«Hvorfor snakker jeg til deg egentlig?» Henvendelsesform i ungdomslitteratur

Litteraturen snakker til oss med mange forskjellige stemmer. Når jeg skal forklare hvorfor jeg er så glad i ungdomsbøker, kommer jeg alltid tilbake til de sammensatte stemmene. Akkurat som ungdommer, er ungdomsbøkene gjerne bråkete og innadvendte på en gang. De prøver å finne ut av ting, og de snakker i munnen på seg selv mens de leter etter svar på livets store spørsmål.

Fattigdommens stemme

I desember i fjor undersøkte jeg familiefattigdom i barne- og ungdomslitteraturen. Eller, barne- og ungdomslitteratur med hovedpersoner som lever i lavinntektsfamilier. Ved hjelp av tre barnebøker og en ungdomsbok, konkluderte jeg med at løgn og skam ofte er sentrale temaer i historiene, parallelt med vennskap og relasjoner (som tross alt må med for at noe skal stå på spill som følge av lyvingen). Men hvilken rolle spiller egentlig selve fattigdommen? Og hva slags form, hva slags stemme, brukes i historier hvor de unge hovedpersonene opplever fattigdom?

Med disse spørsmålene i bakhodet, dro jeg på litteraturkvelden Norsk barnebokinstitutt og Redd Barna arrangerte 5. desember i fjor.

Her ledet Priya Bains en samtale mellom Anna-Sabina Soggiu og Zeshan Shakar om fattigdomstematikken i henholdsvis Vi fattigfolk og De kaller meg ulven. Bains påpekte at bøkene hadde en henvendende form, og det fikk meg til å tenke på en annen ungdomsbok jeg nettopp hadde lest, nemlig Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Den handler tilfeldigvis også om familiefattigdom, og har en form som henvender seg direkte til leseren. Med utgangspunktet at dette formgrepet skulle lede meg inn i en dypere forståelse av litterær fattigdom, gikk jeg til verks.

Eller altså, jeg gikk ikke til verks. Jeg satt meg ned med Vi fattigfolk, som jeg ikke hadde lest ennå.

Litteraturlisten

Men skrives det nok barne- og ungdomslitteratur med fattigdomstematikk, egentlig? Nok til å undersøke et formgrep? I Bærekraftsbiblioteket kan man finne en oversikt over noen titler – boklistene er tenkt å stadig oppdateres, og i samtale med prosjektleder Ayse Koca, forstår jeg at vi ikke skal se bort ifra at bøkene jeg trekker frem her, vil havne der etter hvert. Jeg er interessert i å undersøke fortellinger med fattigdomstematikk rettet mot ungdom, med originale, sammensatte ungdomsstemmer. Bøker som når ungdom på ulike måter, selv om de kanskje ikke står i ungdomshyllen.

Vi fattigfolk (2023) er en sakprosaisk fortelling med utgangspunkt i forfatteren Anna-Sabina Soggius oppvekst i en kommunal blokk på Tøyen. Jeg kaller den sakprosaisk fordi den ikke er fiksjon, og ikke utgir seg for å være det, men stilen og stemmen er ganske fortellende. Hvis noen hadde fortalt meg at det var en roman, hadde jeg sikkert godtatt det. «Jeg»-et i boken, Soggiu, forteller i forordet at hun møtte en ung gutt utenfor blokken hun vokste opp i, og at hun velger å fortelle historien sin, i bokform, til ham.

Flere ganger henvender hun seg til denne unge gutten, enten for å reflektere over hvorvidt han kjenner seg igjen, eller be ham google spesifikke ord, som gentrifisering. Dette gjør noe med hvordan teksten leses. Den virker mer intim, mer personlig, når den er rettet mot en person som er til stede i teksten. Selv om jeg er usikker på om den uttalte unge mottakeren i teksten er den samme som den faktiske lesermålgruppen, tar jeg med meg denne boken videre som en representant for bøker som er skrevet til ungdom, om fattigdomstematikk. Jeg tenker at ungdom både fra Tøyen og andre steder, kan, og bør, lese denne fortellingen.

Når vi er inne på bøker som kan og bør bli lest av ungdom, kommer vi ikke unna Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei fra 2017 og Da vi var yngre av Oliver Lovrenski, fjorårets litterære stjerneskudd. Jeg velger å ta for meg Tante Ulrikkes vei heller enn De kaller meg ulven, både på grunn av formen, og på grunn av hvor mye jeg vet den er brukt i undervisning og lest av ungdom. Hverken Shakar eller Lovrenski har skrevet bøker gitt ut som ungdomsbøker selv om de handler om unge hovedpersoner og er skrevet i en muntlig stil, som appellerer til unge lesere.

