Med trykk på tabuer og sjangre i spenn

Ordet sjanger stammer fra det franske genre som betyr art eller slekt. Postmoderne fortellinger spiller på leserens kjennskap til tradisjonelle sjangre og utfordrer konvensjonene gjennom stadige brudd og uventede kombinasjoner påvirket av kunsten selv og samfunnet rundt. Det blir derfor en utfordring for leseren å bygge sammenheng og helhet.

Barnelitteraturen består av en rekke ulike sjangre, men hverken hovedsjangrene eller undersjangrene er konstante. Forestillingen om barnelitteraturens uskyldstilstand begynte for alvor å slå sprekker på 1970-tallet. At barnelitteraturen skulle gi håp ble etter hvert særlig utfordret innenfor ungdomsboksjangeren, der livets realiteter ble prentet inn i leseren med full styrke.

I dag er avstanden til den samtidige voksenlitteraturen blitt enda mindre. De fleste sjangerformene som finnes i barnelitteraturen finnes i voksen-litteraturen og omvendt, med noen unntak. Inkluderingen og gjenkjenneligheten i barnelitteraturen på bakgrunn av felles opplevelser hos barn og voksne er derimot mer utfordret i vår tid. Er det kanskje derfor noen av dagens forfattere blir nostalgiske og delvis vender tilbake til bildemessige uttrykk som minner om en gjengivelse av 50-tallet?

I bildeboka Garmanns sommer av Stian Hole er seksårige Garmann definitivt ikke på vei ut i den store, uforutsigelige verden. Hole konstruerer en slags Edens Hage ut av hagen til Garmanns foreldre. Der kan Garmann leve et beskyttet liv mens han undrer seg over livets faser sammen med sine tre gamle tanter som er på sommerbesøk.

Hva som befinner seg utenfor porten interesserer ham i mindre grad, og i stor grad aksepterer han verden, les hagen, som et sted som gir ham ny livserfaring.

Overgangen er derfor stor til den neste boka om Garman, Garmanns gate. Her har Garmann begynt på skolen og blir medskyldig i en ildspåsettelse. Den idylliske hagen er forsvunnet og brannen tvinger Garman til å gå inn i en ny hage som ikke er hans egen.

Bildeuttrykket i bådeGarmanns sommer og Garmanns gate representerer en eksperimenterende fornyelse. Holes collagepregete illustrasjoner befinner seg i overgangen mellom tegning og maling. Bearbeidete fotografier gir en spenning mellom virkelighet og fantasi – en nyere arbeidsmetode i bildeboka, men ikke i kunstsammenheng.

Den svenske litteraturforskeren Elina Druker hevder at bruk av fotografi som en del av bildecollagene, er med på å drive fortellingene fremover, mens den fiktive illusjonen motvirkes ved at fotografiene henviser til virkeligheten.

Det å overføre et kunstuttrykk fra en kontekst til en annen gir spenning mellom kontekstene. Det blir lek med bilde og bokmediet, lek med begrepene bok og litteratur. Didaktikken i den nyere barnelitteraturen kan også handle om oppdragelsen av barns estetiske sensibilitet. Bildenes rolle i Garmann-bøkene er svært sentrale, og kanskje kan denne forståelse av didaktikkbegrepet gi barnelitteraturens oppdragende funksjon et mer positivt fortegn?

Selv om Hole leker med teknikkene, er nostalgien og retroperspektivet med i uttrykket med hele veien – i godt selskap med flere av fjorårets bildebøker. Både Bjørn Rune Lies Slapsefjell og Kari Stais Jakob og Neikob er gode eksempler på dette.

Begge disse bøkene har i motsetning til Holes bøker dyr og fantasifigurer som hovedpersoner. Likevel henter illustrasjonene frem igjen noe velkjent enten gjennom fargebruk eller innhold.

I Slapsefjell skildres den norske hytte- og skikulturen med lun humor, nostalgi og stor kjærlighet. Likevel brytes det tradisjonelle innholdet i bildene i både Garmann-bøkene og Slapsefjell av en bildemessig intertekstualitet, med referanser til faktiske steder eller personer. I den norske bildeboktradisjonen er det ikke ofte at Elvis går rundt og er løvblåser i parken, slik han gjør i Garmanns gate, men i kunsten er det et vanlig grep å leke med roller.

