 Lærer og veileder, Norsk barnebokinstitutt |
| Leselengde: 5 minutter |
Leser du bilder på samme måte som når du leser en tekst? Gjennom arbeidet som scenograf, illustratør og i sitt arbeid ved instituttet, har Alice Lima de Faria samlet erfaring om det visuelle narrativet.
I en visuelt fortalt historie er ikke lesingen like lineær som når man leser en bok med tekst. Dette er historier som må leses på en annen måte enn det vi kanskje er vant til. I en bok med tekst blar du som regel når du har lest ned siden. I en bok, hvor bildene forteller historien, liker leseren å bla frem og tilbake, de dveler ved et bilde, de leter etter hint, etter helheten og etter en endelig mening. Leseren kan oppdage nye ting hver gang boken leses eller avhengig av hvem boken leses med. Bildene har ikke samme åpenbare retning og det er ikke like tydelig når man har lest «ferdig». Bøkene skaper rom for leseren til å lese i sitt eget tempo og på sin egen måte.
For å lese visuelle historier må vi åpne opp for andre sanser og evner enn når vi leser skriftspråket. Leseren forstår historien gjennom stemninger og uttrykk og bøkene har ingen fasit på hva innholdet bør være eller hva leseren vil sitte igjen med.
Leseren må selv lete etter detaljer, lese uttrykk på ansikter, tolke symboler og sanse stemninger i bildet. Tolkningsrommet blir større og leseren er mer med på å skape en mening. På denne måten gir visuelt fortalte bøker rom for samskaping av historien, nysgjerrighet og for utvikling av sanser og fantasi.
For å fortelle en historie plasseres bildene etter hverandre i en sekvens. Rytmen i bildesekvensen, pauser og fart eller vekslingen mellom nærbilder og oversiktsbilder er et viktig verktøy. I en bildebok kan det å bla til neste side eller scene også bidra til driv og spenning. Fortellingen skapes ved hjelp av visuelle virkemidler og ulike visuelle signaler. Det kan være ved hjelp av komposisjonene av bildeflaten, retninger i bildet, hendelser, symboler, lys og stemninger. Nedenfor viser jeg noen eksempler på det.
I illustrasjonens narrative univers trenger vi ikke holde oss til samme grad av realisme som i andre medier og formater. Det visuelle språket kan gjøres om til en lek styrt av egne lover og avtaler om hvordan ting fungerer. For eksempel aksepterer vi at det henger tråder ned fra himmelen i Toril Koves bok Tråder (Cappelen Damm 2017, en bildebok med tekst). Illustratøren og forfatteren, Torill Kove, lager en pakt med leseren om hvilke regler som gjelder i historien. Dette gir deg et større register å spille på når du skal uttrykke deg visuelt.
På denne måten kan bilder ofte håndtere svært sofistikerte og komplekse spørsmål. Torill Koves illustrasjon uttrykker følelser og en tilstand som ikke kunne vært formidlet på en så umiddelbar måte i en tekst. Eller som i Shaun Tans illustrasjon i The Arrival (Hodder, 2006).
Bildet kommuniserer umiddelbart og treffer oss i magen, vi danner og skaper intuitivt en mening. Det kan gi en sterkere opplevelse enn om forståelsen må filtreres gjennom intellektet først.
Gjennom materialet, linjen, former og farger skaper illustratøren et narrativt univers. Det er informasjon for leseren i estetikken – linjen på pennen og dens trykk, enten den er tegnet med tynn blyant eller malt i tykk gouache. Illustratøren skaper en tone i sin måte å tegne på som bidrar til historiens uttrykk.
Teksten i en bok driver leseren fremover i historien, i en visuelt fortalt bok er det sekvensen av bilder som skaper bevegelse og driv fremover. Men en historie settes også ofte i bevegelse av en endring, og i visuell historiefortelling kan det gjøres ved at en dør åpner seg til en ny verden eller en karakter faller ned i et hull. I boken The farmer and the clown (Beach Lane Books, 2014) av Marla Frazee starter historien med at en av hovedpersonene faller av et tog. Lyset i bildet er en tidsmarkør og gir oss tidsspennet i historien. Det kan også være en måte å starte eller avslutte en historie gjennom et skifte mellom dag og natt.
Komposisjonen kan trekke leserens oppmerksomhet til det som er viktig i historien. Som i JiHyeon Lees bok The Pool (Chronicle Books, 2017). Med sin måte å komponere bildet på får JiHyeon Lee leseren til å oppfatte det som blir fortalt. De to barna trenger ro for å finne sin lek og fantasi. Det er under vannet, under alle de andre badende, at de to finner et eget pusterom.
Å lage et visuelt symbol som vi følger gjennom historien er også en måte å fange leserens oppmerksomhet og drive historien videre på. I Tuva Synnevågs bok Tidevann (Jippi, 2020) er en strålende kule en viktig del av historien. Gjennom oppslagene får vi følge en kamp om kulen. Hva vil skje med kulen? Vi lesere lurer og blar videre. På denne måten skaper Synnevåg driv og spenning i historien.
Som et siste eksempel på ulike visuelle virkemidler vil jeg nevne boken Maraton, (Lilla Piratförlaget, 2019) av Karin Cyrén. Boken handler om et maratonløp. Vi får følge løperne fra startskuddet til mål. Løpet går oppover fjell og nedover fjell, gjennom en farlig skog med tigre. Som leser kan du følge de ulike karakterene. Hvem tar ledelsen? Hvem kommer helt til mål og hvem vinner? Rammeverket, selve konkurransen, skaper et sterkt driv i historien, samtidig er det mange små bihistorier og handlinger som finner sted som du også kan følge med på. Bildenes estetikk, mangetydighet og symbolikk kan forstås på ulike nivåer. Som leser, leser du selv in hva historien handler om. På denne måten kan historien engasjere og gi utbytte for mange ulike typer lesere.
