Om mangelen på spesifikke kvalitetskriterier, gapet mellom forventninger til forskningen og det forskningen tar mål av seg til å svare på, og behovet for tverrfaglig forskningssamarbeid

Artikkelen er først publisert i Bok og Bibliotek nr 6 2011

Scene fra en hverdag på kontoret:
Ring, ring.
– Ja, hallo?
– God dag. Kan du forklare meg hvilke kvalitetskriterier som gjelder for god barnelitteratur? Jeg er forlegger, de barnebøkene jeg gir ut blir ikke kjøpt inn på Innkjøpsordningen selv om de fagfolkene jeg konsulterer sier at de er gode. Hvilke kriterier er det innkjøpsordningen forholder seg til?
– Æh. Jeg tror du må ringe Norsk kulturråd.

Dersom jeg hadde kjent de avslåtte titlene kunne jeg antagelig gitt en begrunnet kvalitetsvurdering som støttet Kulturrådets beslutning, for det er konsensus med hensyn til litterær kvalitet, og det er ikke vanskelig å forklare dem ut fra konkrete eksempler. Men selv uten de aktuelle bøkene burde jeg gitt innringeren et bedre svar.

Hvorfor er det så vanskelig å gi en generell utledning av hva som er god barne- og ungdomslitteratur i dag?

Det korte og opplagte, men lite tilfredsstillende svaret, er at forskerne ikke interesser seg for å definere kvalitetskriterier.

Et litt lengre, men like dårlig svar er at litteraturkunnskap er et fag som krever mange års studier, og at det derfor ikke er mulig å sammenfatte denne kunnskapen i løpet av en kort telefonsamtale. Men alle som har med barne- og ungdomslitteratur å gjøre vet at alle som har med barn og unge å gjøre har en formening om hva som er god barne- og ungdomslitteratur.  Noen vil også mene at deres kjennskap til hva egne barn liker å lese er nok til at deres kvalitetsvurderinger er allmenngyldige, men det protesterer forfattere og de som har litteraturutdannelse mot.

Forfatterne ønsker seg en kvalifisert bedømning, og litteraturviterne har spisskompetanse på teorier som er velegnet bakgrunn for å vurdere tekst.  De har dessuten så bred kjennskap til litteraturen at sammenligningsgrunnlaget blir solid nok til at kvalitets-vurderingene deres får en viss gyldighet. Likevel er det ingen overraskelse at fagfolk kan vurdere de samme titlene på svært ulike måter, for kvalitetsvurdering er ingen eksakt vitenskap. Og selv om de fleste som arbeider med vurdering kan definere et sett med kriterier, vil de samme personene også reservere seg mot å gi kriteriene absolutt gyldighet.

Men kvalitetsvurdering er et fagfelt. Hvorfor er det da så stort gap mellom fagfolks behov for kvalitetskriterier og forskningens manglende interesse for å stille opp slike?

Barne- og ungdomslitteraturvitenskapens tverrestetiske utfordringer

Barne- og ungdomslitteratur kan defineres som fag- og fiksjonslitteratur som henvender seg til barn og unge, og fremstiller deres perspektiv på tilværelsen. Slik litteratur er i dag i ferd med å bli stadig mer visuell og tilpasses nå også andre medier enn boka, og er, selvfølgelig, i dialog med samfunnets syn på hva barn er og hva litteratur er. Derfor bør kvalitetskriteriene baseres på litterær og visuell estetisk kompetanse, i tillegg til mediekunnskap, samt kjennskap til endringene i samfunnets syn på barn og kunst, barne- og ungdomslitteraturens utvikling, og dennes forhold til samtidens øvrige medie- kunst- og kulturuttrykk.

Så bred kompetanse er få forunt, men det er de akademiske institusjonene og forskningens oppgave å legge til rette for at slike kompetanser utvikles.

Idet jeg avrundet ovennevnte telefonsamtale gav jeg forleggeren henvisning til de siste utgivelsene fra de mest aktive norske forskerne på feltet. Samtidig tenkte jeg: Du finner ikke de svarene du leter etter hos dem heller, for dagens forskere har fullt opp med å bedrive grunnforskning, de svarene du etterlyser forutsetter anvendt forskning. Den finnes ikke.

Barne- og ungdomslitteraturforskningen i Norge er litteraturvitenskapelig. Den beskjeftiger seg med enkelttitler og undersøker de komplekse virkemidlene og de kontekstuelle sammenhengene objektene gjør bruk av og forholder seg til. Selv om den tar mål av seg til å fokusere på litterære og visuelle aspekter, og på samspillet mellom tekst og bilde, er utøverne litteraturvitere, ofte med liten visuell kompetanse, slik at forskningen blir litterær selv om objektet også er visuelt. Og forskernes mål er ikke å si hva som er godt eller dårlig, men hva det egentlig er som foregår i tekst og bilde og i samspillet dem imellom. For barne- og ungdomslitteraturen kaller på en forskningskompleksitet som fremdeles er mangelvare, men som også er en mer interessant utfordring enn oppstillingen av kvalitetskriterier.  

