Rett på scenen

– fortsatt satsning på dramatikk for barn og unge?

Den ett-årige dramatikerutdanningen for barne- og ungdomsbokforfattere er snart over halvveis i studieløpet. Hva er erfaringene så langt? Hva gjenstår for å få til en etablert dramatikerutdanning?

 

Ved Birgitte Eek, NBI

Om studiet

Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) startet i august 2010 et utdanningstilbud for forfattere med fordypning i scenetekster i samarbeid med Dramatikkens hus (DH) og Norsk barnebokinstitutt (NBI). Hensikten er å tilby norske institusjonsteatre og det frie feltet et større tilfang av nyere scenetekster for barn og ungdom. 10 forfattere ble tatt opp til studiet som er et ett-årig prøveprosjekt støttet av Norsk kulturråd.

Rett på scenen – uten bok

Studiet, som gjennomføres av Dramatikkens Hus og Norsk barnebokinstitutt på oppdrag fra NBU, er bygget opp rundt seks helgesamlinger i løpet av to semestre. Mellom hver samling har studentene fått skriveoppgaver, og tekstene har blitt prøvet ut på den påfølgende samlingen i samarbeid med dramaturger, regissører og skuespillere.

Ved siden av undervisningen og egen skriving hospiterer studentene ved ulike institusjonsteatre hvor de får følge oppsetninger fra leseprøve til premiere. Dette året er Teatret Vårt, Rogaland Teater, Det Norske Teatret, Oslo Nye Teater, Nationaltheatret og Dramatikkens hus involvert i prosjektet.

Mindre makt – sterkere budskap

Men hva er studentenes erfaringer så langt? Vi har spurt to av dem, Ingeborg Arvola og Arnfinn Kolerud.

 

Ingeborg Arvola foto: privat

Ingeborg Arvola:
En av de viktigste opplevelsene mine er at jeg har funnet ut hvor godt det er å lese dramatikk, vi leser mye og det har åpnet opp for mange helt ulike dramatikere og kunstprosjekter. Alt fra Rune Belsviks Dustefjerten til prosjektet Hornsleth Village Project av den danske kunstneren Kristian von Hornsleth. Han har fått innbyggerne i en landsby i Uganda til å endre navn til Hornsleth. I bytte fikk de en geit eller en gris. Prosjektet er kontroversielt, men jeg skulle ønske jeg selv fikk en liknende idé en dag.

Ellers er det veldig nyttig med utprøvingen av tekstene våre. Det er som en disputas, bare at du får den på neste samling og ikke etter flere år. Jeg hospiterer ved Dramatikkens Hus, men har ikke fått sett så mange stykker ennå, men så snart jeg er ferdig med mitt neste bokprosjekt blir jeg friere.

Som forfatter er man vant til å ha mye makt over teksten, mens nå blir tekstbiten bare en del av helheten. Det er faktisk litt godt at noen overtar teksten på et visst tidspunkt og former det videre selv. Det er kjernebudskapet som er det viktige, hvordan det formidles til slutt er det greit at flere mener noe om.

Dramatikerutdanningen er et overskuddsprosjekt. Det virker så profesjonelt og jeg får en opplevelse av at det vi gjør er gjennomførbart. Det er fint å være i en gruppe, og samlingene frem til nå har gått veldig raskt. Det eneste det kanskje kunne vært mer av er tekstlesning sammen med studentgruppen, hvor vi kan få tilbakemelding på egne tekster.

Det har også vært litt nedtonet at vi egentlig skriver dramatikk for barn og unge, vi kan gjerne ha mer fokus på hvem vi skriver for. Mottakeren er viktig, ikke nødvendigvis på en pedagogisk måte, men som det lille mennesket et barn er, hvis det er dem man vil nå. Hovedprosjektet vårt skal være på 30 sider, noe som tilsvarer ca. 45 minutter, men etterhvert har jeg lyst til å skrive en helaftens forestilling for små barn på en stor scene.

Arnfinn Kolerud foto: Privat

Arnfinn Kolerud:
Da jeg startet opp ved dramatikerutdanningen var jeg nesten blank på teater og dramatikk. Nå har jeg bestemt meg for ikke å skrive flere ungdomsromaner, jeg trengte rett og slett en ny sjanger, og det er deilig å starte helt på nytt. Det er fint med både nærlesning og teori, men det viktigste for meg har vært hospitantordningen og å få prøve ut egne tekster. Jeg lærer mest når jeg er aktiv, så hvis jeg skulle ønske noe annerledes kunne det vært litt mindre teori, man blir mett av å være tilhører.

Vi har sett og lest mange helt forskjellige stykker, som Enron, Reisen til julestjernen og Sa Ka La av Jon Fosse. Jeg bruker alt vi ser til å eliminere bort det jeg ikke liker for å finne frem til det jeg vil fokusere på. Hovedprosjektene våre er frie, vi kan skrive om hva vi vil. Selv skriver jeg på en komedie, et familiestykke for alle aldre. Jeg liker å ha et skrått blikk på ting og at det er litt skeiv logikk i det jeg skriver. Pompel og Pilt er et forbilde for meg, jeg liker absurd teater. Det hadde vært flott med en oppsetning i en stor sal, med masse støy og kommentarer fra ungene.