Dette er hverken tid eller sted til å ta for seg hvilken målgruppe forlag velger for litteratur som handler om, passer for og leses av ungdom, og statusforskjeller mellom voksenromaner og ungdomsbøker. Dette er en tekst om litterære stemmer som når ungdom, og rollen fattigdommen spiller i disse bøkene. Men jeg tar gjerne diskusjonen om sammensatte aldersmålgrupper en annen gang, send meg en e-post (eller følg med på fremtidige tekster).

«Jeg snakker isteden ass»

I Tante Ulrikkes vei møter vi Jamal og Mo som vokser opp i nettopp Tante Ulrikkes vei på Stovner. Historien er konstruert rundt et fiktivt forskningsprosjekt, hvor de to ungdommene forteller om hverdagen sin til den fiktive forskeren Lars Bakken.Mo gjør dette skriftlig i form av e-poster, med relativt formelt språk. Jamal sender taleopptak som gjengis med muntlig språk i multietnolektisk stil (eller kebabnorsk, for de som ikke er tidligere norsklærer) av Shakar. «Jeg snakker isteden ass», sier han. Kapitlene fra Jamals perspektiv bærer preg av denne umiddelbare og sammensatte stemmen. Det er en litterær stemme som forteller, samtidig som den reflekterer over sin egen fortelling. «Hvorfor snakker jeg til deg egentlig?» spør Jamal seg selv i den løpende teksten.

Og det er et tungtveiende spørsmål. Selv om «jeg»-et i spørsmålet er den fiktive Jamal, og «deg»-et er den fiktive Lars Bakken, åpner spørsmålet for større spørsmål. Hvorfor skal en ung gutt fra Groruddalen delta i et forskningsprosjekt han ikke bryr seg om, som ikke oppleves relevant for livet hans? Hvorfor bruker forfatteren den muntlige henvendelsesformen for å fortelle leseren om Jamals liv?

Selv om ikke fattigdom er ikke et eksplisitt hovedtema i Tante Ulrikkes vei, er det en underliggende faktor i begge guttenes liv. For Mo sin del er det minst tydelig, men kanskje heller en pådriver i at han ønsker å komme seg vekk, få en god utdanning og en god jobb. For Jamal påvirker morens mentale og fysiske uhelse ham på flere måter, blant annet gjennom økonomiske utfordringer. Det er vanskelig å få støtte fra NAV, og han sliter med å få jobb for å forsørge seg selv og lillebroren.

Språk som identitetsmarkør

Oliver Lovrenski har fått mye oppmerksomhet for språkføringen i Da vi var yngre. Denne kommer til og med komplett med en ordliste bak, for uinnvidde lesere. Språket er muntlig, og fortellerstemmen til hovedpersonen Ivor flyter over av slangord. Ivor sliter heller ikke først og fremst med fattigdom, men det er innforstått at man skal tjene sine egne penger, og at det er utfordrende å gjøre dette på lovlige måter. Ivor forteller ikke historien sin direkte henvendt til en leser plassert i teksten, men den muntlige stilen gjør likevel at historien føles fortalt med en direktehet som minner om historier som henvender seg til en leser i teksten. Kanskje denne direkteheten er en fellesnevner i prosjekter om unge mennesker som lever i utfordrende kår?

Også sakprosaen bruker uformelt språk som en del av sin direkte formidling. Anna-Sabina Soggiu reflekterer i Vi fattigfolk over hvordan språket hennes ble og er en identitetsmarkør. Da hun var yngre forsøkte hun tidvis å snakke på en måte som ikke gjorde det like tydelig hvor hun hadde vokst opp, men hun er nå stolt over å snakke som «Valborg i Olsenbanden». Sånn cirka her tenker jeg det kan være på sin plass å nevne at ja, jeg er bevisst på at jeg skriver «boken» og «blokken» når jeg skriver om Soggius bok. Og ja, jeg antar at det er en identitetsmarkør, som jeg håper sier noe sånt som «jeg har bestemt meg for å være konsekvent fordi jeg er utrolig nørd» og ikke «jeg vil gjerne høres ut som jeg kommer fra Vestkanten». Jeg har tross alt bodd på Tøyen siden Postkontoret på torget var et ekte postkontor. Ok, moving on.

Den siste boken jeg vil nevne i denne sammenhengen er Vanessa Svartmo (2015) av Andrea Bræin Hovig. Dette er en ungdomsbok utgitt som ungdomsbok, skrevet på dagbokform. I dagboken sin øver Vanessa Svartmo på å banne, fordi hun vil bli tøffere. Ellers er språket hennes voksent for en femtenåring, noe som kanskje viser en annen side av å vokse opp i en lavinntektsfamilie – Vanessa må ta mye ansvar, og blir som følge av det noe veslevoksen.

