Hopp til innholdet

En fabel for de stemmeløse? – om fakta og fiksjon i litteratur om klima

If I were a kid in the world today, I would roar. With outrage. – John Slade

I vår tid står verden overfor store klimautfordringer, og en offentlig diskusjon om dette er allerede godt etablert. Dette avspeiler seg også i barne- og ungdomslitteraturen. Hva skjer med den klassiske fortellerstemmen når et litterært prosjekt har et så tydelig samfunnspolitisk budskap som klimaendringer?

Anna - en fabel

Foto: Aschehoug

Det er ikke noe nytt at barne- og ungdomslitteratur speiler samtiden. Selv ble jeg godt indoktrinert med konsekvensene av skilsmisse, abort, mobbing og misbruk av narkotika på 70-tallet, og godt inn på 80-tallet. Å være ung er forjævlig av Christiane F. lå øverst i bunken. I dag er forfattere som Simon Stranger, Annette Münch og Gro Dahle sterke stemmer for temaer som papirløse flyktninger, jentemobbing, misbruk av anabole steroider, og barn som opplever at familie og trygghet er to forskjellige ting.

Men får vi en annen utfordring i skjønnlitterære fortellinger om klimaendringer? At jorden blir varmere, havet stiger, polene smelter og forutsetningene for matproduksjon endrer seg, påvirker hele menneskeheten, ikke bare utvalgte grupper. Vi mister de vante båsene å putte verden inn i fordi vi alle blir berørt. Det er ikke lenger vi og dem, men oss. Samtidig er de endelige konsekvensene av klimaendringene ennå ikke mulig å fastslå, selv om forskningen er kommet langt på vei i å skissere dem og beskrive prosessene som er i gang.

Når framtiden skal pensles ut i disse fortellingene må derfor diktningen til igjen. Tilgjengelige fakta som innlemmes i fortellingen må bygges videre på. I tillegg får fortellingene en etisk dimensjon når det er menneskehetens eksistensgrunnlag som står på spill. I artikkelen skal jeg se nærmere på Anna. En fabel om klodens klima og miljø av Jostein Gaarder (2013) for å se hvordan forholdet mellom fakta og fiksjon blir løst. Også andre bøker for ungdom med klimarelatert innhold vil bli nevnt underveis.

Økokritikk – litteraturen om naturen

I 2013 ble Forfatternes klimaaksjon §112 startet av en gruppe forfattere som ønsket å sette klima på dagsorden og påvirke de politiske beslutningene på feltet. Dette førte til en stor produksjon av skjønnlitterære tekster, som er å finne på aksjonens nettsider. I 2014 arrangerte Kritikerlaget et seminar om økokritikk under Bjørnsonfestivalen, der følgende spørsmål ble stilt: Er litteratur og litterær analyse en effektiv måte å påvirke klimapolitikken på? Og blir det god litteratur om målet er pedagogisk eller politisk?

Environmental 2

Foto: Palgrave Macmillan

På seminaret ble økokritikk definert som studiet av hvordan litteraturen tematiserer natur, miljø og mennesket i naturen. Dette vil også være min innfallsvinkel til dette begrepet.

I boken Environmental Crisis in Young Adult Fiction (2013) har Alice Curry sett nærmere på hovedpersonene i en rekke bøker for ungdom i et økofeministisk perspektiv:

«(…) young people’s social and political struggle and maturation is indivisible from the needs of the earth, particularly at this moment of accelerating environmental crisis.»
(Curry 2013: 5)

I følge Curry er det ikke mulig å skille mellom unge menneskers politiske og sosiale utfordringer og de utfordringene kloden står overfor. At litteraturen gjenspeiler viktige endringer i menneskers livsbetingelser er som nevnt ikke nytt, men hvordan påvirkes det skjønnlitterære uttrykket?

