. Hva heter hun dere skal besøke?
– Si «Emma», hvisker Martin. – Det er alltid minst fem stykker som heter Emma.
– Emma, sier jeg.
– Sæthre, Bjerk, Evensen, Lauritzen eller Iversen? spør pleieren.
– Evensen, sier jeg.
– 637, sier pleieren og vender oppmerksomheten tilbake mot dama på gulvet. – Jeg tror hun vil ha lystgass. Hun gjentar bare ordet «slange» hele tiden, sier hun til kollegaen.

Vi går videre inn i korridoren. Ved rom 633 stopper vi. Det kommer noen grusomme lyder innenfra, men jeg mistenker at de ikke har noe med Hoggtass å gjøre.
– Jeg vil tro at vi må forlate området i nokså høy fart, så gjør dere gjerne klar, sier Kompis.
Så går han inn i fødestua.
Jeg og Martin står statuestille og bare lytter.
De fæle lydene fortsetter, men så stopper de brått. I et lite sekund er det helt, helt stille. Så hører vi stemmen til Kompis, som er ekstra vennlig.
– Jeg skal bare hente den vesle krabaten her som har forvillet seg opp i senga di.
Og så er det plutselig ikke stille lenger. Et skrik eksploderer inn i verden, det høres ikke ut til å komme fra et menneske, men fra en måke på helium. Et annet, litt mørkere skrik blander seg med det første, slik at det hele høres ut som en duett mellom en måke og ei geit.

Så smeller det i metall og et tungt dunk følger like etterpå. Skrikene fortsetter med uforminsket styrke.

Døra til rom 633 spretter opp og ut hopper Kompis. Jeg får akkurat et glimt av to personer inne på fødestua. Den ene ligger i senga, den andre står ved siden av, begge har vidåpen
munn og bare skriker uten å røre seg. Kompis har blodflekker i ansiktet. I høyrehånda holder han Hoggtass i et fast grep bak hodet. Slangen hveser og bærer seg, men Kompis hopper opp på fanget til Martin og roper: «Kjør!»

Jeg springer alt jeg klarer, rett forbi de sjokkerte sykepleierne som fremdeles sitter på gulvet sammen med dama, som nå har fått øynene opp igjen. Da de ser Hoggtass, besvimer alle tre.

Vi kommer oss ut døra og inn i heisen. Kompis får slangen tilbake i sekken. – Ai, ai, sier han. – Jeg har sett ting jeg ikke kan viske ut igjen, men Hoggtass rakk ikke å bite noen.

Martin ser ut som en brukt vaskeklut, men han smiler.
– Jeg føler meg elendig, sier han. – Men jeg har ikke hatt det så artig på måneder.
Da vi kommer tilbake til Martins avdeling, dukker Dan opp. Han sperrer opp øynene.
– Hva har skjedd med deg, gutt?
– Noen kastet en morkake på meg, svarer Kompis.
– Jeg mente ikke deg, sier Dan. – Se på Martin. Han smiler!
– Betyr det at han er frisk? spør jeg håpefullt.
Dan bryter ut i gapskratt. – Frisk? Hah! Nei, langt, langt ifra.
Men et smil er et viktig skritt i riktig retning.

Vi triller Martin tilbake til rommet, der han karrer seg opp i senga og sovner momentant.
Kompis går inn på badet og vasker av seg morkakeblodet.
– Du, sier han.
– Ja, sier jeg.
– Jeg tror jeg har sett nok. Nå kan jeg lage en medisin som kan gjøre Martin frisk.
Jeg ser på den sovende Martin og smiler.
– Jeg hadde håpet at du skulle si akkurat det, Kompis.

Relaterte innlegg