Litteraturformidling under pandemien har både vist at det er mulig å formidle litteratur digitalt, og at formidlere trenger mer kompetanse på området. Derfor har vi startet prosjektet Digital formidling av litteratur.
I vår undersøkelse Hva slags litteraturformidling tilbys barn og ungdom i Norge i dag som vi gjennomførte i mai 2021 fant vi at mange flyttet litteraturformidlingen inn i det digitale rommet i løpet av koronatiden. Dessverre klarte ikke alle å levere et godt digitalt tilbud. Flere informanter fortalte om mislykkede forsøk på digital formidling, om formidlere som hadde det vanskelig med å engasjere målgruppene i digitalt format, om lange videoer med presentasjoner av bøker, om problemer med innlogging, om lenker til møter som ikke fungerte, om dårlig oppdaterte datamaskiner og om mangel av utstyr. Formidlere og utøvere anerkjente at barn og ungdom har stor digital medieerfaring og at det er nødvendig at formidlere også får bedre digital praksis. Informantene utrykte bekymring for hva denne forskjellen kan gjøre med litteraturen. Om litteraturen dypest sett handler om kommunikasjon, gjør vi på denne måten litteraturen irrelevant?
Gjennom prosjektet Digital formidling av litteratur ønsker vi å heve den digitale formidlingskompetansen, se nærmere på hvordan man jobber med medvirkning i den digitale formidlingen og utforske det digitale formidlingsrommet.
Digital formidling av litteratur
– Mitt arbeid består i å utvikle en modell for digital formidling rettet mot ulike ungdomsgrupper. Deretter observerer jeg hvordan metoden fungerer, evaluerer og videreutvikler den. Arbeidet gjennomføres i samarbeid med asylmottak, idrettsgymnas og et voksenopplæringssenter, sier Veronica Salinas, som leder prosjektet for Norsk barnebokinstitutt.
– Vi har allerede gjennomført et år med en gruppe ungdom med kort botid i Norge, og i løpet av høsten 2022 og våren 2023 leser jeg sammen med en ny gruppe. I desember starter vi også «digital formidling av litteratur til idrettsungdom».
– Jeg jobber nå med å analysere feltnotatene, videoene og teoribehandling, og deler gjerne noen generelle observasjoner, sier Salinas.
Ungdom med kort botid i Norge
Ved bruk av aksjonsforskning har Salinas i løpet av det siste året vært på digitale litteraturbesøk i to ungdomsskoleklasser med tretti ungdommer med kort botid i Norge. Ungdommene deltok sammen med lærerne i tolv digitale møter via Zoom, der det ble formidlet utvalgt litteratur for deltakerne. Det ble gjort opptak av møtene, som så ble analysert, slik at vi kunne justere og prøve ulike former for formidling. Metoden er empirisk basert. Ungdommene blir observert i formidlingssituasjonen og intervjuet senere. Dette ble dokumentert gjennom videoopptak og feltnotater.
Ungdommene deltok enten fra hvert sitt rom (under pandemien) eller fra samme klasserom, der de satt med hver sin skjerm, forteller Salinas:
– Vi møttes gjennom videokonferanse, og alle kunne se hverandre. Boka vi leste ble delt på skjermen slik at alle kunne lese teksten samtidig. Vi leste tekster i forskjellige sjangre: dikt, bildebok og roman, og jeg brukte dialog og fortelling som estetiske elementer under møtene. Vi leste høyt sammen og hadde samtaler om det vi leste, der vi var likestilte samtalepartnere.