Tilbake til framtiden

I Anna – en fabel om klodens klima og miljø møter vi Anna Nyrud som vokser opp i en bygd et sted i Norge. Allerede fra begynnelsen av fortellingen er klimaendringer et tema. Det året Anna er 10 år må den årlige kanefarten i bygda erstattes av en traktortur på grunn av mangel på snø:

«Under en tynn hinne av is så hun mose og lav, krekling og sorte rypebær med illrøde blader. Det var et vakkert syn, nesten som hun var kommet til en edlere og mer forfinet verden enn sin egen. Men snart fikk hun øye på en død mus…og der lå en til. Under en dvergbjørk oppdaget hun dessuten et dødt lemen. Da hadde Anna forstått, og med ett var alt som smakte av eventyr over.» (Gaarder 2013:10)

Snart flyttes vi 6 år fram i tid til resten av hovedfortellingens nåtid i 2012. Det er rett før Annas sekstenårsdag, hun har begynt på videregående og blitt kjæreste med Jonas. Til bursdagen arver hun en vakker, gammel ring etter sin tante Sunniva, og hun får ny smarttelefon. Men Anna er ikke som 16-åringer flest: Hun har sterke drømmer hun opplever som virkelige, og blir sendt til utredning. Etter en samtale med psykiateren Benjamin konkluderer han med at hun bare har et rikt fantasiliv og ikke er syk:

«-Er det noe du er redd for, Anna?
Hun svarte straks:
-Global oppvarming.
(….) – Men vi behandler altså ikke pasienters uro for global oppvarming. Det spørs om vi ikke heller må se oss om etter en slags resept for mangelen på bekymring for global oppvarming.» (Gaarder 2013: 22-23)

Glacier-Anchorage-Alaska-Prince-William-Sound-Global-Warming-Pic2

Foto: Morguefiles free photo

Etterhvert begynner kapitlene å veksle mellom Anna og Nova. Nova er Annas oldebarn som lever i 2082. Det er hun som kommer til Anna i et slags drømmescenarium, og gir henne muligheten til å få innblikk i hvordan verden vil se ut sytti år frem i tid. Når synsvinkelen skifter fra Anna til Nova får vi beskrevet de voldsomme klimaendringene som har skjedd siden Annas «vekkelse» i 2012:

«Hun slår øynene opp og heter Nova. Alt kjennes nytt og annerledes. (…) På skjermen står det lørdag 12. desember 2082. Gjennom dalen der hun bor i Norge kjører det nesten ikke biler lenger, men karavaner med arabere med kameler og dromedarer drar opp gjennom landet. Siden Nord-Afrika og Midt-Østen ikke lenger er beboelig, og klimaet i Norge er blitt betraktelig mildere, er Norge fullt av klimaflyktninger.» (Gaarder 2013: 31)

Resten av fortellingen handler om hvordan Nova gir Anna en ny sjanse til å rette opp i klimaendringene før det er for sent. Nova vil ha verden reinstallert og det får hun. Gjennom den mystiske ringen Anna har arvet av tanten Sunniva, og møtene med Nova, blir hun i stand til å reversere miljøødeleggelsene. Ringen har 3 ønsker den kan oppfylle, og det er ett igjen. Anna prøver å forklare kjæresten Jonas om ringens betydning:

«Mitt inderlige ønske var at verden skulle få en ny sjanse. Det ønsket var akkurat nummeret for stort for ringens ånd å oppfylle. Men så bad jeg i stedet om at jeg kunne flyttes tilbake i tid til den gangen verden fortsatt hadde en sjanse. Og vips, så kom jeg hit. Så traff jeg deg. Og her er vi, Jonas. Flere enn denne sjansen får vi ikke. Fra nå av må vi vite nøyaktig hva vi gjør. For mer magi er det ikke igjen i denne Aladdin-ringen, det er jeg sikker på. Jonas ristet på hodet. Så bare glapp det ut av ham:
-Jeg vet ikke hva jeg skal tro.
Hun sa:
-Men det er kanskje ikke det viktigste.
-Hva mener du?
Det viktigste er at du skal tro.»
(Gaarder 2013: 177-178)

Eventyr i sannhetens tid

Grensene mellom fantasi og realisme hviskes ut i Gaarders bok, og det gir noen leseutfordringer i en fortelling som ikke utgir seg for å være verken fantasy eller science fiction. Anna ber både Jonas og leseren tro på ringens muligheter. Når hun kan se inn i framtiden, og slik reversere de nåtidige klimaproblemene, konstrueres en mulig løsning. Men det er ikke bare leseren som utfordres, også Jonas har problemer med å henge med:

