Å holde på fantasien – intervju med Anna Fiske

Intervjuet springer ut av arbeidet i skrivekunstgruppen i forskningsprosjektet Litteratur, litteraturformidling og kunstopplevelse. Fra tekstidé til publikum via tekst- og formidlingsprosesser 2016-2018.

Hva er kunstnerisk utviklingsarbeid?

Er du mest forfatter eller mest illustratør?
– Jeg har alltid skrevet og alltid tegnet, men med hver sin hånd. Jeg skjønte ikke at man kunne kombinere de to, men da jeg skjønte at det gikk an skjedde det noe. Og når noen sier: Er du en illustratør som skriver, så tenker jeg at det er et halvt poeng, for jeg er jo også en forfatter som tegner. Så det var nesten riktig da.

Hvordan begynte du?
– Jeg husker en lærer da jeg gikk på videregående i Sverige, som så på meg mens jeg tegnet. Og han så så trist ut og så sa han: Fantasien blir borte når du blir voksen. Og jeg tenkte : – stakkars, det har skjedd med ham da. Så da sa jeg til meg selv at det skal aldri skje med meg. Og da bestemte jeg meg for at dette her skal jeg bare holde fast ved. For det er en så viktig ting for meg. Det gir sånn livslyst.
– Og så begynte jeg på kunstskole, eller konstfack Da sa læreren til meg at mine malerier så ut som illustrasjoner, og det var tydelig at det ikke var noe bra. Jeg skjønte ikke hva han mente, hva det var for noe, men så fant jeg ut av det, og forsto at det skulle passe meg. Og så har jeg alltid likt å skrive, alltid skrevet dikt og da jeg var barn fant jeg på skuespill som jeg viste fram for foreldrene mine. Og da jeg begynte å kombinere ord og bilder sa det liksom bare klikk. Og da skjønte jeg at det var dette jeg ville gjøre. Når man lager en bok får man bildene i en sammenheng, og det var det jeg søkte.

Kombinasjonen ord og bilde snakket til deg?
– Ja. Lars (Fiske) og jeg traff hverandre på konstfack, vi gikk i samme klasse, og han tegnet tegneserier og viste meg hva man kunne gjøre med det, at man sto friere. Og det likte jeg godt. Så etter konstfack begynte jeg også med tegneserier. Jeg synes det var interessant at det man viser på bilder og i teksten ikke nødvendigvis er det samme. Og så lagde jeg en tegneserie som jeg sendte inn til et forlag og som ble antatt med en gang og fikk en pris. Men bildebøker slet jeg med. Der ble jeg refusert om og om igjen. Jeg tror jeg ble refusert seks ganger eller noe sånt. Men jeg prøvde igjen og igjen. Og så flyttet jeg til Norge i 1994.

Du har med deg tegneseriene inn i bildebøkene også?
– Ja, jeg har vært bevisst det at jeg vil mikse litt. Da jeg begynte med tegneserier var det ganske tradisjonelt, men jeg synes det var et morsomt medium å eksperimentere i. Det var ikke gjort så mye føler jeg, så det prøver jeg å få til i bildebøkene, for i bildebøkene kan man jo også fortelle på mange plan og mange måter.

Hva leste du selv som barn?
– Jeg har dysleksi, så jeg strevde med å lese. Men tegneserier likte jeg veldig godt, selv om det ble sett litt ned på på søttitallet.
– Og så husker jeg de første bøkene som jeg fikk av min mor, det var de om Lille Anna og Longa Farbrorn. Da trodde jeg at alle bøker handlet om meg, så da ble jeg stolt. Det var min aller første kontakt med litteraturen. Dessuten så likte jeg godt myldrebøkene til Richard Scarry. Min første ordbok var det en som het og den Hva gjør folk hele dagen. Det er noe som jeg tror jeg har med meg, gleden når det er sånn at man kan finne noe selv, ikke bare i teksten men også i bildene. Og så var det Astrid Lindgren så klart, og Mumitrollet så klart.

