Å tenke det, skape det, men å beskrive det?

Ja, tenke det; ønske det; ville det med; –
men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke.
Peer Gynt (3. akt)

Intervju med Helene Uri om skriveprosess og kunstnerisk utviklingsarbeid i forbindelse med publiseringen av det vitenskapelige essayet Jeg håndhilser før jeg penetrerer i Nordic Journal of Art & Research.

Du er forfatter og professor II i kreativ skriving, og jobber som kunstnerisk forsker og som veileder for skrivekunststudentene her ved Norsk barnebokinstitutt. Kan du si litt om hvordan arbeidet ditt som forsker er lagt opp?

Poenget er at vi skal produsere tekster, altså skjønnlitterære eller andre skrivekunstneriske tekster, og deretter reflektere rundt noen av aspektene ved produksjonen. Det er en dobbel oppgave vi har, både å produsere kunst og å forsøke å produsere kunnskap om den kunsten. Denne kunnskapen kan brukes overfor studenter sånn at skrivekunstfaget kan vokse, rett og slett.

Den siste boken din, Stillheten etterpå, har nettopp vært en del av en slik type kunstnerisk utviklingsarbeid, hvor man utforsker skriveprosessen parallelt. Å skrive om å skrive, er det mulig, tenker du?

Ja, det er jo mulig, absolutt, jeg har nettopp skrevet et essay om å skrive. Men det var enda vanskeligere enn jeg trodde. Det er mange som har spurt om jeg ikke har lyst til å skrive en skrivekunstbok. Jeg har alltid takket nei til det, fordi … kanskje fordi det er skummelt?. Men jeg holder skrivekurs en gang iblant og har veldig stor glede av det. Jeg er også veileder her på instituttet, og det er klart at dette er oppgaver som fordrer refleksjon rundt det å skrive.

Det er jo noe med å tvinge seg selv til å reflektere og tenke over ting som kanskje bare ligger og dupper nedi hjernens halvmørke, ikke sant? At du faktisk får løftet det frem og formulert det. Å skulle formulere noe skriftlig krever presisjon på en annen måte enn å holde skrivekurs og snakke om det. Forfattere snakker mye om skriveprosess. Vi får spørsmål som: Hvor kommer inspirasjonen fra? Hvor fikk du denne ideen fra?. Men det er noe annet enn å skulle prøve å trenge ned i sine egne kunstneriske prosesser og formulere noe, fortrinnsvis klokt, om det. Det har vært ganske spennende.

I Stillheten etterpå møter vi Ada på 16 som begynner i førsteklasse på videregående, og Odd-Erik som er nyutdannet lektor og blir kontaktlæreren hennes. Og begge har behov for en ny start i livet, men så går det ikke helt slik. Hvordan kom ideen til deg?

Når man snakker om skriveprosessen, hender det nok at man lager seg en historie som ikke stemmer helt overens med virkeligheten, men som gjør seg i avisen eller på scenen. Men jeg har ført logg denne gangen! Derfor kan jeg si med sikkerhet at det begynte med at jeg hadde lyst til å skrive noe med skolen som arena. Og så kom det også veldig tidlig til meg at jeg hadde lyst til å skrive om makt. Altså hva makt er, og hvordan makt brukes. Jeg hadde lyst til å skrive om gruppedynamikk: Hvor sterkt en person eller noen få personer kan påvirke en hel gruppe. Dette var de første kimene til romanen: Skolemiljø og en vag idé om makt.

Kom ideen før du begynte med kunstnerisk utviklingsforskning her hos oss, eller underveis?

Jeg ville nok ikke ha skrevet den boken hvis ikke det hadde vært for den jobben jeg har ved instituttet. Det som står på tur i mitt forfatterskap hadde egentlig vært å skrive en voksenbok. Men ideen om skole som arena, den har nok ligget der noen år, så dette var en anledning til å skrive om det og utarbeide ideen.

Noterte du hele tiden parallelt mens du skrev?

Jeg hadde en logg hvor jeg forsøkte å skrive inn hva jeg hadde gjort, og hvilke problemer jeg støtte på. Men det var lite gledesbetont å skrive den loggen!

Nei?

Det var noe med å sitte der og skulle komme i gang med fortellingen, og så i tillegg skrive at i dag har jeg hatt problemer med å komme i gang, ikke sant? Men loggen har vært til hjelp for meg da jeg skulle begynne på det reflekterende essayet. Men loggen er ikke noe jeg har lyst til å vise frem. Den ligger der i all sin uperfeksjon.

Kan det også handle om at begge deler er tekst? Hvis du var musiker og skulle reflektere på samme måte, ville det kanskje vært en større distanse mellom den kunstneriske utøvelsen og den skriftlige refleksjonen?

Ja, jeg liker å drive tekstlig vekselbruk, så det er ikke problemet. Jeg tror det er mer det du er inne på: At språket er materialet for kunstverket – så skal jeg bruke det samme materiale for å beskrive prosessen.

Hva oppdaget du om din egen litterære metode? Er det noe du ble litt overrasket over?