«Du må ikke bli borte for meg, Anna. Du må ikke gå deg vill i noe på den andre siden. Lov meg det. Du må ikke bli helt sånn…far out.» (Gaarder 2013: 181)

En annen utfordring er forholdet mellom forfatter og fortellerstemme. Anna og Nova søker opp artikler på nett. En av artiklene diskuterer det såkalte gjensidighetsprinsippet – du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Et godt prinsipp og et godt poeng å ha med i en skjønnlitterær bok om klima, men den gjengitte teksten er hentet fra Gaarders egen artikkel, Et kosmisk ansvar.

Ver 1

Foto: Morguefiles free photo

Det blir i alle fall tydelig at forfatterens prosjekt er så viktig for ham at en selvskrevet kronikk om vårt etiske ansvar for jordens framtid trekkes inn i fortellingen, og fortellerstemmen blir et redskap for å få budskapet fram. Naturen og økosystemene er i ferd med å bryte sammen, og vi får stadige påminnelser om de mange konsekvensene dette vil få. Slik sett føyer Anna – en fabel om klodens klima og miljø seg også inn i en opplysningstradisjon med en pedagogisk funksjon.

Det vi får vite om klimaendringer i Gaarders prosjekt kommer fra faktiske kilder om klima som var tilgjengelig da boken ble skrevet. Slik skaper han troverdighet i sin egen fortelling. Om framtiden må konstrueres får så være, fortellingen er redskapet som bærer budskapet. Så blir det opp til leseren å akseptere kontrakten. Et eksempel på livet i framtiden er beskrivelsen av hvordan menneskene har overtatt insektenes mange «arbeidsoppgaver» i Novas verden:

«I hagen står mamma og pappa på hver sin stige og håndpollinerer frukttrærne. Det finnes ikke humler og bier lenger. Bestandene begynte å gå tilbake allerede for hundre år siden. Det var mange grunner til det, men plutselig en dag fantes det ikke bier mer. Alt det møysommelige arbeidet som bier og humler utførte før, må menneskene nå gjøre for hånd.» (Gaarder 2013:101)

Forstadiene til dette er allerede en del av vår virkelighet, konstruksjonen av framtiden er ikke bare basert på forfatterens fantasi. Omfattende biedød har blitt omtalt en rekke ganger både nasjonalt og internasjonalt, og i Kina er håndpollinering allerede en realitet.

Det er ikke bare Gaarder som løfter fram dette. Bienes situasjon er også omtalt i ungdomsromanen Zweet (2015) av Marit Kaldhol, en finurlig utført historie om både mobbing og artsmangfold. Hva skjer når både dyr og mennesker presses ut av mangfoldet? Håndpollinering av trær er også et aktuelt tema i Bienes historie (2015) av Maja Lunde, som fikk Bokhandlerprisen i 2015, en roman utgitt for voksne som allerede er solgt til ti land. Beskrivelsene av dette som en del av hverdagen for framtidens barn og voksne er skremmende aktuelt i alle bøkene.

Bienes historieZweet

Foto: Aschehoug og Samlaget

Fabel-aktig fortelling

I Norsk barnebokinstitutts forrige artikkelsamling Grunnloven og barnelitteraturen går i samme klasse, omtaler Dag Larsen Jostein Gaarders bok som et tilsvar til Grunnlovens paragraf 12 – om miljø, hvor det heter at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Mangfoldet omfatter selvsagt også dyrenes verden. I bokas tittel ligger en tydelig henvisning til fabelen som fortellergrep. Fabelen er som kjent en kort fortelling, ofte med dyr i hovedrollen. Dyrene har som regel menneskelige egenskaper, og fabelens rolle er ofte både å underholde og belære, som for eksempel i Æsops fabler.

