Nybrottsarbeid i en barnelitterær gullalder

Intervju med Karin Beate Vold, Norsk barnebokinstitutts direktør fra 1985 til 2008

Karin Beate Vold, foto: privat

Du har vært med nesten helt fra instituttets oppstart – kan du si litt om hva som var bakgrunnen for at Norsk barnebokinstitutt ble stiftet i 1979?

— Både i biblioteksektoren og blant studentene var det kjent at det fantes ulike dokumentasjonssentre for faglig arbeid med barnelitteratur både i Europa og USA. Ikke minst var Svenska barnboksinstitutet kjent og benyttet – av studenter og av folk som Kari Skjønsberg, Sonja Hagemann og Jo Tenfjord. Det var disse, i en interessegruppe med Åse Gruda og Sigmund Skard, Inger Margrethe Gaarder, Tordis Ørjasæter og Inger Cathrine Spangen, som etter flere forsøk endelig, i FNs internasjonale barneår 1979, fikk fram et tilskudd på 30 000 kroner til «registrering og innsamling av barnelitteratur».

— Med en bokgave fra Åse Gruda Skard omsatt i stiftelseskapital kunne Norge, som siste land i Norden, få sitt senter. Stiftelsens formålsparagraf var: «Norsk barnebokinstitutt skal være et dokumentasjons- og informasjonssenter og et referansebibliotek for barne- og ungdomslitteratur. Instituttet skal legge forhold til rette for forskning på dette området.»

Hva var det som gjorde at du søkte deg til instituttet og biblioteksektoren i sin tid?

— Nå var det ikke boksamlingen som var min hovedoppgaveoppgave. Norsk barnebokinstitutt startet først opp med to halve stillinger for en bibliotekar – Inger-Anne Mentzoni het hun – og en kontorassistent og åpnet boksamlingen for publikum i desember 1981. Boksamlingen ble i stor grad bygd opp av ny litteratur levert fra forlagene, fra bibliotek som kasserte eldre bøker og private gaver. Min lederstilling, opprettet i 1985, var vesentlig for å gå videre og nå formålsparagrafens mål om å legge forhold til rette for forskning. Med 1970-tallet hadde en ny forfattergenerasjon skapt en ny gullalder for barneboka i Norge. Nye rollemønstre og samfunnskritikk krevde nytt formspråk. Litteraturen ble utfordrende i form og innhold. Det var denne litteraturen som trakk meg til feltet.

— I 1979 var jeg fast barnebokkritiker i Dagbladet etter hovedfagsstudier og undervisning i barnelitteratur ved Universitetet i Oslo. Med denne bakgrunnen og som praktiker også med forlagsarbeid visste jeg godt hva Norge hadde av kvalitetslitteratur for barn og unge, både historisk og dagsaktuell – og ikke minst hva fagfeltet paradoksalt nok manglet. Det var dette som tente meg da jeg søkte stillingen. Her var det nok å ta tak i! Det ble skrevet noen hovedfagsoppgaver, men det fantes lite norsk faglitteratur, studentene gikk til Sverige og Danmark etter slikt, vi hadde heller ingen barnelitterær publiseringskanal, verken for informasjon eller faglig arbeid. Blant annet. Dette var et felt for nybrottsarbeid.

Hvordan var vilkårene for å videreutvikle instituttet i årene som fulgte?

— Vi hadde alltid små midler, alt var en prøveordning, vi søkte departementet hvert år. Det tidlige Norsk barnebokinstitutt holdt gratis til i et kjellerlokale på Bankplassen, der Arkitekturmuseet er nå, og min første store jobb var å få oss opp og ut av denne kjelleren. Det var stort da vi åpnet eget lokale på toppen av Treider-bygget i 1987. Etter hvert fikk vi gjort halve stillinger til hele, og fram til 1993 var vi et team på tre hele stillinger. Det var en forutsetning å være entusiast blant entusiaster for litteraturen og for faget, det er helt sikkert. Det var også helt nødvendig, men heldigvis ikke vanskelig å finne gode støttespillere. Vi var i et velviljens felt.

Er det noen støttespillere du har lyst til å trekke frem?

— Vi hadde gode kolleger i instituttene både i Danmark og Finland, men først og fremst i Svenska barnboksinstitutet (SBI). Sonja Svensson, SBIs leder på den tid, ble en god sparringspartner. Senter for barneforskning i Trondheim var tidlig med og støttet vårt forskningsrettede arbeid. Barnebokforskeren Kari Skjønsberg var både trofast bruker og samarbeidspartner og testamenterte oss – til alt overmål – i 2003 en stor arv som gjorde at vi opprettet Kari Skjønsbergs minnefond og deretter kunne dele ut stipendmidler «til forskningsfremmende tiltak».