Det er nytt for meg å presse all handlingen inn i dialog, det krever en del av meg som er vant til å legge inn handlingsreferater i bøkene mine. Ellers har jeg forsont meg med at andre kan sette opp stykket mitt som de vil, såpass ydmykhet har jeg for regissørens rolle, men at det er mulig for andre å stryke i teksten er litt spesielt. Jeg har lært veldig mye av å hospitere, så jeg håper jeg kan fortsette med det når vi blir ferdige her, det viktigste er at vi blir knyttet opp mot et teater. Jeg ville gjerne hatt et år til, men det viktigste er at vi er flyvedyktige når vi er ferdige.

Stort behov, mange former

Ragnhild Mærli foto: privat

Fagansvarlig Ragnhild Mærli, spesialrådgiver ved Dramatikkens Hus, har også gjort seg flere viktige erfaringer underveis. Sentralt står erkjennelsen av at det fremdeles er mye å utforske før en fast utdanning etableres. Særlig gjelder dette ulike former for scenekunst.

Siden studentene har hospitert ved institusjonsteatrene har de i særlig grad kunnet følge produksjonene der og se stykkene disse har satt opp. Fra neste år blir det derfor viktig at de også får tilgang til å se forestillinger utenfor institusjonsteatrene, så de får bedre innsikt i andre teater- og uttrykksformer. Også frigruppene har signalisert behov for ny dramatikk og det vil derfor være naturlig å utvide spekteret av ulike samarbeidspartnere på feltet.

Av andre former for scenekunst er det særlig musikkteater, opera og figurteater som må implementeres i undervisningen. I tillegg har Nordic Black Theatre uttrykt ønske om nye tekster, så her vil et utvidet samarbeid bli etablert fra høsten. To-tre av studentprosjektene skal presenteres for skuespillerne ved dette teateret etterhvert. Det kan derfor se ut som om behovet for en etablert dramatikerutdanning er større enn først antatt.

Samarbeidet med Høgskolen i Oslo gjennom studiene i regi og maskespill på Avdeling for estetiske fag har også vært godt, og dette vil fortsette som før. En annen viktig erfaring er at samarbeidet mellom forfattere og regissører har vist seg minst like viktig som samarbeidet mellom forfattere og skuespillere. Dette vil derfor bli vektlagt når neste studieplan skal legges. Et viktig område er også teater for døve barn. En av studentene har allerede et samarbeid med en tegnspråkskuespiller og Teater Manu.

Fremføring i mai

På den første samlingen i 2011 legger studentene frem ideene til hovedprosjekter de skal jobbe med frem mot avslutningen i mai. Studentene vil så bli koblet mot en instruktør Dramatikkens Hus velger for den enkelte. 19. og 20.mai blir det offentlig framføring av tekstene med skuespillere, dramaturger og publikum på Dramatikkens Hus. Så langt ligger det an til at studentene vil ferdigstille mellom ett og to manus hver innen studiets avslutning.

Et løft for dramatikken

Dramatikerutdannelsen gir studentene mulighet til dialog med teatrene, rask respons på egne tekster og utprøving i et scenerom med det de trenger av teaterfaglig kompetanse. Det gir en unik mulighet til å skape grobunn for et løft for norsk barne- og ungdomsdramatikk. Institusjonsteatrene og de frie gruppene vil gjerne ha kontakt med etablerte barne- og ungdomsbokforfattere som har mulighet til å skrive ny dramatikk, og for studentene er tilknytningen til ulike nettverk viktig i den videre arbeidsprosessen etter at utdanningen er ferdig

foto: Microsoft office

Behovet for nyskrevet dramatikk er stort, og den kunstneriske formidlingen står overfor mange utfordringer. Teateret er i konkurranse med mange aktører som ønsker barn og unges oppmerksomhet. Norsk barnebokinstitutt har som målsetting å tilby en egen utdanningsmulighet innenfor dramatikk og dramaturgi. Målet er at prøveprosjektet skal bli permanent og tilbys som en egen modul ved instituttets NOKUT-akkrediterte forfatterutdanning.

En videreføring av prosjektet må skje i samarbeid med Dramatikkens Hus. Ragnhild Mærli, fagansvarlig ved dramatiker-utdanningen, underviser allerede på NBIs forfatterutdanning.

Allerede i 2006 hadde Det Åpne Teater (nå Dramatikkens Hus) og NBIs forfatterutdanning et felles prosjekt med fokus på tverrfaglig kunst for barn. Dramatiker Liv Heløe var invitert inn i dette prosjektet. Hennes teaterstykke Blå jakt for barn fra 4 år og oppover går for tiden for fulle hus på Den Nationale Scene i Bergen. Om stykket står det å lese på nettsidene til DNS:

 

«Forestillingen BLÅ JAKT er blitt til etter regissør Ivar Tindbergs og dramatiker Liv Heløes begistrede møte med boken Fiskenes ukjente liv av Bergljot Børresen. Den presenterer revolusjonerende forskning om fiskenes følelsesliv og samspillet mellom artene i vannet. I samarbeid med scenograf og dukkedesigner Gilles Berger, lyddesigner Peter Baden og koreograf Steen Koerner har Tindberg og Heløe skapt et overdådig dukketeaterunivers som åpner opp for en vidunderlig og forunderlig verden under havets overflate.»

En mer permanent utdanning innenfor dramatikk for barn og unge vil forhåpentligvis bidra til flere gode stykker for den store og mangfoldige gruppen barn og unge er.

 

© Norsk barnebokinstitutt 4. februar 2011