Bier 2

Foto: Morguefiles free photo

Fabelen har gjerne en klar moral. I Anna. En fabel om klodens klima og miljø har dyrene begynt å bukke under for klimaendringene, eller de er stort sett fullstendig utryddet og fungerer kun som hologrammer for Annas barnebarn Nova. De er ikke lenger hovedpersoner i fabelen, det er det menneskene som er, og som den moralistiske historien en fabel kan være, blir det de som står igjen med ansvaret for framtiden. Eller som forfatteren Alf Kjetil Walgermo sier det:

«(…) at mennesket (framleis) står i sentrum av naturen, aukar berre det etiske ansvaret. Det kviler ikkje på dyra å berge jorda. Det kviler på oss.» (Walgermo, Mennesket i naturen, Vårt Land 16. mai 2014)

At dyrene lider og at mennesket har det etiske ansvaret for jordas framtid står sentralt også i Lars Mæhles Bouvetøya 2052 (2015). Hovedpersonen Roland fra Oslo er en av 5 deltakere fra hele verden, som er plukket ut til en realityserie om klima fra Bouvetøya. Men der Anna vokser opp i gjenkjennelige omgivelser for nåtidsleseren, er virkeligheten i framtidens Norge en helt annen for Roland Makowski. Den politiske virkeligheten likner et diktaturs, å snakke om global oppvarming er forbudt. Intensjonen bak realityprogrammet er å redde klimaet og dyremangfoldet:

«Ekstemveret og tørken vi har sett fram til no, vil berre vere blåbær i samanlikning. Økosystem etter økosystem vil kollapse. Og dei artane som ikkje klarer og omstille seg, vil døy ut. Det vil seie nesten alle. Menneska – dei som er att – vil leve i eit permanent kaos av krig og kamp om å få kloa i mat. Om vi ikkje…»
(Mæhle 2015: 27)

Dognfluedans

Foto: Schibsted

Også Ellen Fjestad er innom temaet i sin siste bok Døgnfluedans (2015). Her aksjonerer hovedpersonen Luka på Statoils pressekonferanse om mer boring i nordområdene ved å male et bilde med henvisning til Picassos Guernica, et bilde han malte som en kommentar til den spanske borgerkrigen:

«Der Picasso har en hest som vrir seg i smerte, har Luka en utmagra isbjørn. Der Picasso har brennende bygninger, maler Luka den brennende gassflammen på oljeplattformen. Sjøfugl og fisk ligger med buken i været i den svarte vannskorpa under plattformen. (…) Oppe på oljeplattformen setter hun olje- og energiministeren som smilende tegner en graf på en tavle: antall fat olje som skal tas opp. Enda så dypt menneskene har sunket, ser de fortsatt ikke hva som er under overflata» (Fjestad 2015: 80-81)

Både Gaarder, Kaldhol, Lunde, Mæhle og Fjestad bruker på hvert sitt hvis fortellingene for å fremme et politisk budskap, og dyrene blir de som først mister livsgrunnlaget. Fortellerstemmen i Anna. En fabel om klodens klima og miljø veksler mellom å være belærende og innta rollen som en eventyrforteller. Ved å kalle boken en fabel og samtidig endre dyrenes hovedrolle ved å frata dem en egen stemme i fortellingen, endrer og fornyer Gaarder fabelbegrepet på en finurlig måte. Det retter fokuset enda skarpere mot naturens kollaps, og menneskenes manglende evne til å håndtere hovedrollen i en fortelling som fremdeles har en klar moral.

Som nevnt er miljørettighetene til Norges innbyggere sikret i Grunnloven, men det er politisk vilje som vil være avgjørende for framtiden til dyr og mennesker. Ved å la Anna være budbringeren understreker Gaarder også enkeltmenneskets ansvar. Det er ikke sikkert det er hensiktsmessig å vente til neste valg.

Barnets perspektiv?

