Grunnlovsjubileet i barnelitteraturen

Tre helt nye sakprosabøker for barn og unge handler om hvordan Norge fikk sin egen konstitusjon i 1814; Atle Næss: I grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17.mai, illustrert av Lene Ask (2013). Ole Røsholdt: Yngstemann på Eidsvoll, illustrert av Håkon Lystad (2014), og Jon Ewo: 1814. Nære på, illustrert av Bjørn Ousland (2014). Men Karsten Alnæs: Even 1814, illustrert av Johan H. F. Kippenbroeck fra 1989 handler også om disse hendelsene. Disse fire barnebøkene avspeiler det norske samfunnet anno 1814 og fremstiller de dramatiske hendelsene som resulterte i et nytt styringssystem. De er interessante fordi de fremstiller hendelsene fra forskjellige perspektiver. Derved vitner de ikke bare om hendelsene fra 1814 og den betydning det fikk for fremtiden, men også om at forfatterne strever med å gjøre grunnlovsjubileet relevant for dagens barn og unge. Tre av de fire bøkene har en ambisjon om å fremstille 1814 mest mulig fra et barn- og ungdomsperspektiv. Det skaper en slående kontrast til grunnloven som knapt nevner barn overhode.

Selv om grunnlovens funksjon er å være et rettslig instrument og et politisk styringsredskap er den også et nasjonalt symbol. Grunnloven ble skrevet på dansk våren 1814, fordi dansk var det norske skriftspråket dengang. Selv om mange paragrafer er revidert, noen strøket og andre føyet til, er språktonen fremdeles den samme. Derfor minner den gjeldende grunnloven fremdeles om tilstanden i 1814. Men det er ikke bare språket som minner om fortiden. Innholdet, som i 1814 var ment å endre Norge fra å være en del av ett enevoldsrike til å bli et selvstendig kongerike, vitner i dag om hva som var på ferde den gang. ”Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814, saaledes som den er lydende ifølge siden foretagne Ændringer, senest Grundlovsbestemmelse af 21ste Mai 2012” angir en demokratisk statsforfatning ved å avspeile det det ikke lenger skal være. Når det i den første pararafen presiseres at den norske stat er basert på et prinsipp om frihet og selvstendighet, innskrenket monarki og tredeling av makten er det nettopp det forkastede eneveldet som er referanserammen. Selv om kongen og regjeringen har utøvende makt, kan de, i følge grunnloven, bare regjere på bakgrunn av de lover som er gitt av Stortinget. Og den dømmende makt er de helt fratatt.

Jubileumslitteraturen

even 1814

Even 1814 handler om husmannsgutten Evens liv i løpet av ett begivenhetsrikt år. Even bor alene inne i skogen, gården har én gang vært selveiende, den ble solgt til Eidsvoll verk under noen av nødsårene. Faren arbeider på verket, moren er død, broren i krigen. Evens liv handler om å passe på den ene kua, fiske og fange småvilt. Men han får kontakt med de store hendelsene gjennom faren som arbeider på Eidsvoll verk, der nyhetene utenfra hele tiden blir rapportert. Når broren kommer hjem fra krigen bringes verdensnyheten til gårds fra et soldatperspektiv. Under dagene for Eidsvollforsamlingen må alle de tilreisende tilbys husrom. Even og faren skal huse en prest og en byfogd. Gjennom deres samtaler og meningsutvekslinger kommer diskusjonene på Eidsvoll også Even for øre. Etter at forsamlingen er avsluttet tar det ikke lang tid før den får konsekvenser: I krigen som følger blir Evens bror skadet. Han dør. Even og faren kan ikke lenger klare utgiftene. Verkseieren på Eidsvoll har også for stor gjeld. Alnæs tegner et bilde av tiltakende økonomisk krise blant de fornemme, og tiltakende fattigdom og sult blant småfolket ut over sommeren og høsten. Even 1814 har en allvitende fortellerstemme, men perspektivet ligger oftest hos husmannsgutten. På den måten får Alnæs vist at fattigfolket også var oppglødd av tanken på å få en egen norsk konge og en fri stat, men at frihetstanken ikke førte til umiddelbar fred og mat og velstand.

I grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai har én fortellerstemme gjennom hele boka, samt noen mindre anekdotiske passasjer. Fortelleren gjør rede for hvordan Christian Fredrik arbeider for å bli norsk konge, og for hvordan Georg Sverdrup overtaler ham til å la seg velge til konge på bakgrunn av en grunnlov fremfor å kreve tronen. Derved er dette en fortelling om hvordan makt kan vinnes og hvilke konsekvenser de ulike strategiene kan få. Det er en fortelling om hvordan Christian Fredrik og Karl Johan hver på sin side ønsker å styre Norge, men velger motsatte strategier. Som undertittelen lover, rettes fokuset på mange av de som var direkte berørt. De kongelige har hver sin sønn som vokser opp uten en mor og med en far som alltid er på reise. På Eidsvoll er det en ung tjenestejente. Hun vet at arbeidet med å skrive en grunnlov er en enestående begivenhet, men faren hennes tviler på at det vil få betydning for dem. Næss gir et tilnærmet tverrsnitt av befolkningen og viser at selv om grunnloven legger grunnen for en selvstendig stat, handler det ikke om å innføre demokrati. En alt for liten del av befolkningen omfattes av stemmeretten.

Yngstemann på Eidsvoll opererer med to fortellerstemmer. Den ene er tillagt Thomas Konow, 17 år, secondløytnant i den dansk-norske, snart norske marine, og én av den norske marinens utsendinger til Eidsvoll fordi det ikke var noen andre å velge. Thomas Konow forteller i førsteperson presens. Derfor gir beretningen hans et øyeblikksbilde av hendelsene på Eidsvoll. Grepet med å la den alt for unge løytnanten føre talen gir forfatteren mange muligheter til å levendegjøre konfliktene på Eidsvoll. Det er mye den unge Konow ikke forstår underveis i forhandlingene om de ulike paragrafene. Når han søker forklaringer, blir leseren opplyst samtidig. Dessuten er Konow så ung at han finner på sprell og får kjeft for sin uforstand. Det gjør teksten variert, og hovedpersonen lett å identifisere seg med. Hans ungdommelige blikk på hendelsene og observasjonene av de andre representantene gir skildringen liv. Thomas Konows stemme kontrasteres av en allvitende forteller som gjør rede for omstendigheten rundt 1814 både i Norge, Sverige, Danmark og resten av Europa. Denne stemmen innleder med en kort situering av hendelsene, kompletterer med utdypende forklaringer underveis, og avslutter med å fortelle om det som skjedde etter at Konow hadde forlatt Eidsvoll. Handlingen følger året 1814, men gir også noen opplysninger om det som foregikk i stormaktspolitikken og i Norge i årene rett forut, slik at hendelsene i Norge situeres i en europeisk kontekst. Yngstemann på Eidsvoll gir dessuten leseren en forståelse for hvordan grunnloven er bygget opp, og for konsekvensen av de sentrale paragrafene. Norge går fra å være et eneveldig monarki til et land der kongen måtte dele på makten med Stortinget og domstolene.

Print

1814. Nære på har én gjennomgående fortellerstemme. Fortelleren heter Ewo, og han samtaler med hunden Petter Larsen. Fortellingen er Ewos beretning til hunden om noen sentrale hendelser i året 1814, men mest om hva fire personer tenkte og gjorde i løpet av året; Christian Fredrik, Karl Johan, grev Herman Wedel Jarlsberg og Georg Sverdrup. De fire fremstilles som mer eller mindre komplekse karakterer. Deres bakgrunn, tidligere erfaringer og aktuelle livsforhold forklarer deres handlinger. De standpunktene de inntar forklares både på bakgrunn av samtidens revolusjonsideer og den langvarige krigen i Europa. Selv om leseren presenteres for fire karakterer med hver sin agenda er det Christian Fredrik som vies mest oppmerksomhet og som fremstår som mest kompleks. Hans ambisjon om å velges til norsk konge av et fritt folk er svært ambisiøs, han er nær ved å lykkes, men faller fordi han har for lite realpolitisk innsikt. Han er bokas antihelt og den som vinner leserens sympati fordi han ikke bare styres av sine egne ambisjoner, men også av et moderne menneske- og frihetsideal. Handlingen følger hele året 1814. Forhandlingene på Eidsvold opptar sin rettmessige plass i boka, men det legges like mye vekt på det som skjedde før og etter. Krigshandlingene og troppeforflytningene, samt forhandlingene i Kiel og i London er også med på like fot med forhandlingene på Eidsvold. Konstitusjonens grunnprinsipper blir berørt gjennom henholdsvis Sverdrups og Wedel Jarlsbergs tanker om de pågående diskusjonene som de deltar i mens de er på Eidsvoll. 1814. Nære på gir Christian Fredrik æren for at Norge gikk fra å være underlagt et eneveldig dansk konge til å bli en en selvstendig stat med en svensk konge. 1814. Nære på handler om maktkamper og frihetsidelogi i et historisk øyeblikk.

