Navigate / search

Hvor er Afrikas barnebøker?

av Lina Undrum Mariussen, Norsk barnebokinstitutt.

Afrikanske barnebokforfattere vil ha slutt på snakket om mørkets kontinent. Bøkene blir stadig flere, bedre, og mer tilgjengelig for barna. Fire forfattere og illustratører fra henholdsvis Ghana, Mali, Sør-Afrika og Elfenbenskysten møttes til seminar under bokmessa i Gøteborg for å sette fokus på både utfordringer og den positive utviklinga for barnebøker i deres respektive land.

Forfatterpanelet trakk fram mange kulturelle utfordringer som har sterke likhetstrekk på tvers av landene: Det fins ingen etablert lesetradisjon i afrikanske land. Det er uvanlig at barn eier sine egne bøker. På skolen leser man bøker som er importert fra England, Frankrike eller andre europeiske land, noe som henger igjen fra kolonitida. Økonomisk og politisk ustabilitet samt mangel på institusjoner har gjort at det har tatt lang tid å bygge opp et fungerende bokmarked og gode biblioteker.

Afrika i farger

Men mye har skjedd de siste tiårene, kunne forfatter og illustratør Meshack Asare fra Ghana fortelle: «Da jeg vokste opp, var jeg veldig glad i bøker, men jeg hadde ingen. Min far hadde bøker inne på kontoret, men de tilhørte ham, og var dessuten for voksne. Det var heller ingen bibliotek i nærheten jeg kunne gå på. På skolen hadde vi lesebøker fra England, og hovedpersonene lignet ikke på meg. I dag skaper Afrika sine egne barnebøker, som tar utgangspunkt i barnas egen hverdag og omgivelser.»

Etter studier i Kumasi og London arbeidet Asare som lærer i Ghana, og begynte å skrive og illustrere for barn. Han er en kjent figur i det internasjonale barnelitteraturmiljøet, og har besøkt nordiske land ved flere anledninger. På norsk foreligger to titler av ham: Tawias båttur (1984) og Kanoen forteller (1990).

Asare mener utviklinga går i riktig retning: «I begynnelse av min forfatterkarriere var det kun mulig å trykke barnebøker med svart-hvitt-illustrasjoner. I dag er det en annen økonomisk situasjon, og en annen bokpolitikk, og vi trykker i farger.»

«Bøker er en magisk verden man kan bære med seg i hånda», sier han. «De lærer barn å tenke, gir dem ideer om livet, og ideer om hva man kan bli når man blir stor. Barn trenger å bli vant til bøker fra de er veldig små», tror han, men sier at dette ikke er noen etablert tradisjon i Afrika, hvor lesing primært skjer i skolesammenheng.

På vei til bokmessa ble Asare oppmerksom på hvordan svenske foreldre introduserer bøker for barna på et tidlig stadium: «Jeg så en mor som leste en biteliten bok for sine to bitesmå barn. De var for små til å kunne lese sjøl, og kunne heller ikke snakke ennå, men fulgte ivrig med på hva moren sa og pekte på. Det syntes jeg var interessant.»

Bøkene er ikke i barnas hender

Lesley Beake, opprinnelig fra Skottland, har bodd i Sør-Afrika i 44 år, og regner seg som sørafrikaner. Hun hevder at afrikanske bokhandler trenger et løft; de må bli flere, bedre og mer ambisiøse. Hun peker på en inngrodd oppfatning blant afrikanere om at bøker ikke selger. Dette er en misforstått holdning, mener Beake; om bøkene er billige nok og gjøres tilgjengelige, vil folk kjøpe dem.

Som både forfatter og redaktør er hun opptatt av at billigproduserte, tynne bildebøker ikke trenger å være dårlige: «Økonomi er avgjørende dersom bøkene skal nå fram til barn», sier hun; «da kan man ikke satse på hardcover og dyre produksjoner – for hvem har vel råd til å kjøpe slike bøker?»

Det kan aldri bli mange nok barnebøker, mener Beake: «Barn trenger hele tida flere bøker, som forteller om erfaringer de kan kjenne seg igjen i.» Hun drømmer om at barn skal kunne eie sine egne bøker, og til og med kunne velge mellom flere, og si: «Jeg liker den, men ikke den».

Hun har besøkt en rekke skoler hvor det ikke fantes bøker overhodet, eller hvor bøkene ble holdt låst inne i skap, så barna ikke skulle skitne dem til. «Afrikas barnebøker er ikke ennå i barnas hender, der de burde være», mener hun. 

Morsmålet inn i bøkene

Ousmane Diarra fra Mali forteller at han vokste opp i et hjem uten bøker. De bøkene han hadde tilgang til å låne, ble levert av Røde Kors, og var dessverre for voksne. «Jeg leste dem, men forsto nesten ingenting!» sier han. Det var først da han flyttet til Bamako for å studere at han oppdaget tegneserier og barnebøker. Som forteller og bibliotekar opplevde han barnas glede over å bli fortalt gode historier. Dette fikk ham til å tenke at han ville skrive for barn.
 