Under de første møtene opplevde vi noen tekniske utfordringer, som for eksempel hodetelefoner og mikrofoner som ikke fungerte, eller programmer som måtte oppdateres. Men ingen av disse utfordringene ble for store, og det løste seg som regel raskt. Vi brukte tid på å finne en god møtestruktur som kunne fungere for alle i det digitale rommet. Det tok tid å skape god flyt i møtene. Man skulle kanskje tro at mangel på kunnskap i det norske språket skulle kunne gjøre flyten i samtalen vanskeligere, men det viste seg heller å åpne et nye muligheter. Vi ble bedre kjent med hverandre, og vi lekte med, utforsket og oppdaget det norske språket sammen. Vi skapte et samhold og et miljø der det var lov å «gjøre feil» og vi fant fellesskap i mestring. Erfaringene med litteratur var også veldig variable i deltakergruppen: noen var vant til å lese på eget morsmål, mens andre ikke var så interesserte i litteratur.
Litterære samtaler og møter
Under møtene leste deltakerne teksten høyt for hverandre, og deretter snakket de sammen om det de hadde lest. Ungdommene vurderte også bøkene som objekter, og det var dialog rundt omslag, design, selve teksten og eventuelle illustrasjoner. Teksten ble lest høyt av både ungdommene og formidleren etter tur. Det var en fri samtale der det ble lagt vekt på utforskende og likestilt dialog. Alle mulige observasjoner, assosiasjoner, meninger og tanker var velkomne.
– Jeg erfarte i våre første møter at mange ungdommer var forsiktige, eller sjenerte for å si hva de tenkte, forteller Salinas.
– Jeg prøvde å vekke deltakernes nysgjerrighet, og ga dem masse ros for de forskjellige tankene og meningene de delte. Jeg jobbet bevisst med å skape trygghet og tillit. Vi opererte aldri med riktige eller gale svar. Alle tolkninger var velkomne.
Det er utfordrende å måle nøyaktig hva ungdommene sitter igjen med etter de litterære samtalene og møtene, men i intervjuer Salinas gjorde med ungdommene ble det tydelig at de fikk mulighet til å forholde seg til litteraturen på nye måter.
Én av ungdommene sa under intervjuet: «Før tenkte jeg ikke noe på historier vi spiller, vi ser, vi leser. Jeg var ikke så nysgjerrig og stilte ingen spørsmål. Nå tenker jeg litt mer hva og hvorfor er det sånn?» En annen sa: «Jeg likte å lese med deg, men jeg liker ikke å lese ellers. Jeg liker litteratur i spill. Krigs-spill. Jeg forstår det er et spill hvor vi driver å drepe andre. Men det er ikke på ordentlig. Det er bare et spill. Men du vet litt av historien min nå. Jeg tror derfor liker jeg denne type spill»
Alle svarte at de hadde fått lese og snakke mye: «Før var jeg redd å føle meg dum når jeg skulle snakke. Men jeg er ikke så redd lenger.» De fortalte at de hadde fått en ny tilnærming til litteraturen. Ungdommene øvde på forskjellen mellom å beskrive og å tolke. I løpet av månedene økte engasjementet hos dem, og etter hvert hadde de mange spørsmål. De ønsket også å få velge hva vi skulle lese. Veronica Salinas forteller om et møte der de skulle lese romanen Kaffehjerte av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus:
– Planen var at vi kun skulle lese den første delen av romanen, men da timen var ferdig ønsket de å fortsette med resten av romanen neste gang: «Jeg har veldig lyst til å fortsette og lese denne boka», «jeg og», kommenterte ungdommene. Etter et år med litterære møter har jeg sett at deltakere som ikke hadde noe forhold til litteratur fikk et mer nyansert syn på den. Og de som hadde litterære erfaringer fra før fikk flere litterære opplevelser, men denne gangen på norsk.
Under intervjuene sa alle at litteratur var noe som engasjerte dem, på godt og vondt. Det virker som om de litterære møtene har skapt fellesskap og fungert som en demokratisk arena hvor alle har fått delta.
Vi vil senere, når prosjektet er avsluttet, formidle resultater fra disse litteraturmøtene på skjerm, om hvordan mediet former både tekstene og vårt møte med dem, om dialogen som skapes i digitalt format og om ulike opplevelser av høytlesning og egen lesing.