Det disse fire bøkene har felles, i tillegg til å fokusere på hendelsene i 1814, er at de har utviklet hver sin strategi for å fange barneleserens interesse og engasjement i stoffet; konflikt og spenning versus identifikajon. Ewo leter frem konfliktstoffet og legger vekt på å engasjere leseren gjennom drama. De andre konstruerer identifikajonsfigurer: Alnæs gir oss en ung, fattig hovedperson som leseren kan identifisere seg med. Næss presenterer en tjenestejente og to prinser som mulige identifikasjonsfigurer, mens Røsholdt gis oss en 17 år gammel grunnlovsmann. Derved kan vi trekke den slutning at barnesakprosaen ikke har tillit til sitt eget innhold. Det er som om grunnlovsarbeidet i 1814 bare kan engasjere barn og unge dersom de forføres gjennom identifikasjon eller spenning. Har denne mistilliten sammenheng med at grunnloven ikke nevner barn og unge særskilt, og at den stat grunnloven dermed skriver frem, ikke er barnets stat?

Fortellingen om den norske staten

Grunnloven angir rammene for den frie, selvstendige norske stat. Men staten er egentlig et trosspørsmål, det sier den franske sosiologen Pierre Bourdieu (se Prieur 2014). Staten er allestedsnærværende og har fått en grunnleggende betydning for menneskets oppfatning av verden fordi den strukturerer innbyggernes virkelighetsoppfatning. Den fortellingen som jubileumslitteraturen ber sine barnelesere om å tro på handler om noen få, men betydningsfulle statsoverhoder, intellektuelle og handelsmenns politiske gjennomslagskraft og evne til å utnytte den anledningen som bød seg på det tidspunkt da Napoleonskrigens resultater skulle gjøres opp samtidig med at de opprinnelige ideene bak den franske revolusjon og den amerikanske konstitusjon hadde spredt seg nordover. Bourdieau hevder at staten er en rettslig fiksjon skapt av jurister, som har skapt seg selv som jurister i det de skapte staten, som de da også har gitt seg selv retten til å representere og kroppsliggjøre. De som skapte den norske staten var, i følge representasjonsprinsippet leg og lærd, bonde og soldat, handelsmann og håndverker. Men de færreste av dem spilte i følge fortellingene en avgjørende rolle for utformingen av statsforfatningen. De få av dem som blir fremhevet får derfor et helteettermæle.

I følge Bourdieau er staten en fiksjon der Kongen er etablert som et sentralt punkt. Men det er ikke som person kongen akkumulerer symbolsk kapital, mer som et hus, kongehuset. Huset overlever kongepersonen. I den norske grunnloven er 46 paragrafer viet kongen. Omfanget vitner om hvor sentral denne institusjonen er også i den norsk stat, men ikke på grunn av sin altomfattende makt, snarere på grunn av begrensningene. De 46 paragrafene handler om å bevare kongens symbolske makt, men frata ham den reelle makten. Til gjengjeld fikk først Christian Fredrik, så den svenske kongen æren av å bli valgt til norsk konge.

Jubileumslitteraturen fremstiller staten som en fortelling om begrenset frihet. I prinsippet ble kongen valgt, men det var representantene som valgte, de var i sin tur utstedt av valgmenn, som også var valgt. Det sinnrike representajonssystemet fremstår som like symbolsk som kongevalget og kongemakten. Mens de som egentlig bestemte, i følge jubileumslitteraturen, er de som var flinkest til å manipulere kongsemner på den ene siden, drukkenboltene og kranglefantene på Eidsvoll på den andre. Kanskje det er på tide å avslutte heltefeiringen og lete etter nye fortellinger som sier mer om hva den norske stat bør være fremover?


Litteraturliste:

Alnæs, Karsten 1989: Even 1814. Illustrert av Johan H. F. Kippenbroeck. Oslo: Aventura

Ewo, Jon 201414: 1814. Nære på. Illustrert av Bjørn Ousland. Oslo: Cappelen Damm

Næss, Atle 2013: I grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17.mai. Illustrert av Lene Ask. Oslo: Gyldendal

Prieur, Annick 2014: ”Staten er et trosspørsmål”, i Agora nr. 3-4 2013.

Røsholdt, Ole 2014: Yngstemann på Eidsvoll. Illustrert av Håkon Lystad. Bergen: Mangschou