Barnestemmer i barnelitteraturen

Denne artikkelen er skrevet på oppdrag for Norsk barnebokinstitutt.

Illustrasjonsfoto: Pixabay

I barnelitteraturen møter vi ofte barnehelter som må ordne opp, uten hjelp (og gjerne med negativ innblanding) fra udugelige voksne. Er det et paradoks at det nettopp er voksne som skriver og utgir denne litteraturen, og også posisjoner seg selv som smaksdommere i kritikk av bøker og historier for barn? Dersom barnelitteraturen skal være barnas egen litteratur, bør vi kanskje dra større nytte av barns egne meninger og innspill. Hvordan kan barn påvirke litteraturen som utgis med dem som målgruppe? Og hvordan kan vi som voksne legge til rette for at barnestemmene i barnelitteraturen blir «autentiske»? Panelet med forskere som diskuterte Young Authorships under IRSCL-konferansen (internasjonal forskningskonferanse på barne- og ungdomslitteratur, 26/10-2021), diskuterte barnestemmer i litteraturen, og barns skrivende medvirkning og forfatterskap.

Emneknaggen #OwnVoices (først brukt av Corinne Duyvis) har fått fotfeste i litteratursfæren, som et synlig tegn på at skrivende og lesende i bransjen ønsker større grad av autentisk representasjon av marginaliserte grupper i samfunnet, i litteraturen. Dette innebærer at flere marginaliserte stemmer skal få fortelle sine egne historier, og at disse historiene er relevante for alle, ikke bare «marginaliserte» lesere. Dette er en viktig utvikling i resepsjonen av litteratur generelt. I denne teksten skal jeg ikke diskutere behovet for mangfold i litteraturen – det vet vi at er der. Jeg skal derimot, ved en gjennomgang av Young Authorships-paneldeltakernes innlegg, undersøke hvilken plass barn som marginalisert gruppe har i barnelitteraturen, og hvorvidt barns stemmer blir representert på en «autentisk» måte.

Omslag: Mootsy’s Awfully Big Adventures

Samskaping på tvers av generasjoner

Lindsay Myers (Universitetsprofessor ved National University of Ireland Galway) diskuterte maktbalansen mellom voksne og barn i litteraturen, i sitt innlegg «Together we can make a difference – Intergenerational Collaboration in Children’s Picturebooks». Hun har skrevet barneboken Mootsy and the AWFULLY Big Bite sammen med datteren Tara Canniffe. Myers har forfattet teksten, mens hennes åtte år gamle datter har illustrert.

Myers sier at barnebokindustrien er bygget på en fundamental overbevisning om at det er et klart skille mellom barn og voksne, og rollene de har. Men hun ønsker at man heller enn å lese barnelitteratur med utgangspunkt i distansen mellom voksne og barn, skal implementere en «kinship model», for å forstå litteraturen som et kontinuum hvor «selvet formes av språk vi lærer av andre» (Gubar 2016).

Gjennom samarbeidet med datteren, fikk hun innblikk barns skapende prosesser. Samarbeidet på tvers av generasjoner lot dem se elementene de begge bidro med på en ny måte. Myers fikk også en utvidet forståelse av hvordan litteraturen fungerte som en dialog mellom voksne og barn, og mellom eksisterende og ny litteratur. Både hennes egne og datterens bidrag var like viktige i sluttresultatet. Myers mener at denne måten å skape barnelitteratur på, kan være med på å minske fordommer, og åpne for mer solidaritet i barnelitteraturen.

I dagens barnelitteratur har ikke voksne bare monopol på skapelsesprosessen, men også kvalitetsvurderingen. Det er voksne som fungerer som «gatekeepers» når litteratur skal utgis og vurderes. Mootsy and the AWFULLY Big Bite ble sendt til flere forlag, men ingen ønsket å utgi den. Myers og datteren bestemte seg derfor for å gi den ut selv. Myers påpekte at det var «interessant» at ingen voksne ønsket å utgi den, når så mange barnelesere hun hadde vært i kontakt med, hadde vært veldig begeistret for boken. Spørsmålene som reiser seg her, handler om hvem som best er i stand til å kvalitetsvurdere barnelitteratur – voksne eller barn? Hvem er best i stand til å fortelle historier om og for barn? Er det voksne profesjonelle, eller barn som befinner seg i samme målgruppe som leserne?

