– Fortell litt om deg selv.
– Jeg kommer fra Asker, og bor og jobber nå i Inderøy i Trøndelag. I tillegg til å være illustratør og designer jobber jeg med Den kulturelle skolesekken, etter å tidligere ha vært leder for Nils Aas Kunstverksted. Jeg har utdannelse fra kunstskole og lærerskole, og jeg har jobbet mange år som kunst- og håndverkslærer i ungdomsskolen og kulturskolen. Den første seriøse tegnejobben min var i 1992 da jeg gjorde omslag og illustrasjoner til Agurknytt nr.5 på daværende Cappelen. Perioden 1998 – 2003 var jeg innom Jippi forlag og hadde noen korte tegneserier på trykk i Forresten og Smult (Bladkompaniet). Det første oppdraget mitt for Samlaget var å tegne På rømmen i New York av Tor Arve Røssland (Samlaget, 2008), og det åpna for nye tegnejobber for lettlestbøker. I år har jeg debutert som forfatter med Løveungen Oda gir gass (Cappelen Damm).
– Hvorfor tegner du?
– Jeg tegner for å skape noe som ikke finnes, gi liv til ukjente figurer og verdener. Da jeg var liten skapte jeg og broren min (Håkon Lystad, også illustratør) hemmelige baser, superhelter, romskip, monstre og fortellinger gjennom tegning. Tegningen var en slags tappekran for å få fantasien ut på papiret (eller av og til veggen). Etter hvert kom også trangen til å tegne omgivelsene og det jeg så foran meg. Tor Åge Bringsværd sa en gang at «det som skiller menneskene fra dyrene er trangen til å tegne kruseduller i margen», og de som har sett møtenotatene mine vet at det stemmer. Det er ofte godt å bare la pennen eller blyanten vandre over arket og sette spor. Croquistegning er en av favorittaktivitetene mine (som jeg får gjort altfor sjelden).
– Kan du fortelle litt om hvordan du jobber?
– Det starter alltid med å jobbe fram en idé. Når jeg illustrerer bøker for andre må jeg først finne ut hvordan hovedpersonene skal se ut, og sørge for at hver av dem får en tydelig og gjenkjennelig identitet som samsvarer med teksten. Jeg ønsker at de skal være tydelige og ha en klar identitet, så leseren ikke er i tvil om hvem som er hvem. Vanligvis gir jeg figurene hver sin klesstil og fargepalett, men i serien om Barcelona-gjengen (av Atle Berge, Samlaget) er det sju hovedpersoner som alle går i den samme fotballdrakten, så der måtte jeg virkelig jobbe for at hver av dem skulle få sitt unike utseende. Jeg opplever det som et stort ansvar å gi form til andre forfatteres figurer, spesielt når det skal bli en serie med mange bøker. Samtidig får jeg et eierskap til figurene jeg tegner, det blir litt delt foreldrerett.
– Når persongalleriet er etablert må jeg gå på historien og se hvilke scener som skal tegnes, og sørge for at det blir en jevn spredning av dem gjennom boka. Da printer jeg ut manuset, og leser gjennom mens jeg drodler i margen. De mest lovende skissene jobber jeg videre med og tegner ordentlig med blyant. Så skanner jeg alle skissene for videre bearbeiding i Photoshop, etter en sjekk med redaktøren om hun er fornøyd med utvalget. Jeg tusjer vanligvis digitalt, da det er så lett å redigere og rette opp feil. I Oda gir gass tusja jeg på papir fordi jeg ville ha materialfølelsen, men det ble likevel mye redigering av tusjinga digitalt. Fargelegging skjer også i Photoshop. De siste årene har jeg begynt å skanne inn elementer jeg har malt i akvarell for å få mer liv i fargeflatene, eller teksturer jeg har fotografert.
– Flere av bøkene du har illustrert avbilder gjenkjennelige hverdagssituasjoner. Hva slags research ligger bak uttrykket?
Det handler først og fremst om å observere verden rundt meg. Her har jeg igjen for opplæringen på kunstskole og ikke minst alle årene jeg har jobbet med ungdommer som lærer. Siden jeg bor på bøgda kan jeg bare gløtte ut av vinduet om jeg lurer på hvordan et tre ser ut. Der jeg er blank er internett redningen. Jeg har for eksempel svært lite peiling på fotball, men har likevel tegnet fem fotballbøker for Samlaget.
