Det beste rommet i huset

Kulturformidler Amir Mirzai, foto: Tanja Steen

Fra en samtale med kulturformidleren Amir Mirzai

Da Amir Mirzai vokste opp i Iran var det beste rommet i barndomshjemmet forbeholdt omreisende sangere, gjøglere og fortellere. I dag bor han i Oslo, i over tjue år har han virket som idealistisk formidler og forteller i en permanent utveksling mellom norsk og farsi.

Om dette arbeidet snakker han lite om «jeg» og mye om «vi», men kontaktnettet hans er stort og virkelysten enda større. Det barnelitterære miljøet i Norge vet godt om ham, men betydningen han har hatt og har, kan det godt skrives og sies mer om. I år ble sakprosaboka Skriv genialt! av Eldrid Johansen, Steffen R. M. Sørum og Ingrid dos Santos prisbelønt i Iran. Amir brukte flere år på å finne den riktige forleggeren til boka, og når han viser meg den iranske utgaven peker han entusiastisk på jenta på omslaget: «Ser du? Armene hennes er ikke tildekket!» Selv jenter og kvinner der skal være tildekket, forteller forsiden på boka at barnelitteraturen i Iran er underlagt det samme som alt annet: Det som er lov der kan være forbudt, og det som er forbudt kan være lov. Det vil si: Tilfeldighetene teller ikke lite, og derfor kan urettferdigheter og overgrep skje i ett tilfelle, mens et annet går under formynderradaren. Man vet i grunnen aldri.

De stakkars barna i Danmark

Tilfeldig er det derimot ikke at han har lest nesten hele livet. Den persiske litterære kulturarven er lang og rik, med en stor fortellertradisjon som han tidlig kom i kontakt med, men også med utenlandsk litteratur. Som mange barn i Iran begynte han tidlig å arbeide, både som teppevever og vannmelonselger. Sjuåringen Amir leste Piken med fyrstikkene av H.C. Andersen. Og han gråt. Han leste den for vennene sine. Og de gråt. Stakkars barn! I Danmark! Straks begynte Amir og de vannmelonselgende vennene å spare opp penger fra salget, da de syntes at de hadde nok, dro de til postkontoret og ville sende et for dem anselig beløp til de stakkars frysende barna i Danmark.

Forrædere på alle kanter

Det skulle bli mer og farligere drama i Amir Mirzais liv. I ni år var han militær, som fenrik i flyvåpenet, og i 78 ble han arrestert av shahens etterretningstjeneste for opposisjonell virksomhet. Amir støttet revolusjonen, og kom etter hvert fri, men han var ikke en tilhenger av presteregimet som nå akslet makten i Iran, han var sosialist. Han var en av 95 valgte representanter for de ansatte i flyvåpenet, i dag er de to som har overlevd. De som selv kjempet for å fjerne shahen fikk et nytt undertrykkende regime som tvang dem ut i en lang krig med Irak. Tolv tusen ansatte ble fjernet fra flyvåpenet, mange ble henrettet. Krigen mot Irak, forfølgelsen av forkjempere for sosialisme og demokrati gjorde livet i Iran umulig, han måtte flykte. Hardt skadet etter tortur kom han seg endelig over til Afghanistan. Der tok han journalistutdanning, og virket som skribent. «Vi skrev mye rart,» smiler han, «men jeg hadde ett mål: Jeg skulle tilbake til Iran og arbeide for en ny revolusjon der. Et rettferdig, sekulært samfunn». Da han endelig var klar for å returnere, ble han advart. Han visste for mye og kom til å bli tatt. Og kom han til å bli tatt ville han og kanskje flere bli drept. «Det var forrædere på alle kanter,» konstaterer han i dag. «Mitt problem ble at jeg ikke kunne stole på noen. Sånt preger alle som blir utsatt for det.»

Heller Sibir enn Norge

Han kom til Norge på FN-pass, havnet i Trondheim, og sier at han heller ville havnet i Sibir. I Norge var alt fremmed, og her fikk han ikke inn radiosendinger fra Iran. Han tok småjobber, fikk kjæreste og en sønn, som han er veldig stolt av. «Han er kristen prest!» sier han og smiler. «Han er en god prest. Det er fint, det!» Men livet var vanskelig. Amir var sterkt traumatisert, han var sint på alt, og i 1997 orket han ikke mer. Han ville gjøre det slutt. «Men jeg hadde en fasttelefon, og at tellerskrittene var dyre tenkte jeg selvfølgelig ikke på. Før jeg skulle gjøre alt slutt, ringte jeg venner i Iran. I tre dager ringte jeg. Det var folk som jeg ikke hadde snakket med på mange år. Og da samtalene var over, fikk jeg tilbake en tro på at det kunne gå likevel. Men telefonregninga kom på 97.000 kroner.»