Føler du et slektsskap med Tove Jansson?
– Ja. Hun er vel min guddinne. Jeg liker det at karakterene både har sine sårheter og sine styrker. At alle får være som de er i Mumidalen. Lille My er jo kjempeslitsom, men sånn er hun og sånn får hun være. Og pappaen som går inn i seg selv, og Mumitrollet som er så engstelig. Det likte jeg godt. Og så er det jo spennende når man leser barndommens bøker igjen og ser andre ting. Som voksen skjønner man kanskje ting som man trenger litt erfaring for å skjønne.

Dine karakterer får også lov til å være seg selv. Sånn som farmoren i bøkene om farmor og jeg
– Ja, og hun er jo egentlig litt slitsom. Men jeg synes det er viktig å formidle at det skal være lov å være seg selv og at det er fint. Det finnes bare en av deg og bare en av meg. Det er det litt viktig for barn å få høre.

Det er et tema i mye av det du skriver. I Hemmelige hytter også.
– Ja, i arbeidet med den boka var jeg opptatt av det med å sette grenser. At barn skal få lov til å være i fred når de har behov for det. Hun kompisen er jo også ganske slitsom, men hun er jo ikke slem. Hun skjønner bare ikke.

Nei, men hun blir ikke presentert som en forferdelig skurk heller. Du lager på en måte store rom for det å være menneske i dine bøker. Er det noe du tenker på?
– Ja, det tenker jeg jo på når jeg tenker på leserne. At alle skal kunne kjenne seg igjen, uten at det blir noe fælt. Jeg var spent på Hemmelige hytter da jeg leste den første gang for barn. Man vet jo aldri hvordan det skal gå, og kanskje de synes at hun kompisen er helt fæl. Men det gjorde de ikke, de skjønte det. Det synes jeg var fint. De hadde til og med vært med på det – sånn var det bare.

Når du formidler bøkene dine kan man få et inntrykk av at det er tatt på sparket, men som voksen ser man at det ligger mange tanker og mye arbeid bak det å være så avslappet. Har du alltid vært sånn eller har du jobbet det fram?
– Nei, første gang skjønte jeg ikke hva det var å formidle. Jeg trodde det bare var å lese opp, men det er det jo ikke. Og det å formidle er noe helt annet enn det å skrive.

Synes du det er forskjell på å formidle til barn og til voksne?
– Ja. Jeg synes jo man må jobbe mer når man leser for barn. Man må gi mer av seg selv for voksne er nok litt mer høflige og sitter stille. På barn kan man merke det godt hvis de er slitne og begynner å sitte rart og gjespe for eksempel. På voksne kan man jo merke det hvis de tar opp mobilen.

Jeg synes det virker som du er veldig opptatt av å ta vare på barnepublikummet, både som forfatter og formidler. Hvordan gjør du det når du møter barna i et klasserom?
– Jeg liker ikke å lese opp i gymsal. Da får jeg ikke kontakt. Jeg må se hvordan de har det, og det klarer jeg ikke i en gymsal, så sånne oppdrag takker jeg nei til. Og når jeg leser fra Hallo-bøkene så vil jeg jo at noen skal opp og peke. Og da vil jeg fordele det så alle får mulighet. Ikke bare han som rekker opp hånden hele tiden. Hvis en har vært helt stille og plutselig rekker opp hånden så lar jeg den komme fram, for det er hennes øyeblikk, og da er det viktig å gripe det. Ellers er det borte. Det er viktig at alle skal få være med. Også de som bråker, men og de stille og de som er midt i mellom.

I Den kulturelle skolesekken får ikke barna velge, det er en tvungen kunstopplevelse.
– Men det er det jo ofte for barn. Det er jo ikke de som velger, det er jo alltid et voksentledd som setter premissene, og velger hva de skal få oppleve så klart.