– Du formgir også bøker med andres illustrasjoner, hvordan påvirker illustrasjonene bokdesignet?
– Jeg har som mål at tekst og bilde skal få komme til sin rett, ha god lesbarhet og få puste, samtidig som det ser bra ut og at designet oppleves som konsistent. Jeg lager alltid en designmal som jeg følger når jeg setter inn illustrasjoner, men alle malene er ikke like strenge. Hvis en illustrasjon har egenskaper som gjør at den behøver særbehandling, vil jeg se om jeg kan tøye malen så illustrasjonen kan få blomstre mer. Det er leit når man ser bittesmå illustrasjoner drukne i et hav av white space.
– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Jeg kom med to bøker i august i år: Robot-Birk, den femte boka i serien om Barcelona-gjengen (Atle Berge, Samlaget 2019), og min egen bok Oda gir gass (Cappelen Damm 2019). Det var utrolig gøy å lage en Løveunge-bok, og jeg er på jakt etter ideer til nye bøker. Kanskje jeg får til å sende Oda ut på nye sprell. Ellers holder jeg på med et skriveprosjekt hvor jeg prøver meg på en skummel historie for litt større lesere. Det er svært tidlig i prosessen, så jeg vet ennå ikke om det faktisk blir en bok ut av det, eller om ideen i det hele tatt holder til et manus, men det er spennende å skrive.
– Hva og hvem inspirerer deg i ditt arbeide?
– Jeg blir inspirert av verden rundt meg, folk jeg observerer, natur, musikk, nyheter, film, spill, litteratur osv. I familien på fire, er både foreldre og barn lidenskapelige tegnere, og vi har et sterkt kreativt fellesskap. Jeg er gift med forfatter og illustratør Kari Stai, og er inspirert av det hun gjør. Hun er fagmiljøet mitt, og vi jobber godt sammen. Ellers er det mange tegneserieskapere jeg liker stilen til, spesielt der det er stramt grafisk og/eller ekspressivt: Frank Miller, Jaime Hernandez, Bill Watterson, Peter Bagge, Jeff Smith, Mike Mignola, Max Andersson, David Mazzucchelli for å nevne noen. Jeg har fortsatt et bankende hjerte for gamle fantasy art-helter som Larry Elmore, Keith Parkinson og legendariske David Trampier. Av illustratører og andre kunstnere kan jeg nevne Jockum Nordström, Sara Fanelli, Sam Weber, Sara Ogilvie, Jillian Tamaki og David Shrigley, alle svært ulike hverandre i stil og uttrykk.
– Hvilke bøker husker du fra din egen barndom?
– Jeg vokste opp i et hus hvor alle veggene var dekket av bokhyller, vi hadde en stabel bøker ved pianoet som var høyere enn meg (vi kalte den Bokbjerget), og senga til foreldrene mine ble holdt oppe av bøker. Det var med andre ord ikke mangel på litteratur. Narnia-bøkene fikk meg hekta på fantasy, et livslangt forhold. Da jeg var ni år ville jeg bytte navn til Karl, på grunn av Brødrene Løvehjerte. Roald Dahls SVK ga meg mareritt om menneskeetende kjemper. Hørespillet av Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen var magisk og superskummelt. Den største bokopplevelsen i løpet av barndommen var likevel Michael Endes mesterverk Den uendelige historien. Andre bøker jeg vil nevne er Ruffen-bøkene, Agaton Sax-bøkene, Katten med de blå øynene, Lille Skrekk, og Den hemmelighetsfulle øya, I tillegg leste jeg tegneserier i bøtter og spann: alle de fransk-belgiske – Asterix, Lucky Luke, Sprint, Viggo, Tintin osv.; alt av superhelter – Supermann, Lynvingen, Rommets Helter, Edderkoppen, Hulk, Prosjekt X osv; Donald så klart, Norsk MAD, og alt annet jeg kom over. Wendy og Richard Pinis Elfquest var en av mine store leseopplevelser på midten av 80-tallet. Alt dette var med på å forme meg som tegner og inspirere meg til å lage ting selv. Hvis bøkene jeg har tegnet kan inspirere og forundre kommende generasjoner lesere, er ingenting* bedre enn det.
*bortsett fra fred i verden, løsning på klimakrisen osv.