Litteraturformidling til barn

Hva slags litteraturformidling tilbys barn og ungdom i Norge i dag (2020–2021)?

Jeg ble ansatt i en nyopprettet stilling ved Norsk Barnebokinstitutt i april 2021, og jobber med utvikling og mangfold innenfor litteraturformidling. For å styrke litteraturfeltets mangfoldskompetanse og utvikle nye litteraturformidlingsmetoder rettet mot barn og unge måtte jeg finne ut først hva slags litteraturtilbud som er utbredt for barn og ungdom. Hvem får et godt tilbud og hvem får ikke det? Dette har jeg siden mai jobbet med å kartlegge.

Jeg tok kontakt med Foreningen !Les, Leser søker bok, Deichmanske bibliotek, Litteraturhusene i Oslo, Fredrikstad og Bergen. Bergen offentlige bibliotek, Sølvberget bibliotek og kulturhus, Norsk Litteraturfestival, Kulturtanken, Den kulturelle skolesekken (DKS), Tekstlab, Norsk lyd-og blindeskriftbibliotek og Norsk barnebokinstitutt.

Spørsmål jeg jobbet med: «Hva slags litteraturtilbud for barn og ungdom har dere i dag?», «Hvordan utføres formidlingen?», «I hvilken grad vil du si at målgruppen er involvert?», «hva slags strategi jobber dere med?», og «hva kan du si om suksessfaktorene?»

Hvordan fikk jeg tilgang til informasjonen?

For å kunne få resultater som både gikk i dybden og i bredden var kommunikasjon både på mail og telefon nødvendig. Jeg fikk tilgang til informasjon om forfatter -og illustratørbesøk, enkeltarrangementer, arrangementsrekker, formidlingsturnéer, litteraturfestivaler, podkaster, nettsider med bokanbefalinger, samtaler, juryer, priser og andre type tiltak. Kvantitative data hjalp meg å se det store bildet. Kvalitative data tilførte detaljer, og ga også en menneskelig stemme til undersøkelsesresultatene. Undersøkelsen forteller meg at litteratur for barn og ungdom formidles gjennom forfatterbesøk, fortellinger, verksteder og bibliotekbesøk, og gjennom musikk, teater og film, i bøker, applikasjoner, podkaster og sosiale medier. Alle informantene nevnte, og var opptatt av «avlysninger» og begrepet «digital formidling». Alle formidlingstilbud hadde vært påvirket av koronapandemien siden mars 2020.

Formidling under pandemien

Da landet stengte ned i mars 2020, avlyste mange sine litteraturtilbud og andre flyttet litteraturformidlingen inn i det digitale rommet: på Teams, Whereby, Zoom, Instagram, Youtube eller lignende plattformer. Deltagerne sitter i hvert sitt rom foran hver sin skjerm på ulike steder, men møtes i et felles digitalt rom der alle kan se hverandre. Eller: deltakerne sitter i et rom og får formidling via en skjerm. Det rapporteres at ikke alle klarte å levere et godt digitalt tilbud. Flere informanter fortalte om mislykkede forsøk på digital formidling, om formidlere som hadde det vanskelig å engasjere målgruppen i digitalt format, om lange videoer med presentasjoner av bøker, om problemer med innlogging, om lenker til møter som ikke fungerte, om uoppdaterte PCer og om mangel av utstyr. Formidlere og utøvere anerkjenner at barn og ungdom har en rekke digitale medieerfaringer og at det er nødvendig at formidlere utvikler en bedre digital praksis. Informantene utrykker bekymring om hva gjør denne forskjellen med litteraturen? Om litteraturen handler dypest sett om kommunikasjon, gjør vi på denne måten litteraturen irrelevant?

