Katrine Kalleklev, månedens illustratør i november 2021

Månedens illustratør bor i Ås, der hun skaper et bilder av mystiske, eventyraktige scener, gjennom digitalgrafikk og blyanttegning. Katrine Kalleklev er i tillegg billedkunstner skribent og kritiker.

– Hvorfor tegner du?
– Jeg begynte (som de fleste) å tegne som barn, og allerede som 4-åring visste jeg at dette med å tegne – å lage bilder – var noe jeg skulle gjøre resten av livet. Det ble raskt en naturlig del av min identitet.
– Som en som alltid har vært litt for sjenert, syns jeg det er en ganske genial ting å kunne nå ut til folk ved å lage bilder – og la bildene tale for seg. Dessuten opplever jeg tegning som et fristed: I fantasi og bildeskaping er alt mulig, man kan bevege seg i rom som er større enn virkeligheten, og akkurat det er faktisk ganske avhengigskapende.
– Det er allikevel ikke slik at jeg tegner absolutt hele tiden. I perioder har jeg hatt tegnesperre, prestasjonsangst for å «ødelegge det hvite papiret». Da syns jeg det kan være fint å for eksempel skrive i stedet. Jeg bærer uansett alltid med meg et lager av motiver som kan tegnes inni hodet, det er ingen fare for å gå tom for ideer, iallfall.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

– Hvor finner du materiale til dine collager?
– Jeg finner fotografisk materiale på nett, i magasiner, i gamle fotoalbum – eller jeg fotograferer med mobilen min. De digitale arbeidene mine er ofte en blanding mellom collage, digitaltegning/maleri og fotomanipulasjon. Målet mitt er at motivene skal se akkurat såpass virkelige ut at betrakteren kan kjenne seg igjen og tro på det, at det er en slags illusjon av en parallell drømmeverden.

– Hvordan er forholdet mellom ditt arbeid som illustratør og ditt virke som billedkunstner?
– I kunsten står jeg totalt fritt, og det er bare jeg som vurderer når et bilde er ferdig eller ikke. Her kan jeg også uttrykke og utforske mine egne følelser, tanker og stemninger, selv om ikke motivene nødvendigvis bare handler om meg. Jeg syns det er givende å lage ett enkelt motiv, én scene – som skal romme en hel fortelling. Derfor er kunstmotivene mine mer «innholds-kompakte» enn en enkelt illustrasjon som skal stå ved siden av en tekst og være en del av et større verk.
– Når jeg tar illustrasjonsoppdrag, blir det jo viktig å matche det oppdragsgiver ønsker seg, og samtidig kunne «stå for det» kunstnerisk. Jeg kan bli veldig motivert av et oppdrag, kanskje mye fordi det føles bra å få være med i et team som lager noe fint sammen. Men samtidig må jeg innrømme at jeg syns det er utfordrende å jobbe med tegning under tidspress.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

– Fortell litt om ditt forhold til dyr
– På samme måte som jeg som 4-åring visste at jeg skulle drive med tegning, så visste jeg fra det øyeblikket jeg så en katt, at jeg var en katteperson. Vi har to katter nå, og jeg blir avslappet av å se hvordan de slapper av, og inspirert av deres selvstendighet. Jeg liker også andre dyr, som skjærene ute i hagen – som banker på døra vinterstid for å tigge brødsmuler, og jeg blir lykkelig langt inni meg av å se de to vakre, staute hestene som beiter ute ved veien her. Jeg kan også like hunder, men er litt redd for dem. Hvis jeg skulle hatt en hund, måtte jeg bodd på gård slik at hunden kunne lufte seg selv, for ellers hadde jeg nok blitt veldig stresset av å tenke på at jeg burde gått tur med den hele tiden.
– Jeg bruker endel dyr i bildene mine. Det er nok fordi jeg iblant syns at mennesker kan bli litt vel intense i bildesammenheng, som om de overdramatiserer temaet mitt. Dyr er mer takknemlige å jobbe med, fordi de er mer generelle i uttrykket sitt – og så blir jo motivet straks mer mystisk. Jeg elsker det surrealistiske som oppstår ved å blande dyr og mennesker. Men jeg tror nok at bildene jeg lager egentlig handler mest om mennesker, og ikke dyr.

– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Jeg har illustrert barneboka Hjem til deg av Gaute Heivoll, som kom ut denne måneden på Vigmostad og Bjørke, og mentalt er jeg fortsatt inni dette prosjektet. Men – jeg skal også få summet meg og jobbet videre med noen ideer jeg har til en illustrert bok/kunstnerbok. Og så arbeider jeg med nye motiver som jeg vil trykke opp som kunstgrafikk og plakater.

– Noen bildebøker du husker spesielt fra barndommen?
– Tove Janssons bok Hvem ska trøsta Knyttet? er et sterkt minne. Jeg husker hvordan jeg slet meg gjennom den nesten uforståelige håndtegnede løkkeskriften – men det gjorde liksom ikke noe at teksten var utilgjengelig. For illustrasjonene var så kraftfulle; jeg kjente meg igjen i Knyttet. Og jeg virkelig elsket den magiske verdenen.
– En annen bok som gjorde sterkt inntrykk, var Bastian og fargene, om en hund som malte og blandet farger. Videre var jeg veldig glad i Thomas-bøkene, de slet jeg så og si i stykker.

Se mer på nettsidene til Katrine Kalleklev