Kritikerens (endrede) makt

Essay av Ingvild Bræin, redaktør i Barnebokkritikk

Er en kritiker en slags tatovør? Begge setter i alle fall merker.

Det var på Vossajazz på begynnelsen av 90-tallet. Jeg arbeidet som frivillig i billettluken. En dag kom en jente som skulle hente sine billetter, jeg løftet blikket, og så at det var jo min venninne Tove, fra Nesodden videregående. Hun skikkelig viktige som jeg hadde mistet av syne, av en eller annen grunn, for et par år siden. Vi lo og gledet oss over dette møtet. Hva gjør du her? spurte jeg. «Jeg bor her. Går på kunst- og håndverksskolen. Hva gjør du her?» «Jeg bor her. Går på folkehøgskolen». Du store alpakka. «Møtes hjemme hos meg etter jazzen?» spurte Tove. Ja, sa jeg.

Vi satt hos henne og drakk te (eller øl, husker ikke, så da var det sikkert øl) og snakket om hva som hadde vært viktig for oss siden sist. Det som særlig samlet oss, var at vi begge hadde lest Richard Bachs Måken Jonathan (Jonathan Livingston Seagull). Dette var en så viktig leseropplevelse for oss begge at vi gikk et steg videre. Tove sa: «Jeg har alltid hatt lyst til å ta en tatovering. Hva med om vi begge tatoverte Måken Jonathan, som en påminnelse om at vi ikke skal miste hverandre igjen?» Ja, sa jeg, god idé.

Tatoverings­overraskelser

Så kunne man kanskje tenkt at dette var en nachspiel-idé. Og det var det jo. Men vi dro til Bergen og fikk det gjort, kort tid etterpå. Tove ville ha en litt symbolsk måkeversjon i nakken, jeg ville ha en litt mer realistisk en på overarmen, men kunstneren Tove tegnet begge. Tatovør Tomas Brudvik sto for utføringen. Vi er Måkesøstrene for all tid etter dette, så det er ikke så viktig om vi hele tiden har kontakt, vi har alltid kontakt.

Noen år etterpå ønsket jeg også at Brudvik skulle tatovere inn stjernetegnet mitt, på den andre armen. Hvilket han gjorde. Men dette hadde jo ingenting med Tove å gjøre (selv om hun også er Skytte, som jeg). Poenget er at den tatoveringen også var gjennomtenkt. Overraskelser er det likevel plass til: Tatoveringen var et symbol for Skytten; en pil med en strek gjennom. Denne ble kommentert på pussig vis på en fest i Åsane like etterpå, der jeg var sammen med noen venner av en venn – de hørte ikke til et miljø jeg vanligvis oppholdt meg i, men var en hyggelig gjeng. En av dem spurte hvorfor jeg hadde symbolet for middels tungt maskingevær tatovert på armen min. Hæ? Var det det jeg hadde? Ja, svarte fyren, hadde jeg hatt to streker over pilen, ville det vært tungt maskingevær, hadde det vært ingen streker, hadde det vært «vanlig» maskingevær. Det var jo en fornøyelig opplysning. Om jeg kunne være litt barsk og militær i tillegg til å være Skytte, fikk det være en bonus. Hadde jeg derimot vært mer usikker på mitt eget valg, og på hva symbolet betød for meg, hadde jeg kanskje etter dette vurdert å finne noen med et laserapparat. Eventuelt valgt en militær karrierevei.

For tiden går det sport i å fjerne uønskede tatoveringer. Jeg forstår det hvis det er navn på en eks-kjæreste, for eksempel. Det jeg ikke forstår, er hvorfor noen velger å tatovere inn noe så konkret som navn i utgangspunktet. Min tatovør har noen regler: Han tatoverer ikke navn, ikke hender eller noe over halsen (altså ansiktet), og ikke folk under 18 år med mindre de har samtykke fra foreldrene. Det låter fornuftig. Men burde ikke folk tenke seg om før de gikk til tatoveringssjappa? Det er lett å si, men så er det jo også det eneste man kan si.

Det er en søkt, søkt overgang til det å skrive kritikker herfra, kanskje. Men likevel ikke, siden kritikeren skriver noe om en bok, en teater- eller danseforestilling, et kunstverk eller en konsert, som alltid siden vil være en del av resepsjonen av verket. Teater er som kjent det flyktiges kunst, og da jeg studerte teatervitenskap, var kritikkene og teaterprogrammene ofte det eneste tilgjengelige materiale vi hadde fra teaterforestillinger, naturlig nok. Når de ligger riktig langt tilbake i tid, har vi bare Aristoteles’ ord for at de har funnet sted.