— Vi må heller ikke glemme forlagene som år etter år fritt sendte to eksemplar av alle norske barnebokutgivelser til oppbygging av biblioteket. For ikke å snakke om Norsk kulturråd som fra starten ga støtte til innkjøp av faglitteratur om barnelitteratur, og som siden var en helt sentral støttespiller for våre prosjekt. Også Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) var våre venner og bidro økonomisk og faglig. Grafill og Tegnerforbundet var naturligvis representert i Norsk barnebokinstitutts råd, liksom NBU, men NBU var en mer aktiv samarbeidspartner. Og det var NBU som tok initiativet og fikk oss med på å opprette instituttets forfatterutdanning!

Mange har benyttet seg av Norsk barnebokinstitutts tjenester og fagkunnskap opp gjennom årene – hvilke behov var det instituttet dekket?

— Studenter og fagpersonell fra universitet og høyskoler landet over hadde, som sagt, god bruk for biblioteket og tjenestene. At de fikk god hjelp, bekrefter mange takksigelser i forord både i hoved/masteroppgaver og faglitteratur. Biblioteket, med Anne Kristin Lande i spissen, ga romslig av sin opparbeidede fagkunnskap. Ikke minst ble hjelpen effektiv etter at samlingene – endelig i 1995 – ble tilgjengelige gjennom avansert datakatalogisering. Etter hvert som mediene lærte oss å kjenne, ble vi en kompetent kilde for dem så vel om litterære nyheter som om barnebokhistorie.

— Vi deltok også på forlagenes store bokmesse de årene den eksisterte i Oslo og knyttet kontakter og spredte kunnskap om barnelitteratur og om våre tjenester. Ikke minst ble instituttet en arena og møteplass for barnebokfolk gjennom tilstelninger av faglig og/eller festlig art. Det ble skapt et miljø.

Hvilke overganger vil du betegne som de viktigste for instituttet i din periode som direktør?

— De er mange! Vi beveget oss trinnvis og etter søknader og tilskudd, jamt og trutt. Først opp av kjelleren, så til Kristian Augusts gate. Så Norsk barnebokinstitutts skriftserie, som startet beskjedent med bibliografier og oversikter. Jamn og stødig jobbing ga nok tillit: departementet bestemte seg for å lage en opptrappingsplan etter at kulturkomiteen tidlig på 90-tallet ville gi Norsk barnebokinstitutt mulighet til styrke etterutdanning og forskningsformidling, det ble en bibliotekarstilling til for datakatalogisering og en for litteraturformidling. Vi ble fem. Etter hvert kunne vi tilby forelesninger og omvisning. En stor litteraturhistorisk vandreutstilling, «Vi ere en Nation vi med» turnerte Norge rundt og til utlandet.

Norsk barnelitteraturhistorie
Norsk barnelitteraturhistorie, 3. utg. (Samlaget 2018)

— På forskningsfeltet var det samarbeidprosjekt med universitet og høyskoler og som brakte oss framover. Vi kalte det fagseminar, de gikk over flere år, fra tidlig 80-tall til midt på 90-tallet, Senter for barneforskning støttet og publiserte rapporter etter hvert som vi styrte dem i litteraturhistorisk retning, med fokus på manglende dekning av barnelitteraturen i mellomkrigstida. Rekrutteringstanken sto sterkt, og vi inviterte hovedfagsstudenter med oss. Norsk barnebokinstitutt ble et nav i dette miljøet. Herfra fikk vi også underlagsmateriale for det som senere ble Norsk barnelitteraturhistorie (1997) som Tone Birkeland, Gunvor Risa og jeg senere ble engasjert av Det Norske Samlaget til å skrive.

— En viktig milepæl for Norsk barnebokinstitutt og for faget, og en oppfølging av mine intensjoner da jeg søkte meg til instituttet, var da instituttets skriftserie kunne gå over i etableringen av Årboka Litteratur for barn og unge, der Per Olav Kaldestad ble medredaktør. Der fikk vi fram varierte fag- og forskningsartikler om barne- og ungdomslitteratur, forfatter- og illustratørintervjuer og essays, statistikk mm. Årboka dekket et stort behov på feltet og ble utgitt i 13 årganger fra 1998-2010. 

— I 2001 hadde boksamlingen sprengt lokalet i Kristian Augusts gate, vi måtte ut! I gamle Axel Jensens pølsefabrikk på Fredensborg rykket vi inn og samlokaliserte oss også med Foreningen !les og Aslak Sira Myhre. I eget hus så å si – med stor åpning ved kulturminister Valgerd Svarstad Haugland, Tor Åge Bringsværd, Anne-Cath. Vestly – og en den gang lite kjent Odd Nordstoga på trekkspill – en stor dag!