I det kjente bildet Nattverden av Leonardo da Vinci har Jesus og disiplene opp gjennom årene blitt erstattet av både Marilyn Monroe og familien Sopranos for å nevne noen. Dermed åpnes porten ikke bare for fantasien, men også for de voksne. Humoren i bildene leder rett inn i en sjangerutvidelse.

Postmoderne estetikk er som beskrevet åpen for nye stilarter. I Holes retrospektive verden har jazz og rock fått stor plass i bildeuttrykket. I musikken kalles sammenblanding av stilarter og sjangrer fusion. Dette kan også være et passende uttrykk på Holes bildegrep. Kanskje var det også derfor Garmanns sommer gikk til topps blant 1000 bøker under bildebokkonkurransen i Bologna i 2008? Eller er det slik at barnelitteraturen har tatt postmodernismen innover seg ti år senere enn andre kunstarter? Og hvor langt kan slike illustrasjonformer, estetisering og tilsynelatende sjangerbrudd utvikle seg?

Det at deler av barnelitteraturen beveger seg på flere plan og på tvers av aldersskiller kan virke som et moderne fenomen. Men er det egentlig det? I tidligere tider levde den muntlige fortellertradisjonen som et felles referansepunkt for barn og voksne. Den mediale og populærkulturelle utviklingen har igjen ført til at barn og voksne i stor grad har tilgang på den samme informasjonen. Ingenting er lenger hemmelig for barna, selv om de som regel tolker sammenhengen mellom uttrykkene på en annen måte enn de voksne, på godt og vondt.

Medieviteren Neil Postman snakker om the disappearance of childhood. Men dette kan like gjerne defineres som the disappearance of adulthood. Begreper som all-alder litteratur og crosswriting blir naturlig å benytte. Sjangrene tøyes. Kravet om en ansvarlig litteratur, en litteratur som skal være for barn er ikke lenger gjenstand for en enhetlig forståelse, og det setter de ulike sjangerdefinisjonene under press.

Sjanger er som kjent både form og innhold. Da Rune Belsviks Tjuven ble lansert i 2008 skapte det debatt både i det litterære miljøet og i media. Boka skildrer hvordan gutten Jolver får sine første seksuelle opplevelser sammen med sine venner. Barnelitteraturen bør ikke bryte slike tabuer i følge mange voksne, men barnelesernes reaksjoner på boka derimot vet vi lite om.

Tjuven gir, slik jeg ser det, gode skildringer av barns første opplevelse av seksualitet, og er en tradisjonell historie skrevet i en tradisjonell form, i positiv forstand. Det sjanger-utvidende må i så fall være at dette temaet endelig har blitt skildret i en bok, etter århundrers viten om barns eksperimentering.

Nærmere et sjangerbrudd kommer vi i større grad når det gjelder langt vondere seksuelle erfaringer som incest, beskrevet av Tor Fretheim i Ingen ild tenner stjernene. Eller nyansert som et kjærlighetsforhold mellom søsken i Sonya Hartnetts Hundene sover. Nytt i et historisk perspektiv er jo heller ikke dette, men langt mer tabubelagt å gjengi skriftlig. Belsvik og Fretheim beveger seg etter min mening langt unna det spekulative.

Tjuven er fiktive nedtegnelser på etterskudd, det er mer forståelig at Fretheims bok utfordrer sjangerkonvensjonene. Boka gir blant annet lite håp. På den annen side, hvorfor skal ikke de barna som utsettes for dette kunne få ha en bok som setter ord på noen av deres opplevelser?

Virkeligheten preger som kjent kunsten og omvendt, og vi som voksne formidlere bør ikke falle helt av lasset. Sjangerbrudd i litteraturen speiler ofte barns virkelighet, selv om bruddet med det vi regner som moralsk mulig å skrive om må bearbeides i flere omganger.