Det er i løpet av de siste femti årene skrevet flere norske barne- og ungdomslitteraturhistorier. Den siste av dem er resultat av et samarbeid mellom Gunvor Risa fra Universitetet i Stavanger, Tone Birkeland fra Høgskolen i Bergen, og Karin Beate Vold fra Norsk barnebokinstitutt. Deres barnelitteraturhistorie kom første gang ut i 1997, ble revidert i 2005. Birkeland har sammen med Frøydis Storaas også skrevet bildebokhistorie. Men når det gjelder barneteateret er det først med Anne Helgesen og Petra Helgesens pågående tekststudie en kan vente seg en historisk gjennomgang.

Estetikk og kontekstrelaterte studier

Det aller meste av den barnelitterære forskningen foregår som enkeltprosjekter. Åsfrid Svensen ved Universitetet i Oslo, har arbeidet med sjangerstudier og fortellingsmønstre, mens Harald Bache-Wiig (samme sted) har arbeidet med barndomskonstruksjoner og forholdet mellom norsk og internasjonal litteratur. Sammen har de bidratt til å definere barne- og ungdomslitteratur som et litteraturvitenskapelig og idéhistorisk forskningsfelt. Slike felt utsettes i liten grad for kvalitetsvurderinger, i stedet defineres forskningsfeltet ved studiet av kulturelle spor og mønstre.

Flere av de yngre forskerne har videreutviklet dette estetiske og kontekstuelle analyseapparatet: Ved Universitetet i Bergen disputerte Nina Goga i 2008 over en avhandling kalt Kunnskap og kuriosa. Dette er en spesialstudie av tekstmontasjer i faglitterær barnelitteratur.

Kort tid etter disputerte Astri Ramsfjell ved NTNU over avhandlingen «Kjære Gud, jeg har det godt», om leseroller og barndomskonstruksjoner i religiøs didaktisk litteratur.  I 2009 disputerte Svein Slettan ved Universitetet i Agder. Hans emne var Mannlege mønster i ungdomsromaner, pop og film.

Og i 2010 disputerte Åse-Marie Ommundsen ved Universitet i Oslo over en avhandling om allalderlitteratur, kalt Litterære grenseoverskridelser. Hennes poeng er at deler av barnelitteraturen er i ferd med å tale vel så mye til voksne som til barn.

Flere tilsvarende studier er underveis. Ved Universitetet i Oslo undersøker Silje Hernæs Linhart mann-til kvinne-transkjønnidentitet i ungdomslitteratur. Bildebokforskning utføres av Agnes-Margrethe Bjorvand, som arbeider med en studie av Astrid Lindgrens bildebøker ved Universitetet i Agder, og Berit Bjørlo, som arbeider med kunstbildebøker ved Høgskolen i Bergen.  

Resepsjonsstudier

Parallelt med disse finner resepsjonsforskningen sted. Den baserer seg også, delvis på et estetisk analyseapparat, men fokuserer dessuten på det performative aspektet ved litteraturen, dvs. hva som oppstår i møtet med leseren. I 2009 disputerte Ingeborg Mjør ved Universitetet i Agder over avhandlingen Høgtlesar, barn, bildebok. Mjør gjør rede for hvordan foreldre lærer små barn hva fiksjon er. Flere resepsjonsstudier er underveis. Ved Høgskolen i Hedmark er Anne Skaret snart ferdig med en avhandling om flerkulturelle barnehagebarns resepsjon av bildebøker. Og ved Høgskolen i Vestfold er Trine Solstad i ferd med å utføre en studie av førskolebarns forhold til populærlitteratur.

Dette er grunnforskning. Det handler om å finne ut hva barne- og ungdomslitteratur er nå, hvilke virkemidler som benyttes, og hvordan de virker. Forskningen studerer sammenhenger mellom verk og samfunn, så som rådende ideer med hensyn til hva barn og barndom er, hvordan litteraturen er bygget opp, og hvilke tekst-estetiske virkemidler som benyttes. Den barne- og ungdomslitterære forskningen er opptatt av hva som skjer i møtene mellom ulike kunstformer i verkene og i møtene mellom verk og leser, men ikke av hvordan litteraturen gjør barn til bedre lesere. Det overlates til den pedagogiske forskningen.

Og man er heller ikke opptatt av kvalitetskriterier. Forskningen er opptatt av å utvide forståelsen av det er som er på ferde i litteraturen, ikke av begrense den ved å sette opp klare kriterier for godt og dårlig.