Illustrasjon: Pixabay

Små stemmer, store historier

Nina Christensen (professor ved Aarhus Universitet) og Ayoe Quist Henkel (VIA University College i Danmark) har undersøkt prosjektet «Tiny Voices – Grand Narratives» (2021-22) hvor barn i alderen 10–13 deltar i skapingen av historier i ulike medier. Dette foregår i samarbeid med profesjonelle forfattere, på offentlige bibliotek. Gjennom studien av dette prosjektet, diskuterer de hva barnelitteratur egentlig er – litteratur for barn, eller litteratur av barn.

Barna som deltar i den skapende prosessen, får et større eieforhold til litteraturen og historien. Det blir et delt eierskap. Et av barna som deltok, uttalte nettopp at «tekstene er våre. Barnas.» Det gir barna følelsen av agens i historiene. Christensen og Quist Henkel bruker uttrykket «gentle agency», eller «mild agens» for å snakke om barns forhold til tekstene. Et alternativ kunne vært «samarbeidende agens». Begrepet er relatert til elementer ved Gubars «kinship model» (Gubar 2016). Uavhengig av hva man kaller det, handler det om barns aktive eieforhold til historiene som omgir dem.

Forskerne tror at Tiny Voices-prosjektet fungerer fordi barna opplever de voksne forfatterne som profesjonelle, samtidig som de voksne profesjonelle viser at de setter pris på barnas kompetanse. Barna har en egen kompetanse i rollen som barn, og i samarbeid med de voksne får de brukt det de er gode på, og engasjere seg i estetiske prosesser. 

Prosjektet lar oss undersøke både skapende samarbeidsprosesser, de ferdige produktene, og barnas agens i en ny kontekst. Diskusjonen rundt funnene, handlet både om hvordan denne «milde agensen» kunne oppstå, og hvordan konseptet skiller seg fra begrepet om «agens» som allerede eksisterer i barnelitteraturen. I litteratur for barn, er barn som regel den aktive helten, den handlende. Men når litteraturen er skrevet av voksne, blir da «barnehelten» gjort aktiv på de voksnes skapende premisser? Når voksne skriver om elleve år gamle cyborger og idiotiske voksne ordførere (undertegnede er «skyldig» her), er det med handlende barn i tankene. Men maktbalansen kan fortsatt oppleves ujevn, siden barneleseren posisjoneres som mottaker. En «mild» eller «samarbeidende» agens, handler kanskje i større grad om å forhandle om denne maktbalansen?

Vi barn

Kristina Hermansson og Anna Nordenstam (Universitetet i Gøteborg) har undersøkt barnestemmer fra en annen vinkel. I prosjektet «We are the children!» analyserer de svenske bildebøker med vi-forteller, altså forteller i førsteperson flertall. Bøkene er skrevet av voksne forfattere, men gjennom det kollektive subjektet blir barnestemmene åpnet opp for deltakelse på en mer inkluderende måte. Maktstrukturene i fortellingene fremstår mer åpne når barneprotagonistene presenteres som et kollektiv av barn.

De tre bøkene de har analysert (Lina Ekdahls Vi smular, vi härmar en gök [2016], Emma Adbåges Gropen [2018] og Pija Lindenbaums Alla går till jobbet [2019]) bruker kollektivt subjekt på ulike måter. Lindenbaum bruker hovedsakelig flertall, men vi identifiserer oss også med en enkelt protagonist gjennom bildene. Adbåge viser også til et «jeg» i teksten, men stort sett handler fortellingen om et «vi» – og barna i historien må også stå sammen i maktkampen mot de voksne. Hos Ekdahl derimot, er det ingen slutt på «vi»et. 

Selv om disse bøkene ikke er skrevet av en barnestemme, får barnestemmene i bøkene mer makt i forhold til de voksne. Dermed kan man undersøke relasjonen mellom voksne og barn i bøkene, og maktforholdet mellom dem, på en ny måte.

Omslag: Rabén & Sjögren

Barn som skriver for barn

Vanessa Joosen (professor i engelsk litteratur og barnelitteratur ved universitetet i Antwerpen) har undersøkt barn som skriver barnelitteratur, nærmere bestemt nederlandske Anna Woltz. Woltz var 15 år da hun skrev sin egen antropologiske avisspalte om tenåringer, og hun ga ut sin første roman som tenåring.