Ordmerkene

Vi har altså ord om kunst: Kunsten fant sted, mens ordet, merket, ofte er det eneste som står igjen, i alle fall i scenekunstverdenen. Av og til noen statiske bilder. I senere tid: Kanskje til og med en innspilling (men som alle vet; en innspilt teaterforestilling er fremdeles ikke det samme som å være tilstede i rommet. Da har vi nemlig beveget oss inn i enten filmsjangeren eller den rene dokumentasjonen. Øyeblikksfølelsen er tapt).

Disse ordmerkene fra gamle dager kunne være riktig opplysende, hvis man for eksempel hadde ti kritikker fra en forestilling og de var sprikende. Da kunne man pusle sammen et visst inntrykk. Mens i disse dager, da plassen til kritikk i dagsavisene og andre media krympes, og bokutgivelser og andre kunsthendelser i alle fall ikke blir færre, kan man risikere at for eksempel en bok får én anmeldelse, den er kanskje laber, og det er alt som skal følge denne utgivelsen videre av vurderinger. Da blir denne ene uttalelsen lett til «sannheten» om verket, og det var kanskje nesten bedre om boken ikke fikk noen anmeldelser, sett fra forfatterens ståsted.

Barnebokkritikk, som jeg er redaktør for, gjør ikke annet enn å anmelde barne- og ungdomsbøker hele året, men selv ikke vi får anmeldt mer enn under 10 % av det som gis ut på feltet. Regelen er altså at de fleste bøker ikke blir anmeldt. Nå kan man (vi) legge til at det faktisk ikke er alt som blir utgitt som fortjener oppmerksomhet, slik er det på alle kunstfelt, men likevel blir det mye redaksjonell riving i håret over å måtte forbigå mange sterke utgivelser. Jeg vet ikke om det er bedre.

Men la oss si at denne forfatteren som pådrar seg den ene, dårlige anmeldelsen, helst vil fjerne denne kritikken, fordi den ikke sier noe balansert eller treffende om verket. Den har en slagside mot det negative, eller mot det-å-ikke-ha-forstått-verket. Det kan jo forfatteren mene så mye han eller hun vil, vil kritikeren si, og kritikeren skal ikke behøve å ta ansvar for hva andre kritikere – eller redaktører i andre publikasjoner – velger, eller ikke velger, å gjøre eller si. Poenget er at den lar seg uansett ikke fjerne.

Når kunstsynet endrer seg

Selv er jeg vokst opp i en teaterfamilie, og da jeg var liten, het det ikke: «Spis opp maten din, eller så kommer trollet og tar deg». Det het: «Spis opp maten din, ellers så kommer Hans Rossiné og tar deg»; den fryktede teaterkritikeren i Dagbladet gjennom 80- og 90-tallet. Om jeg aldri så mye vokste opp i denne familien, greide jeg altså å bli teaterkritiker, siden litteraturkritiker. Det er nesten så man ikke tror det.

Samtidig var jo det jeg hadde gjort mest av i mitt liv å se teater. Jeg var på stort sett alle prøver, alle forestillinger av hver oppsetning, barnevakt var det ingen som kom på, jeg gikk rundt i korridorene der på Nationaltheatret, inn på systua, inn i musikkrommet, opp på verkstedet, fikk fem kroner av Otto i resepsjonen, jeg gikk inn i kantina, der kunne skuespiller Knut Risan sette seg ned i et kostyme fra Shakespeares Helligtrekongersaften og spise et egg i pausen. Jeg overvar mange prøver der jeg så regissøren i arbeid med ensemblet på gulvet; jeg hadde ingen illusjoner om teater, visste hvordan alt gikk til, likevel levde jeg meg inn i forestillingene, gjerne den samme forestillingen 14 kvelder på rad. Det var ingen motsetning mellom å vite og å se. Og jeg ble altså vant til å se. Derfor tror jeg veien var kort for meg til å bli teateranmelder.

I begynnelsen skrev jeg noen kritikker som jeg angrer på i dag. Det har med å gjøre at selve teatersynet mitt har endret seg med tiden. Jeg avviste i begynnelsen ting jeg siden ville satt pris på, og vice versa. Men jeg kan ikke få vurderingene vekk, de sitter klistret til verkets hud. Det har heller ingen hensikt å ringe skuespillere, scenografer eller teatersjefer opp igjen etter 25 år og si: «Du, i dag ville jeg nok ordlagt meg litt annerledes». For man (jeg) må nesten også godta at jeg mente det jeg mente den gangen. Man kan alltids flikke på ting. I det uendelige, faktisk. Det er ikke poenget med kunstanmeldelser: De skal være en umiddelbar mottagelse av et verk i samtiden, og gjenspeile hva som skjer i dette møtet der og da.