Du ble spurt et sted om du noen gang hadde hatt lyst til å være usynlig, og da svarte du at det hadde du, men at du også noen ganger har følt deg usynlig på en litt sår måte. Du har opplevd å være sjenert og usynlig og ikke ville ta plass. Jeg lurer på hvordan det har vært for deg som formidler – det å plutselig skulle ta den plassen?
– Jeg har egentlig ikke strevet så mye med det faktisk, det overrasket meg litt. Jeg skulle kanskje ha trodd det. Jeg måtte jobbe litt for å finne min form, finne min måte å gjøre det på. Jeg har jo ikke bøker jeg bare kan stå og lese opp ettersom det er så visuelt måtte jeg finne en annen måte. Men når det gjelder å ta plassen har det kanskje vært greit fordi man får en helt annen rolle  når man står og skal formidle. Du har en rolle som menneske sånn rent sosialt, og når du står på scenen er det jobb liksom. Kanskje det er noe med det. Og så har jeg en oppgave jeg skal gjøre, jeg har et manus i hodet, og jeg har bilder. Men i sosiale sammenhenger der har jeg ikke noe manus, hvis jeg skal på en middag liksom, har jeg ikke noe manus. Så det er vel det kanskje, den rollen man har.

Hva har vært viktig for deg når du har laget din metode?
– Det viktige har vært å få kontakt med den jeg skal formidle til. Så da har min metode blitt at jeg begynner med å fortelle noe passe personlig, om meg selv. Noe jeg strever med, eller noe som hører til historien som jeg skal fortelle, og så spør jeg kanskje noen spørsmål for å få dem med meg. Når jeg snakker om Hemmelige hytter begynner jeg for eksempel med å spørre om noen har bygget en hytte. Da får jeg masse «ja!», og da snakker vi litt om hva en hytte er, og da har vi kontakt. Da er ikke jeg skummel lenger. Jeg tror mange barn kan synes det er litt skummelt når det kommer en utenfra i begynnelsen – hvem er det. Så da viser jeg litt hvem jeg er, at jeg er en grei dame og ikke farlig. Da har vi begynt å snakke sammen, og de lytter litt bedre når jeg viser at jeg er åpen. Og så viser jeg bilder av hytter.

Vi har snakket i skrivegruppa om å ta sjanser i teksten, at det må føles viktig. Er det noen av de samme mekanismene i en formidlingssituajson tror du?

Ja. Jeg åpner på et vis min egen dør, og da møtes jeg alltid med respekt. Jeg respekterer jo dem gjennom det jeg forteller og da blir det gjensidig.

Det handler vel om at du tar dem på alvor? Det er jo et teit uttrykk, men du «byr på deg sjøl». Som skaper en tillitt.
– Ja, og det er jo noe jeg vil ha. Det er nettopp derfor jeg ikke vil ha grupper på 100 barn, jeg vil kunne se alle og ha kontakt med dem. Jeg vil være oppmerksom på alle og ha en radar som går. Alle skal bli sett i alle forskjellige lag. Man husker jo selv hvordan det var, man har ulike roller i klassen.

Så du tar bare mindre grupper?
– Max to klasser, tre kan også gå, men det er egentlig for mye. Da blir det upersonlig og jeg blir en slags maskin. Det er farlig.
– En gang snakket jeg om en av de bøkene som handler om følelser. Og da var det en gjeng ungdommer som kom, og så var det en jente som satt helt alene i en krok. Og de satt og snakket sånn kjempehøyt. Hun prøvde å se ut som hun ikke brydde seg, men man så jo at det var vondt. Og så har jeg et bilde som handler om det å være redd, hvor det er en klikk jenter som prater og en som er utenfor. Og da spurte jeg – hvordan tror dere hun føler seg? Og da ble de helt stille. Og så var det en som rakk opp hånden og sa at hun har det jo ikke bra, sånn kan man jo ikke være. Og da sa jeg, nei det er så viktig at man ser seg rundt og ser hvordan andre har det, og tenker på det. Så fikk vi snakket om det, det var utrolig fint. Etterpå når vi var ferdige så så jeg at læreren sto og gråt. Tusen takk sa hun, dette har vi tatt opp så mye i klasserommet. Det betyr så mye at noen utenfra kommer og tar opp sånne ting.
– Så jeg tenker at der har vi en rolle og, som formidlere, at vi kan komme og snakke om sånne ting. Og så drar vi. Og så har vi kanskje løst opp i noe de kan fortsette med – det er også en viktig ting ved det å være formidler synes jeg. Det var en ganske liten gruppe, det var bare en klasse, og det hadde jeg ikke tatt opp eller sett hvis det hadde vært en større gruppe. Jeg synes det er spennende at gruppene er veldig forskjellige, det er jo også interessant, at det er så ulikt hver gang.