I den barnelitterære tradisjonen har barneperspektivet vært sentralt de siste hundre år. Det vil si at fortellerstemmen antar et perspektiv som gjør at barneleseren (eller ungdomsleseren) involveres i teksten og kan identifisere seg med hovedpersonen, i motsetning til tidligere tiders henvendelse fra den voksne «ned» til barnet (Ørjasæter 2015). Likevel vil det nesten alltid være et skille:

«(…) det finns nästan alltid en klyfta i det kognitiva och emotionella nivån mellan å ena sidan berättaren och å andra sidan den unga protagonisten och den unga läsaren.» (Nikolajeva 2010: 161-162)

I nesten alle tilfeller av barne- og ungdomslitteratur konstrueres fortellerstemmen av en voksen forfatter. I skjønnlitterære bøker med et spesifikt budskap som her, der faktainformasjon om klimaendringer er en viktig del av innholdet, kan tonen i fortellerstemmen lett bli oppramsende eller belærende, selv om det er barn eller ungdom som snakker. Et eksempel kan være en av de mange diskusjonene mellom deltakerne i Bouvetøya 2052 (2015):

Bouvetoya

Foto: Samlaget

«Roland tok stikkordet.
– Kravet til eigen komfort er ein av hovudgrunnane til dagens klimakrise og temperaturauke. For kombinert med auken i folketalet har kravet om komfort indirekte ført til ein eksplosiv auke i energiforbruket – og dermed CO2-utsleppa – på jorda.
– Men no er det jo energirasjonering i dei fleste land, innvendte Greg Marshall. – Sjølv i Vesten. Kva meir er det å spare?
Roland vendte seg mot han og dermed kameraet.
– Det var ikkje energirasjonering i Vesten i den kritiske fasen, dei første tjuefem åra av tusenåret. Og i Austen, der levestandaren har skote mest i vêret av alle verdsdelane, er det framleis lågare klimautslepp per innbyggar enn i Vesten. Dessutan har jo Austen faktisk satsa på klimavennleg teknologi.» (Mæhle 2015: 129-130)

Om det ikke er et direkte brudd med barneperspektivet, kan det av og til oppleves som om det å få formidlet den faktabaserte kunnskapen går litt på bekostning av den naturlige dialogen mellom karakterene. Også Anna sitter på store mengder informasjon som skal ut. Mens hun er hos psykiateren Benjamin får hun blant annet øye på et ekorn utenfor vinduet:

«-Sciurus Vulgaris, utbrøt hun. – Eller vanlig ekorn. Men i England er det ikke så vanlig lenger. Der blir det rødbrune ekornet fortrengt av amerikanske gråekorn.» (Garder 2013: 15)

Det interessante er om leseren opplever at han eller hun blir mer engasjert eller passivisert av all informasjonen. Det er lett å oppfatte forfatterne dit at de ønsker at leserne skal bli engasjert og begynne å tenke selv. Samtidig er formidlingens kunst en minst like viktig faktor. Den tyske kulturkritikeren Walter Benjamin hadde interessante perspektiver på dette. I årene mellom 1927 og 1933 lagde han egne radioprogrammer for barn om små og store spørsmål, filosofi og historie. I artikkelen Walter Benjamin for de minste (Kunstløftet 05.11.2015) beskriver Kjetil Røed Benjamins formidlingsfilosofi:

«Ved å fortelle en historie og skape en gåte basert på den – eller et spørsmål som gjør at du må grave dypere i det du har hørt – erstatter han passivitet med aktivitet. Men ikke som instruks, som noe du må kunne eller lære, men som lek. Den lystbetonte aktiveringen av lytteren legger dermed også forholdene til rette for at barnet selv, som Benjamin, kan bli en historieforteller. Ikke bare ved å etterligne filosofens fortellinger og gåter, men selv lage nye varianter av dem. Dermed fungerer Benjamin som en formidler i beste opplysningstradisjon, hvor poenget ikke er å belære, men å gi den enkelte evnen til å tenke kritisk på egen hånd.»

Gutteleser

Foto: Morguefiles free photo

Walter Benjamins tanker kan lett overføres på både Gaarders og Mæhles fortellinger, selv om de retter seg mot ungdomsleseren. Mæhle har valgt en thriller-form, mens Gaarder kaller boken sin en fabel. Men hva tenker ungdom selv om bøkene? Det er selvsagt umulig å finne noe helhetlig svar på dette, men tar man en kikk på anmeldelsene av bøkene hos Foreningen les og Uprisen får man en pekepinn på hvordan noen av leserne opplever mengden informasjon som skal absorberes.

