Hva er greia med at barn skal redde verden?

Teksten er tidligere publisert i tidsskriftet Norsklæreren

I klimabøker for unge får barn være helten i historien, mens skurken ofte er de voksne. Hva sier det om hvem som har skyld og ansvar for klimaendringene?

Flere av tekstene i antologien På tvers af Norden. Økokritiske strømninger i nordisk børne- og ungdomslitteratur ^[1] Dette er den andre av tre antologier som tar for seg tendenser i nordisk barne- og ungdomslitteratur. Tekstene er et resultat av et tverrfaglig seminar som ble arrangert av Nordisk råd i 2020. undersøker fordelingen av ansvar og skyld i klimabøker for barn. I artikkelen «Miljøaktivister i barnelitteraturen» undersøker Ahmed Khateeb ungdomsbøkene En himmel full av skyer (Arne Svingen, 2018) og @Ally_trip (Katrine Lekang, 2020). Khateeb forstår de unge hovedpersonene i begge romanene som representanter for «den barnelitterære helteprototypen som tar på seg oppgaven å redde verden» (73). Khateeb forstår tekstene som «innspill til en diskusjon om hvilke stemmer som skal bli tillagt vekt i politikkens prioriteringskamp». Det er tross alt barna som må leve med konsekvensene av klimakrisa. Det kan forstås ut ifra ideen om barns aktørskap (agency), som kan defineres som evnen til å handle selvstendig.^[2]Barns aktørskap har vært et nøkkelbegrep i barndomsforskning de siste tjue årene, og har preget barnelitteraturforskning det siste tiåret. Ideen om barns aktørskap, og hvordan dette også … Continue reading Her ligger det likevel en dobbel rolle: Barna er både offer og frelser, siden vi tenker at de kan påvirke miljøet rundt seg: hjemme, på skolen, eller politisk gjennom skolestreiker og demonstrasjoner.

I «Hvem står til ansvar for miljøet i barnebøkene?» tar Steffen Sørum utgangspunkt i rike land, der barn bidrar med egne klimautslipp. «Kan man beholde barneperspektivet og likevel vise at barna selv er en del av problemet, eller må miljøsynderen forenkles som skurk for at det skal fungere?» (83) spør han. Han har lest Verden sa ja (Kaia Dahle Nyhus, 2018) og Klodeklubben: Hytta som forsvann (Ruth Lillegraven og Jens Kristensen, 2020). Er barn for sarte til å se at de selv er en del av problemet, eller er det slik at unge lesere krever tekster de de kan identifisere seg med helten i historien? Kanskje vil det komme flere bøker der barna ikke tildeles helterollen, men blir tvunget til å se seg selv – og sine klimaavtrykk – i speilet, foreslår Sørum.

I «Skandinavisk sakprosa for barn og unge om plast og klima» viser Nina Goga at klimalitteraturen bryter med en tendens de siste tjue årene. Skjønnlitteraturen for barn og unge har vært brutal, realitetsorientert og «vist fingeren» til K. E. Løgstrups (1974) mantra om at barnelitteraturen ikke må ta håpet fra leseren (25). I undersøkelsen av sakprosa om klima finner hun derimot en «optimistisk beskyttende og kanskje uansvarlig håpefull tiltro» til at barneleseren skal ta ansvar og handle for endring. Det finnes likevel forskjeller. Mens barnebøker om plast i havet peker på hva leseren kan gjøre, er bøker om klimakrisa forsiktige med å legge ansvaret over på barna. Er det en sammenheng mellom valg av tema og de mulighetene barneleseren har til å føle at hun kan gjøre en forskjell i fremtiden? spør Goga. Det er kanskje mindre konfliktskapende å oppmuntre barn til å delta i strandrydding og kildesortering, enn det er å takke nei til kjøtt, bilskyss eller flyturer med familien. Det kan bety at barns aktørskap er enklere å forholde seg til for de voksne, når det ikke innebærer en protest mot et sosialt fellesskap, foreslår hun.

Referanser

Eskebæk, Marianne og Nina Goga (red.). (2021). På tværs af Norden 2. Økokritiske strømninger i nordisk børne- og ungdomslitteratur. Nordisk ministerråd.

Goga, Nina. (2021). Hva er greia med å engasjere barn og unge? Barnelitterært forskningstidsskrift, 12 (1)

Relaterte innlegg