Hva snakker vi om når vi snakker om sensitivitetslesere?

Denne sommeren har bruken av sensitivitetslesere skapt debatt i norsk litteraturbransje. Har norske forlag, med barne- og ungdomsredaksjonene i spissen, importert amerikansk kulturkrig, eller bedriver de ganske vanlig forlagspraksis? Og hva er det egentlig de diskuterer?

«Forfatter mener norsk litteratur trenger “sensitivitetslesere”», meldte Vårt Land denne sommeren. I intervjuet mente forfatter Teuta Dibrani at tida er overmoden for at også norsk forlagsbransje tar i bruk såkalte sensitivitetslesere i bøker med minoritetsperspektiv. I avisa kunne man lese at norske forlag er “splittet i synet på sensitivitetslesere”, og siden har debatten fortsatt i bla. Aftenposten og Klassekampen. Har norske forlag importert amerikansk kulturkrig? Hva slags litteratursyn ligger til grunn for en slik bruk av sensitivitetslesere? Og hva i all verden er egentlig sensitivitetslesere – et spørsmål ingen av partene virker å være enige om?

Sensitivity readers, eller beta readers som det også kalles på engelsk, er et begrep som har vokst fram i amerikansk litteraturbransje, med utspring i young adult-litteratur. Dette er konsulenter som hentes inn for å gi sin tilbakemelding på bokmanuset, med fokus på hvordan minoriteter blir skildra i teksten – som regel en minoritet som sensitivitetsleseren selv tilhører. Nå er det ikke noe nytt at forfatter og forlag benytter seg av en tredjepart i forkant av en bokutgivelse. Men der vi er vant til å snakke om fagkonsulenter, synes en sensitivitetsleser heller å være en slags erfaringskonsulent, som kan kvalitetssikre den sensitive tematikken (og her kan man spørre seg hvem den egentlig er sensitiv for) i bøker hvor for eksempel en hovedperson er skeiv, svart, kronisk syk eller har annen funksjonsvariasjon. Det er altså snakk om skildringer av identiteter som tidligere har vært tilsidesatt, og hvor klisjeer og formelpregede narrativ har gått igjen.^[1]Se for eksempel min egen gjennomgang av tendenser i trans-litteratur for barn og unge, publisert i Norsklæreren 2021.

Bruken av sensitivitetslesere springer altså ut ifra en større mangfolds-diskusjon, som har preget barne- og ungdomslitteraturen de siste tiårene. I tillegg er ideen om autentisitet et viktig bakteppe for å forstå framveksten av sensitivitetslesere.^[2]Dette er en tendens som har preget barnebokfeltet det siste tiåret. Autentisitet ble for eksempel trukket fram som et av nøkkelbegrepene for å forstå barnelitteratur i den reviderte utgaven av … Continue reading Det synes for eksempel i at sensitivitetsleser-begrepet vokste fram parallelt med merkelapper som #ownvoices, som et kvalitetsstempel på bøker der forfatter og hovedperson deler en marginalisert identitet. Det er likevel stor forskjell på å mene at forfattere skal skrive om sin egen erfaring, og å hente inn eksterne sensitivitetslesere for å sjekke et manus for stereotypier eller utdatert språk.

Sommerens debatt har vist at de uenige partene heller ikke er enige om hva en sensitivitetsleser innebærer i praksis. Er det en naturlig utvikling av forlagenes arbeid med et bokmanus^[3]Kunsten er framleis fri, Karin Haugen i Klassekampen, eller en trussel mot den frie litteraturen?^[4]Jeg kaller det kunst, Karin Haugen i Klassekampen Avisspaltene har både presentert noen feiltakelser om hva slike konsulenter innebærer, samt reist noen betimelige spørsmål om makten de gis. Det er for eksempel ikke spesielt sannsynlig at en sensitivitetsleser kan tvinge gjennom endringer i bokmanuset. Men den muligens overdrevne troen på en enkelt sensitivitetsleser makt reiser likevel en annen problemstilling. For hvilken sensitivtetsleser kan egentlig representere en hel gruppe?

Jeg nevnte tidligere at sensitivitetslesere som fenomen vokste fram i møte med amerikansk young adult-litteratur, og akkurat dét kan være interessant å ha i bakhodet i denne debatten. YA-miljøet består av en målgruppe som er ekstremt online. Gjennom Twitter-debatter og anmeldelser på GoodReads kunne deres kritikk av bøker med et minoritetsperspektiv som i deres øyne ikke holdt mål, føre til at flere bøker ble trukket fra markedet – før de i det hele tatt var publisert.^[5]Noen eksempler på dette er Blood heir av Amélie Wen Zhao og A place for wolves av Kosoko Jackson, som selv har arbeidet som sensitivitetsleser. Bøkene ble henholdsvis utsatt og trukket fra … Continue reading Her står det altså også kommersielle interesser på spill. Og dét er greit å ha i bakhodet, også hvis den faktiske bruken av sensitivitetslesere her til lands viser seg å være en forlengelse av vanlig forlagspraksis som alle til slutt kan enes om at er, tja, ganske innafor.

Denne teksten ble først skrevet for Norsk barnebokinstitutts spalte i Norsklæreren 3/2022