Noen av de mest vanlige svarene fra undersøkelsen kan illustreres med: «Jeg fikk panikk her! Det er jo forskjell på tilbudet under pandemi og ellers!», «Det blir altfor komplekst å svare på de spørsmålene. Jeg har ikke tid til det nå. Kanskje vi kan snakke i telefon?», «Litt uklart hva du er ute etter her, men jeg svarer etter beste evne», «Jeg forstår ikke helt hva du mener. Du kan se på programmet vårt her… eller ring meg til…», «Formidlingsestrategi? Vi gjør en selvstendig vurdering av hvilke produksjoner vi velger inn. Vi er ikke avhengig av noen formidlingsstrategier»

En informant skriver: «Under pandemien avlyste vi nesten alle tilbud i en periode. Vi hadde ikke nok kompetanse i digital formidling. Vi har brukt mye av den ekstra tiden som pandemien har gitt oss til å jobbe strategisk med formidlingstilbudet vårt. Jeg drømmer om å utvikle flere og mer spennende formidlingsopplegg på sikt. En utfordring er ofte tid»

En annen: «Jeg synes pandemien har gitt meg, oss, mer bevissthet på det vi har og det vi ikke har. Jeg synes særlig i ungdomskolen burde ungdommene ha litteratur som fag. De har bare norskfaget. Det er litt diffust, for meg. Selv om skolene har lite penger kan de alltid bruke bibliotekene. En gang iblant får vi et besøk fra DKS. Men jeg tror man trenger lærere som er interessert i både klassiske og nye bøker. Eller de må kurses kontinuerlig i formidling av litteratur. Lærere selv må være engasjert i faget for å bli en dyktig formidler. De kan noen ganger miste gnisten og må motiveres eller minnes om hvor viktig det er å være en spennende formidler av litteratur»

Informantene ga utrykk for at de sitter med komplekse utfordringer når de skal måle suksessen: «Du stiller vanskelige spørsmål.… suksess for hvem? Variasjonene er store i alle rom (klasserom og gymsaler og andre rom). Det trenger ikke være en suksess for alle elever om forfatteren har fått «gjennomført» sitt opplegg. Det kan være bomtur. For min del tenker jeg at den viktigste suksessfaktoren ligger i evnen til å se. Skal man lete etter «suksess» er det vel også vanskelig å komme utenom volum, altså hvor mange elever som «utsettes for» litteraturformidling ila skoleåret. Men det er kanskje noe helt annet enn du er ute etter her».

Flere informanter viser at «forfatteren» anerkjennes som en sentral formidler samtidig som det utrykkes et behov for at de burde få mer kompetanse i formidling. Slik at de kan gjøre en best mulig litteraturformidling». En annen informant sa i telefon: «Jeg tror at det å anerkjenne litteratur som noe kollektivt kan åpne opp for nye og ulike måter i, å bedrive litteraturformidling og litteraturskaping».

Medvirkning

Jeg fikk også noen eksempler på hvordan de litteraturansvarlige henter råd fra både barn og ungdom. Noen har ressursgrupper. Andre organiserer priser og konkurranser hvor barn og ungdom i løpet av en periode, leser, vurderer utdragene, og stemmer fram sine favoritter. Noen jobber bevisst for å skape gode lesesituasjoner og formidlingsøkter på skoler, i bibliotekene og andre arenaer: «Jeg møter jevnlig på fritidsklubben hvor jeg småprater med ungdommer, eller bare henger. De er stort sett pratsomme og har masse forslag på hvem de ønsker at vi inviterer osv… Vi skal også i gang med en redaksjon og ha våre egne ambassadører som hjelper oss med å finne på aktiviteter som de ønsker seg. Det å gå ut nå er også en del av det å lytte. Vi vil møte folk, snakke med folk og ikke minst være lyttende.  Det å bli kjent og få litt mer personlig relasjon til folk som bor her kan hjelpe oss med å skape bedre tilbud, tenker vi», eller «Jeg besøker barnehager og da jobber jeg også veldig for å skape gode relasjoner til barnehagepersonale, jeg synes at det er viktig at de blir sett og føler at de «kjenner» meg litt.»  Eller en annen informant skriver: «Vi får innspill fra kompisklasselærere i forbindelse med utviklingen av årshjulet. Tanken er at flere av disse oppleggene også kan formidles for skoleklasser som besøker oss»

Hva ønsker barn og ungdom?

En informant skriver: «Når barn og ungdom selv får velge hvordan de vil jobbe med tekst, velger de å jobbe med «tverrfaglige utrykk». En annen: «Ungdom er opptatt av tekst, men i form av rap og slampoesi. Om de velger å jobbe med fortellinger, ønsker de fleste å legge til dans, lyd og musikk. De er også veldig opptatt av visuelle utrykk, video og film.»
En annen informant forteller: «En god del av ungdom vi jobber med vil gjerne skape spoken word, rap og annen poesi med musikk og video. Jeg vil si at de vil sprenge de grensene for en smal forståelse av litteraturen i sin søking etter å finne sin egen måte å uttrykke seg på og skape sterke fortellinger og historier.»

