Det er godt mulig at Sigbjørn Lilleeng simpelthen er født serietegner, han landet i alle fall yrkesvalget tidlig. Den prisbelønnede hønefossingen er også månedens illustratør ved instituttet.
Hvordan ble du illustratør og serietegner?
– Jeg bestemte meg for å bli serietegner i sjette klasse. Vanligvis er avgjørelser man tar i den alderen noe man går tilbake på senere, men akkurat den har holdt seg. Ilustratørjobben kom som en følge av tegneseriene; det er veldig vanskelig å leve av bare å tegne tegneserier. Jeg debuterte som serieskaper på Jippi Forlag, og sendte etterhvert også noen serier til Egmont. Sigbjørn Stabursvik, som den kjernekaren han er, viste porteføljen min til de forskjellige avdelingene der og jeg fikk noen illustrasjonsoppdrag for Damm, som det het da. Siden har det gått sakte framover.
Fortell litt om hvordan du jobber – fra idé til ferdig illustrasjon
– Når jeg lager serier, så begynner jeg nesten alltid med figurene. Så jobber jeg ut en historie med utgangspunkt i dem, jeg prøver å finne ut av hvem de er og hva som skal skje med dem. Det er veldig tidkrevende og ustrukturert, og jeg gjør store forandringer underveis. Det tar årevis fra skisse til jeg faktisk begynner å tegne selve serien. Så tar det et par år å gjøre den ferdig. Underveis skisser jeg på nye ting, sånn at jeg har noe nytt å ta tak i når et prosjekt er ferdig. Men for tiden har jeg begynt å skrive på noe som har begynt med en idé, et konsept, som jeg både må utvikle ytterligere og også lage figurer til. Det er helt nytt for meg, og jeg ser fram til å komme i gang med det en gang i fremtiden, når mitt nåværende prosjekt en gang blir ferdig.
Det tar årevis fra skisse til jeg faktisk begynner å tegne selve serien
– Når det gjelder illustrasjoner, så jobber jeg nesten utelukkende på oppdrag, og da har gjerne kunden en (vag) idé om hva hen vil ha når de tar kontakt. Så da lager jeg en haug med skisser basert på dette, med større og mindre variasjoner. Som oftest får jeg noen ideer selv utfra dette, som jeg også skisser opp og legger ved. Så går jeg noen runder til med å fikse på skissene basert på tilbakemelding fra kunden, før jeg gjør den ferdig. Det kritiske her er at kunden forstår forskjellen på skisse og ferdig illustrasjon, så jeg har lært meg å være litt tydeligere på det i kommunikasjonen; det er ganske slitsomt når kunden vil ha forandringer på noe som teknisk sett er ferdig.
Hva kjennetegner streken din?
– Det er jo vanskelig å skulle beskrive seg selv, men jeg får prøve. Jeg vil si den er både stram og dynamisk; det er mye bevegelse i linjene, men de er planlagte og tighte. Jeg jobber mye med skissene, og avviker ikke mye fra det grunnlaget, men legger mye vekt på spenn, variasjon mellom tykt og tynt – det skal være kontrollert men levende.
midt uti mitt nåværende prosjekt skiftet jeg plutselig fra pensel til pennesplitt
Hvilke tegneredskap/ teknikker bruker du?
– Jeg jobber hovedsaklig med tusj. De siste 14-15 årene har jeg jobbet utelukkende med flytende tusj og akvarellpensel, som jeg tegner med over blyantskisser (0.5mm, HB). Penselen er så fleksibel at man egentlig ikke trenger noe annet, man kan variere streken så mye med skifte av trykk og vekk i én enkelt linje. Kan være greit med tusjpenn hvis man trenger rette, mekaniske linjer, dog. Men midt uti mitt nåværende prosjekt skiftet jeg plutselig fra pensel til pennesplitt – jeg merket at jeg uansett lagde tynnere streker med mer skravur enn tidligere, så da skiftet jeg like greit. Det er en liten omstilling, men det er utrolig gøy. Jeg har også begynt å jobbe mer digitalt, særlig med illustrasjon. Jeg skisser på papir, scanner og tegner over med digital tusj og farger. Utfordringen er å få den samme streken over i det digitale.
Du er både serietegner og illustratør, hvordan er disse rollene forskjellige?
– De er ganske forskjellige. En tegneserie skal leses på en helt annen måte enn en illustrasjon. Man forholder seg til tid totalt annerledes. Tegneserier er et språk, og det tar tid å lære seg. Derfor er det på ingen måte selvsagt at en god illustratør blir en god serietegner sånn rett uten videre. Flyten mellom rute til rute, scene til scene, side til side. Forholdet mellom tekst og tegning, rekkefølgen og plasseringen på snakkebobler, hva man sier, hva man viser.
[justified_image_grid ids»22874,22875,22876,22877,22878,22879,22872,22891,22880,22873,22871,22883,22882,22885,22884,22886,22887,22888,22889″ title_field=off caption_field=off link_title_field=off img_alt_field=caption lightbox=magnific]
Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Jeg jobber nå på en action/sci-fi/eventyr-serie for ungdom (samme målgruppe som Apefjes, egentlig), kalt FNRZ. Det er en ganske omfattende spenningsserie, i flere deler. Første bok kommer ut på Jippi Forlag på senhøsten en gang. Ekstremt kort oppsummert handler den om en gruppe ungdommer som må prøve å overleve i en fantastisk verden, som de voksne er i ferd med å ødelegge. Jeg håper å kunne fortelle flere, delvis frittstående, historier i dette universet. Det blir old school, humoristisk og actionfylt, tullete og mørkt.
Kan du nevne noen inspirasjonskilder?
– Så klart. Det er altfor mange, selvfølgelig – man står så til de grader på skuldrene til giganter her. Men for å nevne noen av de tydeligste påvirkerne; Carl Barks, Goscinny/Uderzo, Franquin, Jean-Claude Mézières, Shotaro Ishinomori, Katsuhiro Otomo, Yukito Kishiro, Rumiko Takahashi, Jamie Hewlett, Julie Doucet, Paul Pope, Charles Burns, Takehiko Inoue, Jeff Smith, Becky Cloonan.
Er det noen bildebøker eller serier du husker spesielt fra din barndom?
– Jeg lærte å lese av noen Thomas Toget-bøker jeg ikke husker hvem lagde. Farvel, Rune av Marit Kaldhol og Wenche Øyen kommer jeg aldri til å glemme. Mio, min Mio. Donald Duck av Carl Barks, selvfølgelig. Asterix, Sprint og Tintin. Og jeg elsket Spider-Man, eller Edderkoppen som han het på norsk. Gen- Gutten fra Hiroshima av Keiji Nakazawa leste jeg om og om igjen. Linda og Valentin. The Legend of Zelda av Shotaro Ishinomori.