Romanutdrag
Kjersti Frackmann Strass
Student ved forfatterutdanningen på bachelornivå 2019–2021
Kjersti Frackmann Strass (f. 1978) er utdannet journalist og samfunnsviter og jobber som informasjonsrådgiver ved Norsk fjellsenter og Klimapark 2469. Hun er født i Danmark, har vokst opp i Stavanger og bor for tiden i den vesle fjellbygda Vågå i Gudbrandsdalen.
Presten var dårlig informert. Da han så at tvillingene hang sammen og moren alt var død, spydde han utover jordgulvet. Thekla hadde fortalt ham for lite. Hadde faren visst hvor ille det sto til i den trange stuen, kunne han ha forberedt seg. Han kunne tatt det som en prest.
Thekla så bort fra faren. Grep tak i karmen rundt den lave stuedøren. Den var vakkert utskåret mot de grove tømmerveggene. Arbeidet var nytt. Den trehvite fargen lyste opp i
det dunkle rommet. De utskårne blomstene kjentes ut som glattskurt elvestein under fingrene hennes.
«Thekla, løp til Olga i hønsehuset! Få henne til å finne en amme. Ellers dør barna også. Gud må ha hatt en mening… med å la dem leve», sa faren da han kom til seg selv.
Faren satte seg på sengekanten til den døde kvinnen. «Barna må ha en amme før mørket kommer», sa han og så ned på den lille kroppen med to hoder.
Midt på gulvet sto Ragna. Barfot med et ansikt som var like lysegrått som ullen i kjolen. Det var hennes mor i blodet. Hennes vanskapte småsøsken. Thekla løftet skjørtet og løp. Vanligvis ble hun andpusten i bakkene opp mot hønsehuset, men alt hun kunne tenke på, var synet av disse to barna som hang sammen. Faren som spydde. Ragna uten en
mor.
Lenge før hun kom seg inn døren i det vesle huset, ropte hun: «Olga! Du må skaffe amme!»
«Å herre jemini! Gikk det galt for Herdis?» sa Olga da hun braste inn.
«Jordmora … hun var i nabobygda … fødselen startet for tidlig», sa Thekla.
Olga la de ru hendene sine om skuldrene hennes. Holdt henne fast et øyeblikk.
«Det skal være en kone som har mistet barnet sitt oppe i Skålle. Jeg henter henne», sa Olga.
Pusten hennes luktet gammel kone og blåbær.
«Gå tilbake nå. Ragna trenger deg», sa Olga og skjøv henne fra seg.
Så hev hun etter pusten, satte øynene i Thekla: «Barnet, ble det gutt eller jente?»
Halsen tettet seg. Ordene fant ingen vei ut. Foran henne forsvant Olga bak et slør av tårer og en dør som åpnet og lukket seg.
På haugen bak hønsehuset fant Thekla noen blåklokker.
Da hun kom tilbake til husmannsstua, hadde faren velsignet barna. Gitt dem navn, Olava og Hildur, i tilfelle de ikke kom til å leve lenge.
«Der den ene er, vil også den andre måtte være. Til døden skiller dem ad» hvisket faren: «Jeg vet ikke om dette er en straff, men det blir helt sikkert en prøvelse.»
Blikket hans var glassaktig. Stemmen tung som under gravøl. Thekla grøsset. Var det en straff? En straff for hva? Hun hadde sett Herdis gå til Torø. Trollkvinnen. Var dette Guds straff for at Herdis hadde vendt seg til svartebøkene?
En halvtom kopp sto på bordet. Thekla slapp blåklokkene
ned i den. Faren tok noen av dem varsomt ut igjen
og la dem under hendene til Ragnas mor. Fingrene var alt blitt
stive. Han måtte brekke dem løs for å få plass til blomstene.
Ragna hadde stått urørlig ved enden av sengen. Nå dumpet hun ned på langbenken.
«Takk, presten! Takk for at du kom så raskt. Vi skal ta vare på døm så godt vi kan», sa hun.