Ja, når merker man det? Hva slags klasse du kommer til?
– Det merker jeg når jeg spør om ting. Hva de tør å svare på og hva de tier om.

Man kan vel merke en del allerede på lærerværelset?
– Absolutt! Nesten i det samme man åpner porten. Noen ganger tenker man at her må jeg jobbe hardt, og andre ganger tenker jeg at dette gleder jeg meg til.  Vi er jo fluer på veggen. Jeg sa det til en rektor en gang, jeg hadde vært på en spesielt fin skole i flere dager og da sa jeg at dette var så bra og her er det helt tydelig at dere har en felles og god pedagogikk og trygge barn. Og hun ble så rørt og sa at sånt får vi aldri høre. Og jeg tenker at det er viktig også, at vi sier ifra når vi opplever at det fungerer.

Ja, for det er lett at vi som formidler står og venter på tilbakemeldinger, men vi burde jo også anerkjenne de skolene som er bra å besøke.
– Ja. Men jeg kjenner på en annen ting og, og det er at når du har laget en bok og sender den ut så kan det være litt sånn – farvel. Du mister jo den litt når den forsvinner. Og kanskje du går inn i bokhandelen og den står jo sjelden der. Men i skolene, når jeg formidler, da lever den videre. Og da hender det jo også at noen har lest bøkene mine før jeg kom. Det er helt fantastisk, da kjennes det som om de er en liten slekt der ute på bibliotekene.

En slags stor familie som har familiegjenforening når Anna kommer?!
– Ja, og når jeg viser bilder og noen sier – den har jeg lest, den har jeg hjemme. Det blir jeg kjempeglad for å høre.

Er det noen bøker du er ekstra glad i å formidle?
– Jeg synes jo Hemmelige hytter var veldig gøy å snakke om. Jeg er opptatt av det med å sette grenser. Og Hallo-bøkene synes jeg også er gøy å snakke om. Der har jeg et eget opplegg. Der er det jo ikke en historie men åtti historier, og jeg kan jo ikke fortelle alle. Så da velger jeg to, og en skal jeg finne og den andre skal barna finne. Så har jeg laget en hånd, en pekehånd som de skal bruke. Den liker de godt å bruke, de blir stolte når de bruker den. Og så forteller jeg den historien og så blir de nysgjerrige på de andre fortellingene også.

Da viser du bilder på skjerm?
– Ja, det kan også være en utfordring hvis teknologien ikke funker. En gang kom jeg til et sted med et kinolerret. Da er det ikke så lett at barna skal peke. Så vi blir også problemløsere når det gjelder teknologi.

Du vil ha tillit fra publikum, og ekte, viktige samtaler med dem. Men når de kommer ut, når dere er ferdig, hva slags opplevelse ønsker du at barna skal ha hatt?
– Jeg vil at de skal være fylte med noe – som om de har spist noe veldig godt. At de er litt sånn glad og mett. Det var fint, og det har jeg lyst på mer. At man kanskje har åpnet en verden av litteratur for noen. Det er et utrolig privilegium å få lov til å reise rundt og utrolig inspirerende i forhold til det å skrive mer.