For den faktaorienterte leseren går det kanskje greit med en slik informerende form. For leseren som knytter seg mest til handlingens framdrift kan det skape en avstand til karakterene, hvis disse oppfattes mer som budbringere enn selvstendige individer. Dette vil være en stadig tilbakevendende utfordring i slike tekster. Walter Benjamins poeng er fremdeles aktuelt. Det er en hårfin balanse mellom læring og belæring.

Lek for livet

For Anna er det moralske budskapet at vi ikke har noen tid å miste, og at det er vi, menneskene, som må handle nå. For Nova er dette lenge bare en drøm, fordi hun allerede er en del av en framtid der konsekvensene av å ikke gjøre nok er en del av hverdagslivet. Anna og kjæresten Jonas starter etterhvert en miljøgruppe, og Anna gir Jonas i oppgave å svare på følgende: Hvordan skal vi klare å redde 1001 plante- og dyrearter? Jonas gir henne et forslag på 7 tettskrevne ark en kveld de møtes på en seter på fjellet. Han tar utgangspunkt i at mennesket er «et lekent, selvopptatt og individualistisk dyr. Alle forsøk på å redde menneskeheten og kloden vi lever på, må derfor ha dette som utgangspunkt.» (Gaarder 2013: 151)

Jonas utnytter menneskenes sans for spill og lek ved å foreslå et pengespill om truede arter. Nasjonale lotterier. Internasjonale. Å redde truede arter og redusere utslipp av klimagasser blir ikke noe problem, det blir en del av den nye folkesporten. Det nytter ikke bare å informere om massive klimaendringer, det blir for overveldende for enkeltmennesket, det må være mulig å masjere i utakt og føle at man selv kan bidra. I framtiden skal grønne automater installeres over hele verden, der folk kan putte penger på «sine» dyrearter, og velge hva en egen del av klimaskatten skal gå til.

Etter hvert blir dette systemet en del av Novas virkelighet. Den allvitende fortelleren gir Anna innsikt i en mulig framtid der det finnes et håp, selv om dyrene er pasifisert også i framtidsversjonen. Å endre ødeleggelsene tar tid.

Bullfrog

Foto: Morguefiles free photo

I 2015, to år etter at Gaarders bok utkom, var en liknende mulighet allerede på vei inn i folks hverdag. Sabima – Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, er en paraplyorganisasjon som har som mål å fremme bevaringen av truede plante- og dyrearter i Norge. I sin kampanje «Gi et hjem til jul» som ble annonsert i en rekke aviser i desember 2015, kunne man støtte en enkelt dyreart ved for eksempel å sende FROSK til 2160 eller HUMLE til 2160. Da bidro man med 250 kroner til organisasjonens arbeid med akkurat denne arten, og mottok et kunstkort og et origamisett som takk.

Gaarder var forutseende nok til å vite at enkeltmennesket lettere lar seg berøre når maktesløsheten deles opp i mindre porsjoner. Her blir fortellingens løsning på framtidens problemer noe det faktisk er mulig å identifisere seg med.

Digitalt og brutalt

Teknologien Anna omgir seg med i 2012 kan lett identifiseres av nåtidige lesere rundt 2016. Når det gjelder framtiden er vi overlatt til fortellerens framstilling av de digitale mulighetene Nova har i 2082:

«Det er lenge siden hun installerte appen LOST SPECIES, som fra time til time holder henne oppdatert om tapet av plante- og dyrearter. Hun kan selvfølgelig bare avinstallere den og stenge seg ute fra alt som foregår i verden rundt henne, men hun synes det er hennes plikt som menneske å følge med på nedbrytning av Jordens leveområder. Hun er sint. Hun er fly forbannet. Det hjelper bare ikke, for det er ingenting hun kan gjøre…» (Gaarder 2013:32)

Screen 1

Foto: Morguefiles free photo

Nova har Earth Cam tilgjengelig, det betyr at hun kan ligge i sengen og oppleve jordens tilstand ved å surfe rundt på en stor skjerm. Hun velger å stenge av appen som oppdaterer henne om utryddede arter bare for en dag. Hun vil drømme seg 70 år tilbake, og stiller inn EartCam på 12.12.2012, i en periode da økosystemene virkelig begynte å bryte sammen, dessuten er det oldemoren Annas fødselsdag. På nettet finner hun et brev fra oldemoren, skrevet nettopp til henne, Nova, datert 11.12.2012, der Anna innrømmer at hun allerede vet om klimaendringene.

