It takes a village (og så videre)

Et kunstnerisk refleksjonsnotat i kjølvannet formidlingsopplegg gjennomført for vg2 ved Norges Toppidrettsgymnas (NTG), avd. Lillehammer og klasse 9b ved Åretta ungdomsskole.

Pakket inn i de seks spørreordene^[1]Casper Hvenegaard Rasmussens teori, gjengitt i Ørjasæter, K. (2020). Formidlingsteori: Formidlingsstrategier [Video]. , ser det slik ut

Hvem: Vilde Kamfjord formidler
Hva: På omveien hjem, for
Hvem: vg2 på NTG og 9b på Åretta
Hvor: i klasserommene
Hvordan: gjennom høytlesing.
Hvorfor: Det er vel det jeg må forsøke å komme frem til – dog ganske sikkert uten å nærme
meg et svar på Lasswells spørsmål med hvilken effekt^[2]Harold D. Lasswell definerte kommunikasjon som handling i en setning som minner litt om Hvenegaard Rasmussens: Who says what in which channel to whom with what effect. (Skaret, Ørjasæter 2019:33)?

Selve planleggingen og utprøvingen er sett i lys av formidlingsopplegg jeg har gjennomført parallelt, for mellomtrinnet (eller 4. – 7. klasse, for å være presis) i Porsgrunn og Lillehammer gjennom hele våren. Dette refleksjonsnotatet vil likevel bære preg av å være skrevet akkurat nå. Som tidligere i vinter er også denne runden planlagt for og gjennomført fysisk og ikke digitalt. Men jeg har gjort meg et par digitale erfaringer i samme tidsrom, som potensielt vil bidra med relevante refleksjoner/ referanser/ kommentarer. Vi får se.

Når jeg skriver dette har jeg motstand i fingra og uro i magen. Jeg er redd jeg ikke skal få til å utføre et fornuftig notat som kan godkjennes som arbeidskrav, slik at jeg kan gå opp til eksamen. Det er litt kaos. Det er for mye interessant praksis (og egen erfaring) og for mye relevant teori. Det er så mange problemstillinger og mye å tenke på – og alt spriker, i alle retninger. Dvs. jeg tror jeg vet at de egentlig ikke spriker så ille. At de faktisk kan henge sammen, og kanskje til og med gi god mening.

Det spraker i hjernen, men på den dårlige måten. Jeg greier ikke samle meg om teorien, eller teoretikerne; jeg vil sette tankene mine i system med deres, men jeg greier ikke. Jeg greier ikke lese teori på skjevt scannede papirsider på tvers – selv med briller. Jeg vil se video-forelesninger i reprise, men noen av linkene er ødelagte og jeg vil ikke mase, jeg maste forrige gang. Nå sitter jeg her og er til og med uenig i forskningsfunn – er det i det hele tatt lov? Jeg er på grensen til desperat. Jeg vil ha tak i essens, men greier det ikke. Alt er som sleipe fisk og såpestykker, ordene blir ei smørje på papir og skjerm, jeg har vondt i øya og vil bare rope: KAN NOEN LESE DETTE HØYT FOR MEG? Og det passe egentlig bra, for da tar jeg tak i det. Høytlesingen. Så får teoriene seile sin egen sjø enn så lenge.

Jeg får alltid så lyst til å bruke ordet «alltid» når det handler om noe jeg er engasjert i. Noe jeg gjør (som i noe jeg driver med for tiden) eller noe jeg har gjort. Eller noe jeg, på bakgrunn av erfaringer, har lagt meg til og derfor stadig gjør. Jeg har generelt en tendens til å ordlegge meg nokså kategorisk, hvilket potensielt kan være problematisk, for selv om jeg er engasjert betyr det ikke at jeg mener jeg har rett. Men det kan virke slik og det er dumt. Så jeg tenker en del på det der med å være kategorisk. Eller kanskje heller det å nettopp ikke uttrykke meg så bastant.

Og nettopp nå skulle jeg til å skrive «jeg har alltid vært opptatt av høytlesing». Jeg skrev det faktisk. Det er selvsagt bare tull, jeg har slett ikke alltid vært opptatt av høytlesing. Høytlesingen alltid har bare alltid vært der – i livet mitt, altså (eller i det minste i store deler av det; først som barn og ungdom før en pause og siden som forelder). Jeg har også de siste årene vært nysgjerrig på hva høytlesing er, hva det kan være, og hvilket potensiale som eventuelt ligger i handlingen.