— Vi syntes vi var kommet godt og vel på plass i Fredensborgveien. Men – gleden varte ikke lenge. Ikke før hadde vi sagt ja til å overta et nytt og inspirerende ansvarsområde, tildelt av Kulturdepartementet i 2003 – nemlig full administrasjon av departementets barnebokpriser – en hel institusjon i seg selv fra 1940-tallet – så slapp departementet en ny bombe: «Det blir plass til dere på toppen av det nye Nasjonalbiblioteket som åpner i 2005». Vi tok pustepause!! Men vi visste at det var bare enda en gang å lesse 70 000 bøker på ryggen, så å si – og flytte til Solli plass! Lokalene var flotte, tilgjengeligheten for publikum gjennom NB perfekt, vi kom dit vi skulle. Og all ære til bibliotekarene for gjennomføringen av nok en flytteprosess!

Inn i teksten – ut i livet
Inn i teksten – ut i livet (Fagbokforlaget 2007)

— Jeg vil også se litteraturformidlingsprosjektet Inn i teksten med flere trinn og etapper i 10 år fra 1999, som epokegjørende for Norsk barnebokinstitutts litteraturformidling. Gjennom skoleverket ville vi styrke kompetansen til de som skulle nå leserne, nemlig lærerne i grunnskolen. Og vår egen litteraturformidler Hanne Kiil hadde viktig skoleerfaring. Med 3-årig støtte fra Norsk kulturråd startet vi et samarbeid med høgskolen i Agder. Prosjektet dekket et stort behov og nådde etter hvert også andre landsdeler. Suksessen førte også med seg en lærebok i litteraturformidling – Inn i teksten – ut i livet – ved prosjektlederen, Marianne Lillesvangstu.

— Det siste store steget opp og fram i min tid som direktør, var da instituttet etter sonderinger med forfatterskolen i København og i tett samarbeid med Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU), kunne ønske velkommen til landets første forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. Vi så det som vesentlig å få det litterære inn i hjertet av virksomheten. Dag Larsen som utdanningens første leder, viste seg å være rette mann på rette sted. Nok en gang var det Kulturrådet som ga tilsagn om støtte, til en prøveperiode på tre år. Slik fikk vi testet ut, først en ettårig, så en toårig variant, og landet på den siste. I tre år hadde vi også støtte til å utvikle dramatikk for barn og unge, i samarbeid med Det Åpne Teater.

Et norsk barnebokinstitutt sier også noe om en nasjonal og internasjonal rolle – hvordan opplevde du den?

— Med tida kom vi med i flere nettverk. Først var det med de internasjonale dokumentasjonssentrene. Vi samarbeidet med Barnebokforum og deltok iblant på de internasjonale IBBY-konferansene, men faglig ble International Research Society for Children’s Books (IRSCL) og deres forskningskonferanser viktigst. Her ble det knyttet internasjonale kontakter, selv om det nordiske samarbeidet hele tida har vært det tetteste. Inspirerende og viktig for små institusjoner, i gode, som i trange tider, å utveksle erfaringer. Samlokaliseringen med Nasjonalbiblioteket trakk også internasjonale brukere til oss i større grad.

Norsk barnebokinstitutts historie

— Har du tanker om det barnelitterære feltet i dag?

— I 2008 var det på tide for meg med avløsning etter å ha jobbet aktivt med barnelitteratur siden 1970-tallet og mer enn 20 av dem i Norsk barnebokinstitutt. Jeg fortsatte som spesialrådgiver i noen år for blant annet å skrive instituttets historie på oppdrag fra styret. Det var viktig å få plassere instituttets historie i sammenheng med et fag- og forskningsfelt i vital utvikling – også fordi Norsk barnebokinstitutts virksomhet i hele min periode var utpreget samarbeidsbasert. I arbeidet med den 3. reviderte utgave av Norsk barnelitteraturhistorie (2018) så vi både videreføring og nyutvikling av barnebokas sjangrer og grafiske uttrykk, og en åpning for kulturelt mangfold. Barneboka gir uttrykk for sin samtid, og nå er det gledelig mange dyktige folk på fagfeltet!


Norsk barnebokinstitutt 40 år (1979–2019)

Ytringer om barnelitteratur

Norsk barnebokinstitutt fyller 40 år i 2019. Vi har invitert noen fagfolk, organisasjoner, forfattere, illustratører og andre til å dele en hjertesak om barnelitteratur eller fra barnelitteraturfeltet her og nå.

Bidragsyterne har valgt tema og format selv, og gir oss oppfordringer, tips, råd, korttekster, essays, tegneserier og illustrasjoner.

Flere av instituttets ansatte bidrar også med sine tanker i korte filmer basert på samme idé. Alle bidragene blir publisert på våre nettsider i løpet av de siste ukene i 2019.

Relaterte innlegg