Diarra er i dag forfatter av både voksen-, ungdoms- og barnebøker. Han forteller at Malis fortellertradisjon er influert av flere kulturer; arabisk og islamsk kultur, fransk kultur fra kolonitida og en afrikansk muntlig fortellertradisjon. Det er vanlig at man tar med seg hele familien og reiser til en kollektiv fortellerstund.
 
«Det har vært viktig for meg å få gi ut bøker på barnas eget morsmål», sier Diarra. «At barna får lese sitt eget språk, og ikke bare fransk, som de leser på skolen, er noe nytt i Mali. Språket er viktig for å gi barna en tettere tilknytning til historien de leser.» Han trekker også fram det faktum at Mali i dag har hele 5-6 forlag, noe som er viktig for tilfanget av nye bøker for barn.

Da Julenissen oppdaget Afrika

Fatou Keïta fra Elfenbenskysten arbeider som universitetslærer, og skriver for barn. Hennes første bok, Den lille blå gutten, ble utgitt som vinner av en skrivekonkurranse. Flere av hennes bøker er oversatt til både engelsk og tysk.
 
«I biblioteket vårt var alle bøkene fra Europa», forteller Keïta. Da hun leste seg gjennom alle klassikerne som fantes tilgjengelig i biblioteket, syntes hun ingen av dem var særlig relevante for sin egen kultur. Dermed bestemte hun seg for å skrive eventyr og bildebøker som barna på Elfenbenskysten kunne kjenne seg igjen i.  
«Jeg vil vise barn deres egen verden, med fargede hovedpersoner, slik at barna føler at de leser om seg sjøl. Identifikasjon er viktig! Tenk å vokse opp med bøker hvor alle barna som fins på tegningene er helt annerledes enn deg. Slik var det da jeg var barn. Omvendt tror jeg også det er en viktig erfaring for europeiske barn å lese afrikanske bøker, og se bilder av barn som er annerledes enn seg.»
 
Afrika er så mye mer enn de elendighetene man ser på nyhetene, understreker Keïta. Hun vil at bøkene hennes skal gi et virkelig bilde av Afrika, og romme latter, glede og tårer, og alt som hører med i dagliglivet.   
Hun liker å leke med tradisjoner, og har markert seg ved å skrive historien om julenissen som besøker Afrika for aller første gang. «Han nærmer seg en afrikansk landsby, og blir veldig overrasket over hvor vakkert det er, og forstår ikke at han aldri har hørt om Afrika før! Så starter problemene, når han oppdager hvor varmt det er…». Keïta har også laget en afrikansk variant av eventyret om Rødhette og Ulven, hvor Ulven flytter fra Europa til Afrika. Der får han øye på ei lita brun jente som ser utrolig velsmakende ut…! «Men jeg røper ikke her hvordan historien ender», ler hun. 

Ny status for barnebøkene

«Det er en seier at afrikanske barnebøker nå når ut til Europa, og at forfatterne respekteres i landene de bor i», understreker Fatou Keïta. Folk innser at ikke hvem som helst kan skrive for barn, men at det krever kunnskaper og utdanning. Bedre og billigere bøker vil føre til at lesing blir mer utbredt, mener hun. En annen viktig faktor er tilgangen til biblioteker, som gir barn med fattige foreldre lik mulighet til å lese og låne bøker som alle andre. 
 
Lesley Beake konstaterer at dagens afrikanske forlag jobber seriøst med barnebøker. Illustrasjonene kommer i farger, og det er kvalitet over arbeidet som gjøres. Utgivelsene er dessuten mer varierte enn noen gang; det kommer tjukke bøker og tynne bøker, alvorlige bøker, morsomme bøker, tegneserier. Hennes mål er at lesing skal bli en så vanlig aktivitet at barna lar seg oppsluke av teksten helt og fullt, og glemmer at de faktisk leser.
Meshack Asare sier det har skjedd mye i forlagenes arbeidsmåter og –tempo siden han begynte sin forfatterkarriere. I begynnelsen kunne det gå hele ti år mellom utgivelsene hans, til tross for at han leverte inn stoff til forlaget hvert eneste år. I dag er situasjonen snudd: «Nå kan forleggeren min i Ghana ringe meg og spørre om jeg sitter på en historie jeg vil gi ut», sier han.
 
Han ser også at kvaliteten på tekstene blir stadig bedre: «Som jurymann for afrikanske barnebokpriser er jeg så heldig å få lese hundrevis av manus som blir sendt inn til forlagene, og jeg ser en tydelig endring i løpet av de siste tiårene. Kvaliteten blir bare bedre og bedre.»
Asare tror de virkelige gode barnebøkene fra Afrika ligger i framtida: «De er ikke her ennå. De som vil skrive dem finnes, de har talent og vilje, men de trenger hjelp å gi ut bøkene sine.»