Også boka Barneregjeringenav Aleksander Melli bryter med normen. Den har evnet å ta opp i seg mange nivåer av norsk og internasjonal virkelighet. Boka er på over 600 sider, men det fascinerende med den er at den favner stort. Max Berg er en 12-årig nyhetsnerd som en dag mottar noen mystiske postkort fra en avsender som kaller seg Barneregjeringen. Dette danner utgangspunktet for et spektakulært realitykonsept. 20 barn fra miljøer med forskjellig kulturell bakgrunn skal danne en regjering på en øy i Oslofjorden.

Forfatteren utvider sjangerforståelsen ved å veksle mellom narrasjon og dialog som suppleres med sms-bruk med beskjeder fra øyas overordnede, og bruk av rap-tekster som en gjennomgående uttrykksform for en av deltakerne. Boka inkorporerer både det høye og lave, og fanger inn og belyser flere sosiale samfunn og politiske virkeligheter.

Barnelitteraturen har alltid brukt tid på å sosialisere barn. Barneregjeringen unndrar seg til en viss grad denne rollen og kritiserer og ironiserer over sosialiseringen i seg selv. Samtidig viser den med all tydelighet hvor ille det kan gå når sosialiseringen ikke styres. Boka er ikke anarkistisk i sitt idégrunnlag for utenfor Fjernholmen finnes stadig den virkelige verden, men vi møter egosentriske og egoistiske barn, opptatt av å mele sin egen kake. Når enkelte av barna får makt på øya og skal operere som staten mister de perspektivet på sin viktige rolle. Makten er berusende.

Boka tøyer også sjangeren ved å spille på andre medier og legge en stor grad av uforutsigbarhet i handlingen. Assosiasjonene går blant annet til TV-serien Lost. Barna er overvåket, de hersker over hverandre, det piper i sms-er og de blir filmet overalt. Det frigjørende snus grotesk på hodet og blir i stedet nådeløst og undertrykkende.

Etterpå er virkeligheten tross alt et bedre sted å være, for noen. Men der en av de barnelitterære konvensjonene er å snu verden på hodet for så å rette den opp igjen, tilbake til det trygge og forutsigbare, gjelder ikke dette Barneregjeringen. Det banker brutalt på døra til den norske virkeligheten fra en annen og konfliktfylt verden. Den som tør å åpne får verden rett og rått i ansiktet.

Boka garanterer ikke noe som helst, bortsett fra å presentere menneskelige muligheter på godt og vondt. Men er også Barneregjeringen som Tjuven egentlig et sjangerbrudd på etterskudd? Begge representerer temaer som lenge har vært en del av norske barns medievirkelighet. Den mediale virkeligheten har også i stor grad økt barns evne til å lese og fortolke sammensatte fortellinger. Så tanken om at en kompleks fiksjonsvirkelighet er vanskelig for barna å dekode har blitt sterkt utfordret.

Av bøkene som er omtalt her mener jeg de alle på hver sin måte står for en barnelitterær sjangerutvidelse, eller ligger tett opptil et barnelitterært sjangerbrudd enten gjennom form eller innhold eller begge deler. Men egentlig har vel forfatterne bare våget å ta inn verden slik den er og omformet den til et kunstnerisk prosjekt på hver sin måte?

Artikkelen bygger på et innlegg holdt under NBIs arrangement «Sannheten og syndefallet» 27. mai 2009 på Norsk Litteraturfestival.

Rune Belsvik: Tjuven. Cappelen Damm

Elina Druker: «Drömlika bilder, svindlande rum. Bilderbokens vidgade fält» i Kartet og terrenget. Linjer og dykk i barne- og ungdomslitteraturen. Jon Ewo og Kari Sverdrup (red.) Omnipax, 2006.

Tor Fretheim: Ingen ild tenner stjernene. Cappelen Damm

Sonja Hartnett: Hundene sover. Cappelen Damm

Stian Hole: Garmanns sommer. Cappelen Damm
Stian Hole: Garmanns gate. Cappelen Damm

Bjørn R. Lie: Slapsefjell. Magikon forlag
Aleksander Melli: Barneregjeringen. Cappelen Damm

Kari Stai: Jakob og Neikob. Det Norske Samlaget.

Neil Postman: The Disappearence of Childhood (1983)