Forfatteren kan ta seg friheter med beskrivelsene av Novas muligheter. Samtidig virker fortellerstemmen på et vis mer troverdig når framtidens teknologiske muligheter beskrives, enn når historien om Aladdin-ringen presenteres. Mulighetene er ikke de samme vi har innenfor dagens teknologi i 2016, men de er heller ikke så ugjenkjennelige at vi ikke tror på dem. Aladdin-ringens muligheter gir oss derimot ingenting å sammenlikne med. Magiske ringer finnes bare i eventyrene. Igjen «vinner» realismen over eventyret:

«Hun holder terminalen i fanget og surfer og zapper seg vei for å finne ut nøyaktig hva som hendte med kloden hennes. Hun vil se ødeleggelsene. Det er derfor hun har stukket til skogs. Hun vil se verden gå i oppløsning. Ønsket er så skammelig at hun ikke kan gjøre det hjemme på kammerset. Noen kunne komme inn og oppdage hva hun holdt på med. Nå må du snart slutte med denne sutringen, Nova! Hun stirrer ned på skjermen og taster og toucher seg fra vendepunkt til vendepunkt. Hun finner alt hun leter etter. Hun har til rådighet en hel vifte av apper som kanaliserer alle sider ved nedbrytningen av klodens natur» (Gaarder 2013: 89)

Forfattere av samtidslitteratur kritiseres av og til for ikke å la digitale muligheter være en like naturlig del av hverdagen for hovedpersonene i fortellingene, som de er for barn og unge ellers. Det viktigste er at samspillet mellom karakterene og de digitale mulighetene fungerer innenfor det enkelte verket, ikke om de eksisterer i leserens virkelighet. Har leseren først skrevet under på fortellingens kontrakt er det opp til fortellerstemmen å gjøre samspillet troverdig.

Kunnskap – makt eller avmakt?

Når Novas verden beskrives blir vi hensatt til en framtidsvirkelighet vi ikke kan vite noe om. Der fortellerstemmen virkelig utfordrer møtet mellom fakta og fiksjon er som nevnt når leserne blir bedt om å tro på at Anna får mulighet til å stanse utviklingen i 2012.

Jorden

Foto: Morguefiles free photo

Samtidig lar fortelleren oss etter hvert sitte igjen med usikkerheten om hvem Anna og Nova egentlig er. Er Anna Nova og omvendt? På den ene siden gir dette fortellingen et håp som enkelte kanskje forventer eller krever av en roman for ungdom, på den annen side inneholder historien reell faktainformasjon om klimautslipp og hvor galt det er i ferd med å bære avsted.

Det blir en vanskelig balansegang når leseren vet at en slik mulighet til å reversere framtiden ikke er mulig på samme måte i den virkeligheten vi lever i her og nå.

Det er fiksjonens intensjon å skape, men gitt tematikken klimaendringer, som et eksistensielt og altomgripende spørsmål i nåtidsmenneskets liv, blir håpet Anna gis gjennom ringen delvis uvirkeliggjort, og leseren står tilbake med verden slik den er. Den unge protagonisten gis et håp, den unge leseren må skape håpet selv. Hvorfor forfatteren tar veien om en ring er derfor ikke alltid lett å skjønne. Blir budskapet mindre eller mer brutalt når veien delvis går gjennom eventyret? Eller når det lettere inn til leseren hvis virkemidlene er flere?

Gaarders bok gir fortellerstemmen et lekent rom ved å la den favne fakta og fiksjon, fabel og framtidsvisjoner, mystikk og opplysningstradisjon. Vi sitter igjen med en forteller som blir både pålitelig og upålitelig, og som tøyer grensene mellom eventyr og realisme. Det bærende elementet som skaper denne fortellerstemmen er likevel det underliggende budskapet om jordens framtid, i opplysningstradisjonens ånd.