Mediestudier og kunstfagdidaktikk

En rekke andre små og store litterære forskningsprosjekter er underveis, de aller fleste forholder seg aktivt til at barne- og ungdomslitteraturen er i endring, i takt med at samfunnet og mediebildet endres. Ved Høgskolen i Bergen leder Aslaug Nyrnes prosjektet Kunstfagdidaktikk – didaktikk på kunstfagas premisser. Prosjektet er organisert i tre deler: Kunstnerisk forskning, sammensatte kunstuttrykk og estetisk dannelse. Hver av delene utføres av flere personer som konsentrerer seg om hvert sitt spesielle aspekt. Barne- og ungdomslitteratur inngår som én av mange objekter.

Ved Universitetet i Agder satses det på utforskning av digitale uttrykk gjennom prosjekter om multimodalitet i et kultur- og medieperspektiv. Barne- og ungdomslitteratur ses der i sammenheng med andre uttrykk, som for eksempel dataspill. På Norsk barnebokinstitutt samles et nordisk nettverk av forskere som studerer ulike aspekter ved hvordan spesielt visuell litteratur for barn og unge tillegges (eller ikke tillegges) kunstnerisk verdi. Dessuten er et prosjekt om barne- og ungdomslitteratur i et medialisert tekstunivers under oppstart ved Norsk barnebokinstitutt, ledet av Elise Seip Tønnessen fra Universitetet i Agder.

Den aktuelle barne- og ungdomslitteraturforskningen i Norge er ikke nå opptatt av å tydeliggjøre kvalitetskriterier, men derimot av å vise hvilke komplekse strukturer som medvirker når estetisk kvalitet skal fastsettes i et felt som er definert som litterært, selv om det også består av en rekke andre virkemidler, og er i ferd med å innta andre medier i tillegg til boka.

Fagspesifikke kvalitetskriterier?

Fraværet av nedskrevne kvalitetskriterier er ikke typisk norsk. I artikkelen «Én stor familie? Tekstanalysen som udgangspunkt for studier af børnelitteratur» (2006) forklarer den danske litteraturforsker Nina Christensen ved Center for børnelitteratur hvordan det har seg at barnelitteraturen først og fremst er blitt gjenstand for tekstanalyse. Hun hevder at barnelitteratur ble et akademisk studium samtidig som nykritikken fikk gjennomslag i litteraturvitenskapen på slutten av 1960-tallet. Nykritikken baserte seg på en autonom verkforståelse, og innførte nærlesning som litteraturvitenskapelig metode. Christensen peker på at nærlesning har preget barnelitteraturforskningen siden slutten av 1960-tallet.

Hennes poeng er at det sterke fokuset på litteraturvitenskapelig analyse kan føre til at de mange som jobber med barne- og ungdomslitteratur, men som har en annen faglig bakgrunn, kjenner seg fremmedgjort fra barnelitteraturfagligheten. Christensen etterlyser en mer mangfoldig faglig tilgang til feltet, hun ser for seg at barnebibliotekarer, forleggere, lærere og førskolelærere utvikler hver sine fagligheter slik at tekstanalysen blir komplettert med andre kvalitetskriterier.  

Selv tenker jeg at hovedgrunnen til at tekstanalysen bør få konkurranse er at samfunnet og samtidskunsten er i endring, derfor er også barne- og ungdomslitteraturen i ferd med å endres. Den beskriver opplevelsen av å være barn og ung i en stadig mer mangfoldig, grenseoverskridende, visuell og mediepreget samtid. Og den uttrykker seg gjennom ulike kanaler og ved hjelp av ulike kunstneriske virkemidler.  Derfor er det behov for at en rekke akademiske, praktiske og kunstfaglige forsknings- og utviklingsmiljøer går sammen om å utforske barnelitteraturens mangfoldighet.

 

Den dagen barnebokillustrasjon blir et undervisningsfag ved kunsthøgskolene, og samspillet mellom tekst og bilde i kunst- og kulturuttrykk for barn blir en del av undervisningen ved universitetenes mediefag, vil litteraturkompetansen miste sin enerett til å operere med innforståtte kvalitetskriterier. Dersom den faglige bredden hadde vært større, ville forleggeren som ringte til meg kanskje kjent seg mer inkludert i en av de andre faglighetene, og jeg kunne svart at selv om det finnes en rekke relevante kvalitetskriterier, så er det tilfeldigvis nykritikkens innflytelse på litteraturvitenskapelig tekstanalyse som danner bakgrunnen for de kvalitetskriteriene som Innkjøpsordningen baserer seg på. Innkjøpsordningen betrakter barne- og ungdomslitteratur som autonome kunstverk som det er lite hensiktsmessig å sette i bås, og ikke som brukskunst hvis tilgjengelighet og egnethet kan måles og veies.

Anvendt litteratur:

Nina Christensen: «Én stor familie? Tekstanalysen som udgangspunkt for studier af børnelitteratur», i Anne Mørch-Hansen og Jana Pohl (re.): Børnelitteratur i tiden. Om danske børne- og ungdomsbøger i 2000’erne. København: Høst & Søn, 2006.