Joosen mener vi må ha plass til barn som skriver i barnelitteraturen. Voksne forfattere «konstruerer» alder for barneleseren, og vil alltid ha med seg sitt voksne perspektiv inn i skrivingen. Barn kan mest om å være barn, sier Joosen, og de kan fortelle barnefortellinger uten påvirkningen fra et levd liv. Et eksempel er voksne forfattere som forteller om en opplevelse som «å bli valgt sist» i gymtimen. Voksne vil alltid gjengi dette med erfaringen om at det går bra til slutt, selv om de skriver fra et yngre perspektiv. Et barn derimot, vil ikke ha noen erfaringer om hvordan det går «til slutt», og fremstillingen vil dermed bli mer «autentisk», mener Joosen.

Spørsmålet er om barneforfatteren kan forbli et «barn» i rollen som forfatter. Men med en gang de blir skrivende, er de på «innsiden» av en voksen bransje, og får en mer voksen rolle. Anna Woltz beskrev også tenåringer som om hun ikke var en del av dem i spalten sin, med et antropologisk blikk. Og hun diskuterte alltid ukens spalte med sin journalist-mor før hun skrev.

Så hvordan kan barn og unge fortelle sin historie? Eller, hvordan kan barneperspektivet holde seg autentisk og gjenkjennbart for barneleseren, på en måte som gjør at de føler eieforhold og agens til historien? Paradokset med «barneforfatteren» er vel at alle barn blir voksne til slutt. Til og med Anna Woltz ble voksen, og fortsatte å skrive for barn og unge. Ifølge henne, får hun som voksen hjelp av dagbøkene hun skrev da hun var ung, til å kunne gi seg selv tilgang til barne-/ungdomsperspektivet. Dette fungerer for henne – så lenge hun ikke prøver å etterligne aktuelt ungdomsspråk.

Kan en voksen forfatter skrive med sin indre «barnestemme» ved å gi seg selv tilgang til en barnlig sinnsstemning og sine egne erfaringer fra barne- og ungdomstiden? Premisset for dette må uansett være at det vi kaller «barnestemme» er noe dynamisk. En voksen forfatter kan kanskje skrive nogen lunde som hen selv skrev som ung, men fortellingene vil alltid være påvirket av levd liv. Og dessuten vil opplevelsen av å være ung ikke være den samme for unge på forskjellige tider. I paneldiskusjonen som fulgte Joosens innlegg, kom det frem at det er vanskelig å isolere en «ren» barnestemme, uansett om et barn er med å samarbeide om å skrive teksten. Og kanskje er det et ideal det uansett ikke er realistisk å oppnå, siden hvert enkelt barn vil ha forskjellig stemme og forskjellig utgangspunkt. Vi kan ikke isolere «barn» til en satt størrelse. Gubar (2016) peker også på at en stemme alltid vil være en samling av forskjellige stemmer, og i litterær kontekst vil den være performativ. Dette gjelder uansett om de(n) skrivende er barn eller voksen.

Illustrasjonsfoto: Pixabay

Barn som eksperter på barndom

Barn vet mest om hvordan det er å være barn. Men vet de dermed mest om hvordan man kan formidle historier til barn? Mens barnet er ekspert på barndom, er voksne profesjonelle, eksperter på andre ting. Mangelen på erfaring hos barn, gjør dem kanskje mindre egnet til å fortelle sine historier uten hjelp fra erfarne voksne. Historiefortelling er tross alt et håndverk.

Når det gjelder maktbalansen mellom barn og voksne, er denne også dynamisk. De fleste barn har mindre makt enn de fleste voksne, men alle voksne har tross alt ikke like mye makt. Alle voksne får heller ikke gi ut barnebøker. Dersom den «autentiske» barnestemmen i seg selv skal være idealet i barnelitteraturen, må vi kanskje forholde oss til kvalitetsvurderinger på en annen måte enn vi gjør nå. Barnelitteratur skrevet av barn er spennende i mange sammenhenger, men bør kanskje ikke bli utsatt for lignende kritikk som voksnes litteratur. Barn er tross alt barn, og selv om de kan bidra med egne historier og fortellemåter, er de kanskje ikke like rustet til å motta kritikk, som det voksne profesjonelle er.

Selv om makten mellom voksne og barn er ujevn i litteraturbransjen, er ikke barn marginaliserte på samme måte som diskriminerte grupper i samfunnet. Når man sammenligner barn med minoritetsgrupper i #OwnVoices-kampanjen, glemmer man kanskje at den ujevne maktfordelingen på barns bekostning er midlertidig, og dynamisk. Barn er ikke en egen folkegruppe. Barns historier er viktige, men for at de skal formidles på en måte som gjør at de når gjennom til leseren, må de kanskje hjelpes frem av profesjonelle voksne, som tross alt også har vært barn en gang.

Relaterte innlegg