Blir det god litteratur om målet er pedagogisk eller politisk? Og er litteratur og litterær analyse en effektiv måte å påvirke klimapolitikken på? Det finnes ikke et entydig svar på dette. Sikkert er det at det gir fortellermessige utfordringer for den som skriver. Forfatteren må unngå å bli oppramsende og belærende, og leseren må makte å ta i mot kunnskapen som presenteres. Å forsøke å påvirke klimapolitikken gjennom litterære fortellinger kan samtidig gi et større rom for den etiske dimensjonen ved klimaendringene. Og kanskje kan det også bidra til et større engasjement hos enkeltmennesket, framfor det å skulle orientere seg i en miljøpolitikk det ikke er så lett å få oversikt over.


Litteraturliste og bakgrunnsstoff:

Alice Curry: Environmental Crisis in Young Adult Fiction – A Poetics of Earth, Palgrave MacMillan 2013
Bondebladet: Slik vil de redde biene, 22.02.2016, http://www.bondebladet.no/nyhet/slik-vil-de-redde-biene/
Ellen Fjestad: Døgnfluedans, Vigmostad og Bjørke 2015
Jostein Gaarder: Et kosmisk ansvar http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Et-kosmisk-ansvar-6468087.html, Aftenposten, 9.6.2007
Jostein Gaarder: Anna. En fabel om klodens klima og miljø, Aschehoug 2013
Kritikersalong om økokritikk, http://kritikerlaget.no/nb/pages/938-Kritikersalong-om-%C3%B8kokritikk Kritikerlaget i samarbeid med Bjørnsonfestivalen, 29.8.2014
Dag Larsen: Jostein Gaarder og Grunnlovens §112, http://utstillinger.barnebokinstituttet.no/jostein-gaarder-og-grunnlovens-%C2%A7-112/, 18.9.2014
Maja Lunde: Bienes historie, Aschehoug 2015
Lars Mæhle: Bouvetøya 2052, Samlaget 2015
Lars Mæhle: Klima: to paradokser, hvordan avsløre en klimaskeptiker og tips til videre lesning, http://www.forfatternesklimaaksjon.no/– Skrivedugnad ungdom!
Maria Nikolajeva: Barnbokens byggklossar, Studentlitteratur, Malmö AB, Sverige 2010
John Slade: If I were a Kid in the World Today, http://www.forfatternesklimaaksjon.no/– Skrivedugnad ungdom!
Alf Kjetil Walgermo: Mennesket i naturen, http://www.vl.no/2.610/mennesket-i-naturen-1.84008, Vårt Land 16. mai 2014
Kjetil Røed: Walter Benjamin for de minste http://www.kulturradet.no/kunstloftet/vis-artikkel/-/walter-benjamin-for-de-minste Kunstløftet 05.11.2015
Kristin Ørjasæter: Den barnelitterære fortellerstemmen, NBIs nettsider 20.11.2015 http://utstillinger.barnebokinstituttet.no/den-barnelitteraere-fortellerstemmen/

Bakgrunnsartikler (sortert etter dato)

Norge og EU enige om felles oppfyllelse av klimamålene for 2013, Norge.dk – Det offisielle Norges nettsted i Danmark, 21.9.2015
http://www.norge.dk/News_and_events/Samfunn-og-politikk/EUEOS1/Felles-oppfyllelse-av-klimamalene-for-2030/#.VglBkX0posI
Derfor er klimatoppmøtet i Paris viktig, Aftenposten 6.9.2015
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Derfor-er-klimamotet-i-Paris-viktig-8152934.html
Studier viser temperaturstigning langt over 2 grader, Forskning.no, 2.9.2015
http://forskning.no/2015/09/studie-viser-temperaturstigning-langt-over-2-grader
Paven oppfordrer til kamp for jord i krise, Naturvernforbundet 18.6.2015
http://naturvernforbundet.no/klima/paven-oppfordrer-til-kamp-for-en-jord-i-krise-article33662-126.html

Relaterte innlegg