Jeg var overrasket over i hvilken grad jeg bruker synsvinkler. For det ble veldig klart for meg at dette bruker jeg som metode, og at det jeg ønsker, er å gå inn under huden på mine personer, og det gjør jeg ved å la dem føre ordet. Altså rett og slett skrive i jeg-perspektiv.

Tenker du også at karakterene lever sitt eget liv? At de tar seg overraskende friheter?

Ja, og at det er sånn ble jeg overrasket over tidlig i mitt forfatterskap!

Er det sånn at du skriver ting ut? Og så begynner du å nøste det inn igjen?

Nei, det gjør jeg absolutt ikke. Jeg skriver magert. Jeg skriver en halv side, og så blir det kanskje én side til slutt. Jeg ekspanderer. Her vi alle forskjellige. Noen liker å skrive mye og heller stryke og kutte ned i neste omgang.

Hvis vi holder oss til den skjønnlitterære produksjonen din – forandrer du skrivemåte og metode fra bok til bok?

Jeg bruker nok mange av de samme metodene. Men noen bøker krever mer research enn andre. Da jeg skrev den Den rettferdige for eksempel, overvar jeg flere rettsaker. Jeg skriver en voksenroman nå som kommer til å kreve mye medisinsk research. Men det er nok mer startpunktet for bøkene som utgjør den store forskjellen, tror jeg. Enten som et tydelig «det er det jeg vil», eller «hmm, dette må jeg utforske videre».

I Stillheten etterpå veksler kapitlene mellom Adas og Odd-Eriks stemmer. Jeg kjente meg godt igjen i Adas behov for aksept fra klassekameratene. Samtidig opplevde jeg Odd-Eriks behov for aksepten fra den samme klassen som mer sår, naiv og irriterende, men det berørte meg mer. Hvordan jobber du med karakteren dine?

Den store jobben for meg som forfatter er å finne frem til personene og vite at de sitter. Det kan ofte ta veldig lang tid. Jeg kjenner selv at jeg har lykkes bedre med Odd-Erik enn med Ada. Men personene treffer leserne på ulik måte.

De tilbakemeldingene jeg har fått fra elever, som er primærmålgruppen, det er at de liker Odd-Erik. Det kan hende at det er fordi de synes det er litt gøy med en lærer som er så nerdete som han er. Det viktigste med Odd-Erik var at det skulle være troverdig at det gikk som det gikk. Og da måtte jeg ha en person som var litt naiv.

Ja, det står noe annet på spill for ham når det oppstår situasjoner som kan oppfattes som en del av et MeToo-univers. Hvordan er balansen mellom det du dikter opp og den researchen du gjør?

I hele mitt forfatterskap har jeg, særlig fra midten og fremover, vært opptatt av etikk i litteraturen. Jeg har skrevet kronikker og også snakket om den makten vi som skjønnlitterære forfattere besitter. Ved at man setter stempelet roman på forsiden så kan man i prinsippet tillate seg alt. Det er bare ens egen moral som setter de grensene i Norge. Jeg synes forfattermakten er veldig underspilt. Ellers har jeg i flere bøker vært interessert i å skrive om en eller annen problemstilling i tiden. Jeg har skrevet om akademia, MeToo, feminisme, og et justismord har jeg skrevet om. Og la meg med én gang si at det er mye, mye mer fiksjon enn virkelighet i mine bøker. Men samtidig, jeg skriver jo ikke fantasy, jeg skriver samtidsromaner, og jeg ønsker at de skal fremstå som troverdige og virkelighetsnære. Jeg vet ikke om jeg svarte på spørsmålet ditt?

Det gjorde du, men er det også noe i skriveprosessen som til slutt ikke lar seg beskrive, definere eller nedfelle i ord?

Ja, det er en oppdagelse. Jeg skal forklare det ved hjelp at et eksempel, for så vidt et helt banalt eksempel. Det handler om navnet til Ada. Hun het Ida en periode, men så ble det helt feil. Hun kunne ikke hete Ida. Hun måtte hete Ada! Jeg kan ikke forklare det. Det er ingen fonetiske rasjonelle grunner til at hun skulle hete Ada i stedet for Ida. Likevel så visste jeg med meg selv at hun ikke het ikke Ida. Og det er faktisk interessant.

For her pirket jeg borti noe av det som er, ja det uutsigelige i kunsten, det som det ikke går an å si noe om. I all sin banalitet nærmet jeg meg noe: Hvorfor et navn eller yrke passer bedre på en karakter. Hvorfor noen avsnitt i enhver roman kjennes så vakre, så farlige, så riktige. Hvor den følelsen av å treffe noe – eller bli truffet av noe – kommer fra et ekko i egne erfaringer, i egne drømmer. Noe sånt. Mens andre ting, uansett hvor flinkt det er, treffer ikke. Og dette er det umulig å skrive noe fornuftig om i et refleksjonsessay. Her strekker ikke ordene til. Eller?

Det kan jo lett høres svulstig ut, det uutsigelige i kunsten, eller kunstens magi, men fra et leserperspektiv kunne jeg kanskje definere det som de øyeblikkene hvor jeg glemte at jeg satt og leste. Når jeg var helt inne i fortellingen din. Det ble en slags flow.