Høytlesing er et naturlig utgangspunkt for mine refleksjoner denne gangen (det er i alle fall her jeg begynner) så får vi se hvor tankene bringer meg – og kanskje deg – denne gangen, og hvordan det ser ut der vi lander. Det vet jeg ikke riktig ennå.

Men før jeg slipper refleksjonene løs, vil jeg se litt nærmere på ordet høytlesing og hvilke komponenter jeg assosiativt kan finne der – uten altså å analysere høytlesing som formidlings- og/eller kommunikasjonsform.

Fellesskap er det første jeg tenker på. Et fellesskap fordrer flere en ett individ, altså er høytlesing sosialt – forstått som noe som er knyttet til forhold mellom mennesker^[3]https://snl.no/sosial. Høytlesing er en sosial handling (med mindre den inngår som en del av en skriveprosess der hensikten er å undersøke språkets musikalitet/ ordenes flyt og rytme og følgelig har en annen funksjon^[4]En av metodene vi har utforsket i emne 3 denne våren, sammen med Hilde Hagerup.), kanskje kan det til og med kalles en sosial aktivitet, dersom lesing og lytting (enda så passiv man tilsynelatende er som lyttende) begge kan kategoriseres som gjøring?

Som en liten digresjon vil jeg her nevne at min far (på 72) har lest høyt via zoom for alle barn, svigerbarn og barnebarn, til sammen 13 folk i alderen 10-51, spredd over inntil 11 rom i seks hus i fire ulike byer, minst to ganger i uka siden 26. mars 2020 – og frem til i dag. Det oppleves i aller høyeste grad som at vi gjør noe – og at vi gjør dette sammen. På bakgrunn av den erfaringen vil jeg påstå at også digitale høytlesinger er noe man gjør – og opplever – sammen med noen andre og følgelig også er en sosial handling. (Denne forståelsen av sosial utfordrer på sett og vis hvordan vi anvender ordet i studiesammenheng: Vi snakker om sosiale samlinger kontra digitale samlinger. Kanskje ville fysisk samling vært et mer presist ord, men samme det.)

Som en del av et fellesskap, inngår man i en større helhet; man tilhører noe som er større en
seg selv. Fellesskapet byr på tilhørighet. Følelsen av tilhørighet er et av menneskets primærbehov^[5]jf. Maslows behovspyramide. Å høre til er essensielt for utvikling og forståelse av egen identitet, men også for den enkeltes forståelse av de andre – og seg selv i forhold til dem.

Jeg har tidligere (i forrige refleksjonsnotat) diskutert tvang som virkemiddel i estetikkens tjeneste. Det er ingen tvil – i alle fall i mitt hode – om at tvang kan sees på som et både relevant og sentralt element i høytlesing også. Og i denne tvangen ligger det masse luft og frihet. Særlig dersom valg av bok ikke er et resultat av en demokratisk prosess.

Jeg får også assosiasjoner til bål når jeg snakker om og tenker på høytlesing. Leirbål. Og rundt det bålet sitter du og jeg og og noen til og lytter. Vi tilhører et sosialt fellesskap. Jeg vet hvem du er og du vet hvem jeg er, og selv om vi ikke kjenner alle de andre så godt så bindes vi sammen av den som forteller – og fortellingen. Vi erfarer den samme fortellingen. Og selv om vi lytter til den samme fortellingen fortalt av den samme oppleseren^[6]Jeg tror ikke jeg kommer til å rekke innom det performative i høytlesing, som der Erika Fischer-Lichte forklarer hvordan sansene berøres av oppleseren før refleksjoner og fortolkning settes i … Continue reading, vil den feste seg ulikt i deg og meg, fordi vi to er fylt av ulike erfaringer.

Det var ingen bål i de to klasserommene.

Hva gjorde jeg?

Forberedelser

Jeg visste at jeg skulle lese høyt. Jeg visste også at elevene jeg skulle lese høyt for var eldre
enn bokas definerte målgruppe (som er mellomtrinnet), og utgangspunktet for hele utprøvingen var nettopp dette – å presentere litteratur for et publikum som ikke tilhører målgruppa^[7]Dette er for øvrig en problemstilling som tilhører BU-litteraturen alene..

