I følge seg selv, ventet Jan Tore Noreng alt for lenge med å debutere med bok. Men når han først gjorde det, skulle det gå ganske så bra. Spesielt med hans siste bok #alfahann. Vi tok en prat med årets U-prisvinner for å høre litt om blogging, formidling og ikke minst, skriving.
Det er nok mange som har spurt deg om hvordan det er å vinne akkurat U-prisen, men nå som ståheien har lagt seg litt vil jeg spørre deg om hvordan det var å vinne?
Foto hentet fra Norengs blogg
Jeg er en veldig flegmatisk fyr, og preges ikke av de store følelsessvingningene. Det betyr at når jeg f.eks. blir sint på ordentlig, så blir jeg helt skjelven, og det sitter i lenge. Sånn var det også med å vinne denne prisen. Jeg hadde håpet det, kanskje trodd at det var mulig, litt, men det var veldig overraskende, likevel. Minnet om det som skjedde ligner litt på å bli hivd inn i ei veldig fin kvern, med masse som skjedde, hjerter og klemmer og håndtrykk og skryt, champagne og intervjuer. Et digert bzzz som varte i flere dager. Nå er alt det hektiske over, og jeg har fått kommet litt ned på jorden igjen. Men gleden over å ha vunnet ligger der, som ei lita perle dypt inni meg. Noe ingen kan ta fra meg, liksom. Noe fint.
Fulgte du noe med på anmeldelsene på nettsiden til uprisen, etter utgivelsen?
Ja visst! Gjør ikke alle forfattere det. Jeg husker de to første anmeldelsene, fra to jenter som jeg fikk for meg var venninner, for de skrev i bunn og grunn det samme. At de likte første halvdel, den som beskriver ungdomslivet, liksom, men ikke siste halvdel, undergangen. Og de fleste ungdommene syntes det var realistisk språk, men det var ei som ikke var med på det. Hun sa noe sånt som at «når en noe-opp-i-åra-forfatter skal prøve seg på ungdomsspråk, så går det sjelden bra». He he.
Dine tidligere bøker har overnaturlige elementer, eller er fantasy. Men nå har du altså vunnet for en ganske realistisk bok. Hvordan var det å skrive om «virkeligheten»?
Jeg ser at jeg liker å prøve nye ting. Dette var min første helt realistiske bok, selv om jeg nok ikke har skrevet direkte fantasy før. Fabelprosa, greit. I tillegg skriver jeg for første gang i 1. person, noe som jeg er veldig glad for at jeg hadde mot til å gjøre. Det gir noe ekstra, spesielt i en sånn bok som dette, tror jeg. Jeg syntes ikke det var så annerledes å skrive om virkelige ungdommer, for det gjorde jeg jo også i Skyggefødt. Selv om det fantes overnaturlige elementer i akkurat den boken.
På dine nettsider avslører du at du jobber med nytt bokprosjekt. Hvilken vei går det? Mer realisme eller tilbake til det overnaturlige?
Tilbake til yngre lesere. Satser litt på mellomtrinnet igjen, og det blir … overdrivelser, om ikke noe overnaturlig.
Din nettside er også en blogg. Hvorfor har du valgt å skrive blogg? (Og hvem blogger du for? Hvem er dine lesere?)
Jeg er en sånn mennesketype som veldig lett forstår argumenter, og kan nesten være plagsomt enig bare folk har en god grunn. Så når noen skrev et sted at forfattere er skrivende mennesker, så da bør de skrive blogg, så hørtes det logisk ut. I begynnelsen skrev jeg rettet mot leserne, nå ser jeg at jeg skriver mer og mer for voksne. Forsøker å styre det litt den veien. Om fortellinger, formidling, litteratur og mine egne bøker. Og annet.
Foto hentet fra Norengs blogg
I ditt blogginnlegg «Kunsten å komme inn i et rom» skriver du om formidling i klasserom. Du gir konkrete tips også, og peker på forskjellen mellom å være lærer og forfatter på besøk. Hva skiller disse to rollene mest?
Det pedagogiske ansvaret som læreren har, og at du som lærer forventer å møte de samme elevene om igjen flere dager, uker og måneder på rad. Det er en enorm frihet å komme inn iklasserommet som forfatter. Hva forventer de? Hva er grensene? Jeg kan finne på å rope høyt, eller gjøre karatespark ut i luften. Jeg snakker om bæsj og våpen og sex og gaming og zombier (ikke i noen form for kombinasjon, og tilpasset alderstrinn), og de godtar det. Jeg synes det er et poeng å utfordre grensene litt, på en måte en lærer kanskje ikke kan gjøre. De tåler det, denne ene gangen, akkurat nå. Av og til kikker elevene på læreren, som for å forsøke å lodde stemningen, men som regel smiler bare læreren og er med på leken. De vet at i morgen er de tilbake til normalen. Sannsynligvis er det greit at det kommer noen og rykker folk ut av det vante en gang i blant, men ikke hver dag.
I samme blogginnlegg skriver du, som et av tipsene, forvent fine folk. Har ungdommen et ufortjent dårlig rykte?
Jeg liker det jeg fant på der, og har tenkt å bruke det helt løsrevet, om alle mennesker, over alt. «Forvent fine folk, for folk er fine». Noen voksne jeg kjenner påstår at de er redde for ungdom, og på en måte skjønner jeg hva de mener. De kan virke fremmedartede. Noe av det ungdom gjør er jo ment å skulle skille dem fra voksne, så det er kanskje naturlig. Men de er jo kule når man snakker med dem – så lenge man ikke snakker ned til dem, som om de er idioter. Det liker ingen.
Hvilke ungdom skriver du for? Skriver du for alle? Eller ser du ikke dem for deg mens du skriver?
Ser ikke for meg noen spesielle når jeg skriver. Når jeg skriver for mellomtrinnet må jeg forenkle språket, men jeg tror det skjer ganske automatisk. I sånn som #alfahann gjorde jeg ikke noe spesielt med språket, annet enn at jeg forsøkte å gjenskape ungdommelig dialog. Og så er det flere som sier at det er bøker som passer for gutter. Jeg kan se det også, men vet ikke helt hvorfor.
Du skriver på nettsiden at du ventet altfor mange år før du debuterte. Hva fikk deg til å endelig ta steget til å bli forfatter?
En venn som er lydtekniker fortalte meg grunnen til at han valgte yrket sitt. Fordi det å høre subtile ting ved lyd var det eneste han var god til. Da hadde jeg sendt noen manus til forlag, men gjorde andre skapende ting i tillegg til å skrive. Så jeg spurte meg selv hva jeg var virkelig god til. Altså ikke hva jeg var litt flink til, eller bedre enn gjennomsnitten, men hva jeg VIRKELIG var helt fabelaktig til. Svaret mitt var at jeg er god til å fortelle. Så begynte jeg med det.