Hovedkonflikten er heller ikke i Hovigs roman, fattigdom. Vanessa blir motvillig plassert i en gruppe for sårbare ungdommer på skolen, og dette gjør det vanskelig for henne å være kul og nonchalant. Boken handler i hovedsak om forholdet til moren, som har alkoholproblemer, og de andre i samtalegruppen – særlig Gabriel, som kommer fra en utrolig rik familie, men som faktisk klarer å ha ganske mye problemer likevel. Vanessa syns det er flaut å ha lite penger, og hun vil ikke at folk fra skolen skal få vite om bosituasjonen hennes. Men det er tross alt ganske kult å ha en mor som bryr seg og stiller opp og kan bryte ned dører, både figurativt og bokstavelig talt. 

Dagbokformen er en slags iscenesettelse av seg selv, eller i fiktiv-dagbok-roman-formen; en selv-iscenesettelse av en hovedkarakter. Den er en form henvendt til en leser, men selve mottakeren er ikke et poeng i seg selv. Det er ikke et uttalt «du», som i et brev, eller en tekst skrevet med en bestemt tilhører i tankene. Den henvendte formen vi finner i bøkene jeg har trukket frem, befinner seg kanskje i krysningspunktet mellom iscenesettelser og direkte henvendelser. De unge hovedpersonene vet at de blir sett. Kanskje fordi de er vant til å være «utsatte» personer fra «utsatte» familier og «utsatte» områder. Med unntak av Vi fattigfolk handler ingen av disse bøkene eksplisitt om fattigdom. Fattigdomstematikken kommer alltid i skyggen av andre utfordringer og andre markører. Dette tendensen kan vi også se i bøkene på Bærekraftsbibliotekets lister – hvor også mange av bøkene har fattigdomstematikken som et bakteppe, og er relevante for flere bærekraftsmål på en gang. I flere av bøkene jeg har lest, er relasjoner og tilhørighet viktig, også geografisk tilhørighet. Både i Vi fattigfolk og Tante Ulrikkes vei blir henholdsvis Tøyen/Gamle Oslo og Groruddalen som egne karakterer i fortellingene. Vi som leser (ikke utelukkende tenåringsgutter fra Tøyen, men også damer i trettiårene som har studert noe humaniora på Blindern) er kanskje vant til at disse områdene gjøres representative for ungdom som vokser opp i utsatte miljøer. Ved å henvende seg både til implisitte, unge tilhørere, og voksne lesere, oppnår tekstene en slags intern intimitet der vi alle er skjønt enige om at Stovner ikke trengte Verdens Største Lampe og Tøyen ikke trengte x antall fargerike veggmalerier (selv om de er veldig fine).

Å overvinne motstand

I litteraturen trenger vi at hovedpersonen skal møte motstand. De skal helst være i en slags mangelsituasjon, og vi skal heie på at de overkommer sine utfordringer, og får det de trenger. Det går jo an å tenke at dette legger fint opp til spennende fortellinger om fattigdom, der ingenting er så bokstavelig talt en mangelsituasjon som mangelen på penger. Så hvorfor er det ikke flere litterære fortellinger konstruert på denne måten?

Jo, for at disse historiene skulle fungert, måtte karakterene nettopp kommet over fattigdommen. Fattigdommen må være en utfordring karakteren møter, og kommer ut av på den andre siden. På denne måten ville historiene fortalt at fattigdom var et individuelt problem som karakterene måtte løse for å nå katarsis, eller et litterært klimaks.

Ingen av historiene for ungdom jeg har lest, behandler fattigdom på denne måten. Karakterene har utfordringer de må møte, og komme over, men det er aldri fattigdommen i seg selv. Kanskje er det derfor fattigdommen også får mindre plass i bøkene. Til fordel for geografisk tilhørighet, eller familiedynamikk, eller andre relasjoner, impulsivitet, dårlig selvtillit, personlige utfordringer som det faktisk går an å løse.

For fattigdom er et systematisk problem, ikke et individuelt problem, og derfor fungerer det ikke som motivator i form av karakterbrist eller utfordring. Som Anna-Sabina Soggiu så treffende sier det: «Det er provoserende å høre seg sjøl, sine venner og naboer omtalt som et problem for samfunnet når det like godt kan være samfunnet som er problemet».

I ungdomslitteraturen (eller, litteraturen om, passende for, og lest av ungdom) jeg har undersøkt, har ikke familiefattigdommen rollen som hovedutfordring for hovedkarakteren. Heller ikke i Vi fattigfolk er det fattigdommen som er problemet. Fattigdommen er symptomet, resultatet av at noe ikke er som det skal. Og det derfor er det vanskelig å tematisere den eksplisitt i litteraturen. Isteden får den en skjult birolle, en irriterende statist som hele tiden er på scenen og minner oss på at den finnes.

Og stemmene som forteller sine egne historier i disse bøkene, inviterer oss med inn så vi selv kan oppleve hvordan det er å prøve å overvinne motstand når man hele tiden har systematisk fattigdom i kulissene. Jeg tror den henvendte formen, at både stemmen og tilhøreren er såpass til stede i tekstene, gjør at problemstillingene føles enda mer aktuelle for leserne. Og det må kanskje til for at budskapet om fattigdommen skal nå frem.