Ja, og det er jo veldig hyggelig å høre.

Som leser har man gjerne en motstand mot at noen skal forklare for mye om hva en bok handler om, man vil bare oppleve den, hva tenker du om det?

Vi ønsker våre lesere der. Men det er viktig å holde fast ved at det er subjektivt. Det er ikke sånn at alle vil ha den samme opplevelsen på det samme punktet i boken. Det er en oppdagelse man gjør som forfatter. En gang, ganske tidlig i forfatterskapet, fikk jeg en veldig, veldig fin anmeldelse som til og med ble referert til på forsiden av Dagbladet. En strålende anmeldelse, men som beskrev boken som noe helt annet enn det jeg hadde skrevet den som. På det tidspunktet syntes jeg at anmelderen hadde lest boken på feil måte. Nå tenker jeg annerledes. Når man har skrevet en bok, og i det øyeblikket den blir publisert, så må man bare slippe den. Teksten møter leserne på helt, helt, helt forskjellige måter. Noen vil da bli berørt av noe, andre ikke. Det er ingen fasit på hva det er som treffer, og hva som ikke treffer. Noen liker Odd-Erik mens andre blir mer truffet av Ada.

Kan det bare få lov å bli stående som det? At det er et punkt hvor ting ikke lenger kan forklares?

Jo, men det er interessant da. Går det an å dytte på videre, hadde det gått an å bore seg enda dypere ned i hva dette er? Som forsker våkner jeg og lurer på om det er mulig å finne ut mer om dette.

Ja, og samtidig så må det for leserne være noe i en bok som ikke er fra a til b, det er jo da det blir litt magisk?

Du motsetter deg hele ideen om kunstnerisk utviklingsarbeid, altså?

Hehe, der ble jeg fanget, men fra spøk til alvor: som leser ja, men som fagperson nei. Det er interessant å reflektere rundt dette, og jeg tror det er viktig, for ellers forsvinner vel litt av grunnlaget for det skjønnlitterære, da kunne det jo vært en slags sakprosabok?

Ja. Det er en grense, det er viktig å la kunsten få lov til å være kunst. Det er ikke alt som kan forklares, og det er ikke alt som skal forklares. Men det er interessant å «tvinge», det er veldig viktig med anførselstegn her, oss til å reflektere rundt skrivingen vår, og så se hvor langt vi kommer. På et eller annet tidspunkt så kan vi ikke bore dypere. Da kommer vi til det som ikke kan forklares. Kunstnerisk utviklingsarbeid skal være noe annet enn ren vitenskap, enn tradisjonell forskning.

Du reiser mye rundt og snakker om bøkene dine, og mottar henvendelser fra leserne dine. Når du får spørsmål, hva tenker du om det du forteller dem, sett i lys av det du har kommet frem til i det kunstneriske utviklingsarbeidet?

Jeg kan være skikkelig lei av det. Når jeg sitter på en buss på vei til en eller annen leseforening eller bibliotek eller noe sånt, så kan jeg tenke at nå skulle jeg så gjerne vært hjemme og sittet i sofaen og skrevet på ny bok, eller drukket en kopp te og sett på en eller annen tv-serie. Men når jeg først står på scenen, så liker jeg det godt. Å bli bokbadet tilfører alltid noe nytt. Det er alltid et nytt perspektiv som jeg ikke har tenkt på. Møter med lesere tilfører alltid noe. Og det viser jo igjen hvordan bøker blir lest vidt forskjellig av vidt forskjellige lesere. Det er noe av gleden ved å være forfatter, etter at jeg skjønte at jeg bare må gi slipp på kontrollen.

Skal man holde på den lille twisten også her? Vil man egentlig fortelle hele verden om alle sine metoder?

Jeg har aldri kledd meg så naken som i essayet. Jeg har aldri prøvd å reflektere så dypt og så lenge over egen skriveprosess som jeg gjør her. På en scene er det underholdning også. Men det er mange fine spørsmål som blir stilt, og jeg prøver alltid å gi ordentlige svar. Jeg snakker en del om skriving med studentene, jeg veileder dem gjennom et helt år. Da avslører man en god del av egne skriveprosesser.

Når man snakker med studenter som man kommer i et fortrolighetsforhold til, så er det mye lettere å være ærlig. Hvis jeg skulle sittet og sagt en kortversjon på en scene, så fremstår jeg antagelig som en iskald teknokrat.

Det er forståelig. Den refleksjonsmetoden du nå har gjort deg rundt Stillheten etterpå, er det noe du tenker er overførbart til andre verk som du ikke nødvendigvis skal skrive i forbindelse med å være forsker her hos oss?

Jeg tror jeg har fått en dypere, og i hvert fall mye ryddigere, oversikt over mitt eget skrivende indre. Og jeg håper at jeg får lov til å presentere mine funn og mine refleksjoner for studentene her, for det er nok først og fremst dem jeg har skrevet for. Og for meg selv.