Hun var mager og liten til å være 16 år. Nå hadde hun fem barn å ta seg av: Geir, Berte, Ola og disse misfostrene. Det var allerede trangt for dem i husmannsstua. De hadde heldigvis ei seter på lån, ei ku og to geiter. Det var mer enn mange andre på bygda.
Søsknene kastet blikk på de sammenvokste. De så i gulvet, så på hendene sine. Thekla så ned, hun også, på de bare føttene til ungene. På jordgulvet. På de slitte skoene på føttene til Geir.
Faren ba henne legge i ovnen og gå i siderommet, den vesle vasskleven, og ordne mat til de etterlatte.
Veggene i det trange rommet lente seg mot henne. Rommet krøp sammen og lyset prikket mot øynene hennes. Hun grep tak i det største skapet og klamret seg fast. Pusten hakket i lydløse hulk. Kanskje hadde Herdis stått her inne bare for noen timer siden? Levende.
Thekla rettet seg opp. Holdt fortsatt tak i skapet. Noen solstråler virret inn gjennom et sjåskinn i åpningen på veggen. De hadde vel ikke råd til vinduer av glass her? Solen sto lavt. Ammen kunne rekke fram i tide.
Døren gikk opp. Den runde kroppen til faren ble synlig i åpningen.
«Du klarer dette?» sa han.
Thekla løftet hodet og foldet hendene over forkleet.
«Ja, far», sa hun.
«Barna må ha mer enn Guds trøst. De trenger mat også», sa han og kløp henne lett i armen som for å hente henne tilbake til virkeligheten.
Under benken sto en kasse med jordepler. Faren hadde ivret for at bygdefolket skulle ta i bruk disse nye vekstene. Han snakket om dem i prekenene sine. Messet om de nyttige jordeplene som ga store avlinger i skrinn jord og krevde lite plass. Familien til Ragna bodde både nordvendt, høyt og bratt. Her måtte frosten komme tidlig og telen gå seint. De hadde liten plass å dyrke korn på, og sikkert dårlige rettigheter til vann fra bekken. Under benken sto en bøtte med vann. Den var knapt halvfull.
Ragna fikk de andre til å sette seg da suppen var ferdig kokt. Det var bare presten og barna til bords. Faren hadde dekket over den døde med et tynt linklede.
Berte løftet opp treskjeen sin og pirket i suppeskålen hun delte med lillebroren.
«Du må være klar for konfirmasjonen snart, Berte! Slik som du har vokst i vår», sa faren til Thekla overraskende muntert.
Han var alt på sin andre munnfull med suppe. «Takk, presten!» sa Berte lavt og smilte stivt. «E ser fram til konfirmasjonen», sa hun.
Thekla plantet beina godt fra hverandre på gulvet under bordet for å sitte stødigere på den smale benken. Berte la skjeen fra seg på bordet og stirret ut i luften med et tomt blikk.
«Du har sannelig vokst, du også, Ola-gutten! Nå er det ikke mange år før du skal starte på skolen», sa faren.
Han strakte seg fram og kløp Ola i et av de små kinnene. Rundt hodet lå en krans av lyse krøller.
«E veit ikkje», svarte Ola. «E har ikkje bestemt meg for om e vil bli stor.»
Noe løsnet i brystet til Thekla. Hun lo. Latteren ble ufrivillig høy.
Munnvikene til Ragna rykket til. Den grå fargen rant ut av kinnene hennes. Blåklokkene hang slapt ut fra koppen på bordet. Thekla mistet skjeen ut av hånden. Den plasket ned i den tynne suppen. Spruten etterlot seige klumper på bordet. Berte hikstet. Ola krøp opp i fanget til Ragna og trakk knærne opp til magen.
«Så, så, barn. Gud er med dere», sa faren. «Alt blir bra.»
De første tårene trillet nedover kinnene til Ragna.
«Jeg beklager …», sa faren. «Det var ikke meningen å … Sorg tar tid.»
Han reiste seg.
«Send bud om dere trenger meg før gravølet», sa han. «Thekla blir til ammen kommer.»