Jeg tror for det første at det ligger et stort ansvar i å være primær målgruppe for et verk, antagelig uavhengig av kunstuttrykk. Jeg mistenker også at dette ansvaret muligens kan ødelegge litt for opplevelsen – eller evnen til å ta den inn, og at det kan bli vanskelig å legge garden ned i møte med verket. Særlig dersom man i tillegg har begrenset erfaring i rollen som «betrakter» eller «konsument» av kunst og litteratur.

I tillegg tror jeg at måten vi kategoriserer bøker på (og nå tenker jeg på alder) gjør at bøker
mister en stor del av sitt potensiale som fortelling^[8]Kanskje er det i et dannelsesperspektiv jeg mener, det har jeg ikke tenkt ferdig på..

Så da rigget jeg en situasjon for egentlig å imøtekomme begge deler. Planen min var, med de eldste elevene, å gjennomføre en metasamtale rett i kjølvannet av lesingen. Kanskje om å ta inn en tekst som ikke var for seg. Refleksjoner rundt tilgjengelighet osv.

Gjennomføring

Gruppe 1 (VG2 v/ NTG)

Vi møtes til første time. Det er onsdag, det har regnet og jeg har, som vanlig, på meg nok ull. Læreren gir vanlige beskjeder, ber dem legge bort iPad osv og presenterer meg kort – som forfatter. Jeg plukker opp den ballen og vi snakker litt om hvor mange bøker man må ha gitt ut før man får kalle seg forfatter. Vi snakker videre om lesing. To av elevene leser. En leser fantasy (gutt) og krim (jente). De er vant til å lese tykke bøker?

– Ja.

Jeg viser frem boka mi, som er veldig tynn. Hvor tynn kan en bok være og fortsatt være en
bok?

– Denna er mer enn tjukk nok for meg, sier han som sitter helt fremst. Klassen ler. Han leser nemlig ingen ting. Jeg spør om han leser eller skriver meldinger på mobilen. Det gjør han hver dag.

Jeg viser frem boka og vi snakker litt om formspråket (det ser ut som en meldingsutveksling på Messenger) og erfaringer med høytlesing. Det var noe som alle hadde et forhold til fra da de var små. Bruker det at de nå har blitt store til å introdusere avstand til «da de var små». Vi ser tilbake på frykter i fm. det å reise alene. Vi snakker om irriterende søsken og om kjærlighet som endrer seg over tid. Så leser jeg. Hele boken. Det var ikke planen, men blir avtalt gjennom en blikkveksling med læreren, og gjennomføres fordi jeg har tid. Jeg forkaster altså muligheten for en ordentlig metasamtale på sparket. Det føles litt crazy, men viste seg egentlig å være en bedre avgjørelse enn jeg kunne planlagt.

Lesingen tar litt under en time.

Det som skjedde da jeg var ferdig var så likt i begge gruppene, så det tar jeg seinere. Men før jeg dro til gruppe 2, dro jeg hjemom og tok av meg et lag med ull og drakk en liter vann. Begge deler var helt nødvendig. Jeg bestemte meg også for å lese hele boka for den neste gruppa også. Det er den største justeringen jeg gjør, sammen med å fortelle det til 9. klassingene. Det er redelig. Og de er akkurat så mye yngre at jeg tenker det gir dem det beste utgangspunktet for situasjonen.

Gruppe 2 (9b v/ Åretta ungdomsskole)

Denne gjengen kjente meg fra før. Vi var sammen på biblioteket for litt siden og vi prata litt
om det^[9]Forrige formidlingsopplegg. Jeg hadde delt klassen i to grupper og hadde dem på hver sin dag med litt forskjellig opplegg. Vi snakker litt om å huske og hva de husker fra den dagen. Den ene gruppa … Continue reading før jeg dreide samtalen fra å være alene med fremmede (meg, i situasjonen på biblioteket) og det å snakke med fremmede, til å reise aleine med og uten søsken, til søsken og spionering og å lytte på andre sine samtaler.

Jeg fortalte dem at jeg skulle lese for dem, at jeg skulle lese hele boka og at det kom til å ta ca
en time. Jeg sa de kunne ligge med hodet på pulten dersom de ønska det, kunne gjerne bruke jakka som pute. At de ikke trengte føle på at de måtte se på meg. Her burde jeg gitt dem 7 minutter til å hente jakker på gangen/ tisse og sånne ting, men det kom jeg ikke på i øyeblikket.

Så leste jeg. Hele boka, en gang til.

Da jeg er ferdig, og dette skjer i begge gruppene, blir det helt stille. Ikke sånn ubehagelig stille, men rommene fylles av en sånn stillhet som det er vanskelig å vite hvordan jeg kan bryte uten å ødelegge noe. Det var som om den kunne knuse eller noe.