Fortelleren kommer tilbake

Livet tok en annen og god vending da Amir og Kristin fant hverandre, og da han ble kontaktet av fortellermiljøet her til lands. «På en måte ble det som å komme hjem,» sier han. «Den sterke iranske fortellertradisjonen er innvevd i den folkelige og religiøse kulturen, men også i litteraturen. Da jeg vokste opp skjønte jeg fort at ingen kan ta fra oss gleden ved å lese, synge og fortelle, og den gleden var ikke vanskelig å videreføre, med fortellerne kom også barndommens fortellinger og lesning sterkere tilbake.» Han ble med i Fortellerfestivalen og etablerte den tverrkunstneriske Rumifestivalen, med musikk, scenekunst og litteratur. Han ble forfatterstudent ved Norsk barnebokinstitutt.

Det er store saker og det er ikke enkelt

Han tok kontakt med det iranske barnelitterære miljøet og begynte arbeidet med å formidle og utveksle litteratur til og fra Iran. «Det er en slitesterk historisk litterær bevegelse der,» poengterer han. «Det kommer ut 70.000 bøker årlig i Iran, 10 – 12.000 av dem er barnebøker, og av dem er hele 85 % oversettelser, i det alt vesentlige fra engelsk, fransk, tysk, russisk, kinesisk og japansk. Det er om lag 220.000 i verden som kan oversette til farsi, det iranske barnebokinstituttet har 2000 frivillige medarbeidere, i det alt vesentlige kvinner, så det er ingen mangel på verken bøker eller folk.» På frivillig basis har Amir Mirzai formidlet rundt førti norske titler fra norsk til farsi, og det iranske barnebokmiljøet kjenner ham godt.

Men sensuren, da? Den er jo der, og regimet er alt annet enn demokratisk. Hva betyr det for utgivelsene?

Amir Mirzai svarer ja, men det er ikke så enkelt som mange tror. «Den største sensuren finner du i indirekte forstand i markedskreftene selv. Med 70.000 årlige utgivelser er det innlysende at myndighetene verken vil eller kan kontrollere alt som står der, ansvaret skyves over til redaksjonene. Det er ti store forlag i Iran, og bøker som ikke blir utgitt der, finner veien til over hundre uidentifiserte forlag, det vil si forlag der utgiveren kanskje ikke vises. Dermed blir det igjen tilfeldighetene som spiller en rolle. Noen kommer i store vansker, andre slipper unna med det samme, og uidentifiserte forlag er det ikke lett å sette fast. I de etablerte forlagene er det utgiverne som står for sensuren, hvis ikke kommer de i trøbbel selv.»

Og det er heller ikke så lett å få til en internasjonalt godkjent praktisering av copyright?

Han nikker. «Jeg formidler ikke titler som unntas copyright. Men samtidig vet jeg at mange titler ikke ville kommet ut om myndighetene hadde kontroll over copyright i Iran. De nøler også med å gjøre noe med dette, fordi de har selv en grunn til ikke å anerkjenne opphavsrett, og den finnes i Koranen selv. Lovene i Iran forholder seg til de islamske lovene, og der er det ingen plass for tanker om opphavsrett og ideelle rettigheter i det hele tatt. Så for å holde oss til deres krigerske symbolikk, er copyright i Iran et tveegget sverd.»

Mer enn sannheten

Han trives med livet nå. «Jeg vil holde meg til en leveregel fra barndommen,» sier han, «alt som er til overs skal tilbake til fellesskapet, Å formidle samtidslitteratur til barn i Iran handler om bygge opp det sivile samfunnet. Barna blir en framtidig maktfaktor, og litteratur er med på å spre tanker, erkjennelser og livsfølelser, alt som kan stå mot diktatur og maktspråk. Det er også derfor barnelitteraturen er så viktig. Du kan ikke begynne med å gjøre tenkende og selvstendige mennesker av folk når de er for gamle til det. Og så handler det om å spre fortellingens grunnpoeng: Den er mer sann enn sannheten, fordi den forteller noe mer. Jeg lo da jeg så åpningen i Skriv genialt, som understreker at alt i fortelling egentlig er løgn. Den der slår tilbake på regimet selv, men jeg er usikker på om presteskapet begriper dybden i det.»

I dag arbeider Amir Mirzai mye med Silkeveien Kulturkafé, som har to hovedoppgaver, å formidle til barn bøker uten grenser og å arrangere Rumifestivalen. De holder til i Myntgata i Oslo, men ønsker seg en scene, et sted der de kan formidle direkte.

Under samtalen med ham dukker en verselinje av Mawlana, den store sufidikteren Jalal al-Din Rumi, plutselig opp: «Dette å være menneske er et gjestgiveri. Hver dag ankommer nye gjester.» Sitatet peker med all mulig tydelighet på Amir Mirzai selv og hans virke som kulturformidler. Det beste rommet i huset skal være forbeholdt kunsten.

Relaterte innlegg