Den kvalifiserte kritikken

Så ønsker man selvsagt en så kvalifisert kritiker som mulig, i enhver situasjon. Utfordringen for kritikere er bare at det har ingen hensikt å øve seg for skuffen. Man må nesten få lov å bli til som kritiker i offentligheten. Man må øve seg der ute, fordi det er et offentlig oppdrag, der responsen på kritikken er en del av det å utøve kritikk. Selv om det ikke skjer ofte (ikke ofte nok, etter min smak) at kunstnere svarer en kritiker, snapper man jo likevel opp rykter –  om ikke responsen kommer til syne i klartekst i kommentarfeltene – vi kritikere er tross alt den mest baksnakkede yrkesgruppen på jord.

I Barnebokkritikk har vi et ansvar for å bringe kvalifisert kritikk frem til leserne. Vi ønsker å ha veteranene i vår kritikerstall, de som er sluggere på både det tekstlige og visuelle, men vi har også som oppdrag å ta inn nye stemmer. Det kan hende at noen av disse i begynnelsen utøver kritikk som redaktøren ikke synes er helt ut forsvarlig. Derfor går mange kritikker gjerne mange runder i redigeringen. Men jeg vil legge til: Dette kan også forekomme med våre veteraner. Ingen kritikere er utlærte. Erfaring hjelper åpenbart, men likevel gir et hvert nytt kunstverk kritikeren en ny oppgave, noe annet ville vært urettferdig overfor verket. En bok er ikke en bok, like lite som ost er ost (jf. Jarlsberg-reklamen. Hilsen Norvegia-elsker). En må være våken, og åpen, som kritiker. Det er en myte at skeptisk alltid skal være utgangsfølelsen. Men undersøkende, ja.

Samtidig fins det, når jeg sier at en kritiker også kan både endre noe så fundamentalt som et kunstsyn i løpet av sitt virke, dessuten komme til å angre på formuleringer, en viss feilmargin å regne med. Men dette tror jeg vi må risikere, for den samme «feilmarginen» kan inntreffe også i kunstutøvelsen, og det handler om at alle involverte er mennesker. Velmenende, men mennesker. Og vi treffer ikke alle med alt, det er heller ingen hemmelighet. Verken kunstuttrykk eller kritikker går hjem til alle. Hvis vi klarer å akseptere dette, mener jeg det er udiskutabelt at vi fremdeles trenger en kritikk som et motsvar til kunsten som produseres. Det betyr bare ikke at diskusjonen er over idet en kritiker har sagt sin mening. Sånn burde det i alle fall ikke være.

Kritikerens makt

I senere tid vil jeg påstå at jeg ikke har skrevet fælt mye kritikk jeg angrer på, selv om det kan være enkeltformuleringer jeg tenker jeg nok kunne justert – og selv om akkurat den påstanden får meg til å låte noe arrogant – men det betyr ikke at jeg ikke blir ulykkelig over å utdele en 2-er eller 3-er (når jeg blir tvunget til å trille terning). Det rammer jo alltid noen. Nå er det ikke min mening å trekke sympati i retning kritikeren, som tross alt har all verdens makt, jeg bare nevner at kritikeren ikke er en ren zombie. Det gjøres en oppriktig vurdering, og det er sjelden moro å måtte peke på for mange svakheter.

Makten til kritikeren går altså på at ingen får fjernet kritikken. Men da er jo det minste en kritiker kan gjøre å tenke nøye gjennom det skrevne før det festes på huden til verket. I den grad en har tid, da. Noen kritikere har 40 minutter på seg til å skrive en kritikk, andre har to uker. I det første tilfellet skal en garvet (teater)anmelder (som det stort sett handler om med så knapp tid) klare å rydde hodet sitt nok til å sile ut sin saklige mening. Samtidig er det ofte i de umiddelbare anmeldelsene vi ser en kritiker som skriver i affekt.

Så kan man spørre seg: Skal ikke en kritiker kunne skrive i affekt? Da «trollet» Hans Rossiné skrev om en oppsetning i Bergen på 90-tallet at «Av og til føler en teateranmelder trang til å kaste kinaputter ned på scenen, for da skjer det i hvert fall noe», er det typisk skrevet i affekt. Han satt tydeligvis igjen med følelsen av å være blitt frarøvet to timer av sitt liv som han aldri fikk tilbake, to innholdsløse timer. Det er greit, det, tenker jeg, vi skjønner hvor han vil hen, og setter vi ikke pris på klar tale i kritikken, gjerne syrlighet også, om kritikeren følte seg kunstnerisk snytt? Er ikke det en form for saklighet? Har vi ikke rom for følelser?

Problemet med denne type kritikk i dag er, som tidligere nevnt, at vi ikke kan regne med at det kommer fem eller åtte aviser til på samme forestilling, kanskje blir det bare denne kritikken som står igjen, som skal følge oppsetningen, som et merke. Som et brennmerke. Uten på noen måte å be kritikere om å legge bånd på seg, for dét kan bli en bjørnetjeneste for alle involverte, kan vi kritikere likevel gjerne tenke over nettopp dette, før vi ufrivillig står i fare for å skrive et stykke inn i historien som «kinaputtforestillingen».