Ærlig talt ble jeg litt rådvill. Jeg er vant til å ha en avslutning. Jeg er vant til å vite hvordan jeg runder av. Siden det hadde med meg erfaringa fra gruppe 1 (VG2) , holdt jeg oppe muligheten for at det også kunne skje i gruppe 2, men jeg trodde faktisk ikke det. Og jeg greide ikke på stående fot dechiffrere helt hva som skjedde. Det eneste jeg var helt sikker på, var at jeg skulle lytte til refleksen i meg som sa «la dem være i fred».

Løsninga i begge gruppene ble at jeg dro og læreren, som jo kjenner elevene godt, ba dem om å skrive ned noen (umiddelbare) tanker. For gruppe 1 (VG2) ble det med en gang, og jeg fikk dem tilsendt på e-post mens jeg sto og drakk vann da jeg var hjemom. Ungdomsskoleelevene hadde en samtale med læreren først, og så skrev de litt etter et kort friminutt. Disse tilbakemeldingene fikk jeg tidligere denne uken, i all slags håndskrift.

(Uten å gå nærmere inn på disse tilbakemeldingene nå i dag (siden det likevel blir anekdotisk), så peker de på, og bekrefter en del ting jeg både har erfart og tenkt. Også om
viktigheten av å tenke gjennom hvordan man (som f.eks. lærer) stiller spørsmål, om man ønsker å åpne opp for en viss type svar.)

Så altså. Høytlesing. Hva fant jeg?

Jeg er den jeg er (Hvem formidler). Boken er den den er (Hva) Elevene er de de er – som individer; ikke som gruppe (til Hvem). Klasserommet er det det er (Hvor). Mine performative egenskaper (eller mangelen på dem) er slik de er (Hvordan). Jeg nærmer meg en avslutning og det siste spørreordet (Hvorfor). Jeg vet ikke.

Det jeg sitter igjen med er nesten kroppslig og vanskelig å beskrive, men jeg prøver. Jeg sitter igjen med en soleklar fornemmelse av at rommet rundt elevene blir større. Selv om situasjonen på sett og vis er svært begrenset, i den forstand at det er få – egentlig ingen – faktorer som er fleksible, så er det plass til hver og en av dem som seg, i møte med teksten. Deres egne erfaringer avgjør i hvilken retning refleksjonene og de eventuelle tolkningene går.

Jeg tror jeg kan si at man aldri blir for gammel for en (god) historie. (Det er vanskelig for meg å omtale min egen bok som «god». Det kjente jeg også da Kristin Ørjasæter snakket om det å velge tekst/ bok i avsenderbasert formidling, som en bok med en viss verdi.)

Jeg tror dessuten Martha Nussbaum har rett i at vi trenger den narrative forestillingsevnen for å kunne utvikle oss til (velfungerende) samfunnsaktører. Litteraturen er nokså alene om å kunne ta oss med in i andre menneskers liv og tilværelse, mens vi fortsetter å være oss selv.

Og dersom høytlesing kan bidra til for å føre unge lesere inn i litteraturen, så tenker jeg at det er en god investering å tilby det. Uansett alder.

Men mest av alt kjenner jeg – mens jeg sitter og jobber med dette – på den enorme luksusen det er å faktisk tilhøre et leirbål. Digitalt eller fysisk, det spiller kanskje mindre rolle, men man må ha det. Nødvendigheten av å høre til er eksistensiell, det er ingen som er uenig i det. Og Kanskje kan høytlesing bidra til å skape sli, fortrinnsvis også i klassene som er et fellesskap der ingen har valgt hverandre, men de likevel tilbringer helt sinnsykt mye tid – fordi de må.

Vi omgir oss med mye tvang.

Selv om jeg ofte er begeistret, virker det på sin plass at den forvaltes med omhu.

Vilde Kamfjord, mai 2021

Litteraturliste

Jeg har egentlig ingen fornuftig litteraturliste denne gangen. Men jeg har sett Ørjasæters
forelesning «Formidlingsteori: Formidlingsstrategier» om igjen

Jeg har brukt SNL (u.å.) Hentet 20. mai 2021 fra https://snl.no/sosial

Jeg finner kanskje aller mest denne gangen, også om Nussbaum, i Ørjasæter og Skarets
Litteraturformidling og kunstopplevelse (2019).