Kristoffer Kjølberg, månedens illustratør i juni 2020

Jeg elsker Oslo (Figenschou, 2015)
Jeg elsker Oslo, Figenschou 2015

Kristoffer Kjølberg er født og oppvokst i Oslo, og jobber til daglig på kontorfellesskapet Illustrinati. Han er utdannet ved Westerdals og Kunsthøgskolen og liker støymusikk, sykling og spaghetti.

– Hvorfor tegner du?
– Alle tegner vel som barn, og det er sikkert litt tilfeldig at akkurat jeg ble en av de som ikke slutta. Men støtte fra foreldre, lærere og omgangskrets har nok hatt mye å si. Som med alle andre ting blir det jo bare morsommere å holde på med tegning jo flinkere man blir, og etterhvert leter man etter noe fornuftig å bruke det til. Noen blir kunstnere, noen blir arkitekter og noen blir illustratører og tegneserietegnere. Jeg hadde nok egentlig mest lyst til å jobbe med grafisk design men akkurat nå er jeg glad for å ha satset mer på illustrasjon. Jeg ville nok ha sittet og tegnet på jobben uansett hva jeg jobbet med, forskjellen er at nå slipper jeg å gjøre det i smug siden det er det som er jobben.

– Kan du fortelle litt om teknikken bak dine illustrasjoner?
–De siste årene har jeg gått over til å nesten utelukkende tegne digitalt. Jeg tegner på et Wacom-brett, i Photoshop. Stort sett gjør jeg hele prosessen digitalt, fra skisser og disposisjoner til ferdige tegninger med farger. Jeg tegner jo mye på papir også, i skissebøker, men det blir mest for moro skyld. Jeg tenker ofte på farger først, siden de har mye å si for stemningen i en illustrasjon. Men jeg planlegger nok ikke så nøye som mange andre, det er det jeg liker litt med å jobbe digitalt: jeg synes at det gir meg større rom for eksperimentering.

Timing blir veldig viktig

– Du er en del av tegneseriekollektivet Dongery, hva har dette hatt å si for deg?
– Det har nok hatt mye å si å bli assosiert med disse flinke folka. I Dongery samarbeider vi over en lav sko, og er ikke så opptatt av hvem som lager hva. Vi fortsetter på hverandres tegneserier og forandrer på de, så det blir en fortløpende øvelse i å ha et avslappet forhold til eierskap og kontroll på sluttproduktet. I tillegg har Dongery vært en uvurderlig arena for å prøve ut ting som er umulig å gjøre ellers, siden Dongery er fullstendig fristilt fra både kommersielle hensyn på den ene siden og kunstfeltet på den andre siden med alle dets føringer.

– Hva er forskjellen mellom å lage bildebok og tegneserie?
– I en tegneserie ligger jo mesteparten av formidlingsbyrden på tegningene, så man må tegne mer effektivt, og samtidig ta hensyn til ting som leserytme og sidelayout. Timing blir veldig viktig. I en bildebok tenker jeg på en tegning litt som en hel scene i en film, som kan romme et større tidsspenn og være mer zoomet ut. I en tegneserie er vanligvis hver tegning bare et øyeblikk, og leses også veldig fort. Da kan man ikke bruke like mye tid på hver tegning. En annen forskjell ligger kanskje i leserens forventninger. Hvis en bok markedsføres som en tegneserie står den i fare for å havne i moro-hylla på bokhandelen sammen med quiz-bøker og gullkorn fra barnemunn, mens en billedbok blir nesten konsekvent satt et sted blant barnebøker, selv om den er ment for voksne. Forhandlerne er veldig opptatt av kategorier og målgrupper, og da blir forlagene det også. Og det påvirker nok meg litt og.

– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Jeg er akkurat i innspurten av å gjøre ferdig neste bok i Avisgjengen-serien, som skal hete Under konstruksjon. Det er en oppfølger til Etter leggetid, som kom ut i fjor (og ble nominert til Kulturdepartemetets priser, red. anm.). Dette er tegneserier for barn som følger Sebastian og vennene hans i skoleavis-redaksjonen, og er mitt forsøk på å lage den type historier som jeg selv ble så oppslukt av da jeg var liten. Jeg har dessverre blitt ganske forsinka etter å ha forsøkt å kombinere hjemmekontor og barnepass i noen måneder, så nå jobber jeg på spreng for å rekke deadline.

– Hva og hvem inspirerer deg i ditt arbeide?
– Jeg blir gjerne inspirert av små detaljer i tegninger som jeg ser. Et pennestrøk, en fargekombinasjon eller et perspektiv som er spennende og som jeg får lyst til å kopiere. Da finner jeg ofte på en unnskyldning for å prøve ut det i et prosjekt jeg jobber med. Jeg kikker ofte til f.eks. Thomas Wellmann, Jakob Martin Strid, Christophe Blain, Mari Kanstad Johnsen, Frank Santoro, Manuele Fior, Briony May Smith, Bendik Kaltenborn, Lars Fiske, Carl Barks, Hergé eller Anna Haifisch (og mange andre!) for å se hvordan de gjør det, bare for å bli frustrert og motløs over at jeg ikke klarer det like bra.

– Hvilke bildebøker eller tegneserier har gjort inntrykk på deg?
– Det er ikke til å komme bort fra at Donald-bladene har lagt et slags fundament for min oppfatning av hvordan en tegneserie skal være. På samme måte er det bildebøker fra barndommen av Jan Lööf, Eva Eriksson og Richard Scarry som har satt en slags standard. Men jeg har nok blitt vel så mye påvirket av tegnere jeg har oppdaget i voksen alder, som f.eks. Mat Brinkman, Olivier Schrauwen, Gunnar Lundkvist og David Shrigley. En bok som jeg husker veldig godt fra barndommen er Den tapre cowboy og hans venn av Joan Walsh Anglund. Når jeg ser på den i voksen alder er jo tegningene helt ok, men jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg er den ganske tvetydige stemningen. Boka handler om en liten gutt, hele tiden kledd i cowboy-klær og vennen hans, som er en bjørn. På overflaten forteller den en ganske vanlig og koselig historie om vennskapet mellom disse to, men ved hjelp av smart bruk av tofarge-trykk forstår man at bjørnen bare eksisterer i guttens fantasi. Bjørnen er nemlig trykket i grønt oppå resten av tegningen, som er i svart, og blir dermed litt gjennomsiktig. I tillegg kommer det som en voksen leser kanskje ikke merker engang, men som ihvertfall gjorde sterkt inntrykk på meg som barn: det finnes ingen andre mennesker i hele boka. Denne gutten lever tilsynelatende i en helt tom verden. Han gjør hyggelige ting sammen med bjørnen – de leker, spiser, bader og legger seg til å sove – men i virkeligheten gjør han alt helt alene. Allikevel ble jeg ikke skremt av boka, men syntes den var spennende, sikkert fordi den var annerledes enn mange andre barnebøker.

Se mer på Kristoffer Kjølbergs nettsted

Relaterte innlegg