Teknologikompetanse «Skjevt mellom voksne og barn og ungdom»

Rapporten Befolkningens digitale kompetanse og deltakelse fra Kompetanse Norge i 2020, viser at «Pandemien har medført et større behov for digitale ferdigheter hos nesten halvparten av befolkningen» (Bjønnes, Midtbø, Størset, Hovind Ulen. 2020. Side 34).
Samtidig rapporterer Medietilsynet i en kartlegging fra 2020 at «barn og ungdom kan teknologi». Generasjonen født på 2000-tallet er den første som vokser opp med datamaskiner, mobiltelefoner, lesebrett og internett. For barn og ungdom i dag er teknologi en del av hverdagen. De er vant til å holde seg oppdaterte på ny teknologi og til å bli stimulert gjennom skjermen. En del lærere og formidlere jeg har snakket med forteller at under pandemien var både de og skolene skeptiske til den digitale verdenen til å begynne med. Det var mangel på både kompetanse og utstyr for å bli med på et digitalt prosjekt hvor det skulle brukes video og podkast, mens det for ungdommen ikke var noe vrient, ukjent terreng. Kartlegging fra Medietilsynet beskriver at nesten alle norske barn og unge i alderen 9–18 år bruker YouTube (95 prosent), mens 80 prosent er Snapchat-brukere. I tillegg til Snapchat og YouTube svarer mange at de bruker TikTok (65 prosent) og Instagram (65 prosent). Cirka halvparten bruker Facebook, viser en kartlegging fra Medietilsynet.

Hvem har ikke et godt litteraturtilbud?

På bakgrunn av de resultatene i denne undersøkelsen kan jeg si at litteraturtilbud til barn og ungdom med nedsatt funksjonsevnen, døve barn og ungdom, sårbare eller utsatte grupper som kan ha sosiale eller økonomiske utfordringer knapt finnes.

Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) skriver for eksempel:  «Vi har ikke egne arrangementer, men samarbeider med Nasjonalbiblioteket for at deres arrangementer skal være så tilgjengelige som mulig for våre lånere. NBs programverter har fått kurs av oss i ledsaging av blinde, og vi har snakket om hvordan bilder og visuelle elementer bør beskrives muntlig – men NBs arrangementer er vel stort sett for voksne og ikke for barn og ungdom.»

Barn med spesielle behov har ikke det samme tilbudet på bøker som andre barn. Dermed gis ikke alle barn like muligheter til å delta i samtaler eller få felles leseopplevelser. En annen gruppe som ikke får et godt litteraturtilbud, er ungdom med kort botid i Norge.

En informant skriver: «Ungdom med kort botid må gjennomføre 10-årig norsk grunnskole på ett år (noen får tilbud om 2år). Derfor mister de veldig mye av de lokale tilbudene andre elever i norsk grunnskole gjennom årene har fått: Alle de flotte kulturmøtene som man ellers får tid til gjennom et langt skoleløp, med Den kulturelle skolesekken, forfattermøter på biblioteket og generell høytlesning fra lærer under spisetid og liknende. De trenger å få et felles grunnlag med sine medelever som de krysser vei med senere. Forskning viser at det er utrolig viktig med dette felles grunnlaget for videre læring. I tillegg er det hyggelig og et fint avbrekk fra den ellers så teoretiske undervisningen»

Idrettsungdom har heller ikke et godt tilbud. Foreningen !Les hadde et prosjekt som handlet om å flytte litteratur til idrettsarenaer. De skrev «Vi ønsket å motivere gutter som var opptatt av idrett til å lese og bruke litteratur aktivt som avkoblingsmiddel, motivere formidlere til å oppsøke nye arenaer, og skape litterære møter med idrettsungdom». Dette tilbudet er dessverre ikke aktivt lenger. Jeg lurte på hvordan det går med ungdom som går på idrettslinjer? Trenger de et litteraturtilbud? Jeg fikk snakke med noen gutter mellom 16 og 17 år som er idrettsungdom. De delte sine tanker om litteratur: «Ingen av mine venner liker å lese, vi er ikke opptatt av bøker. Vi gruer oss hver gang lærere kommer med en bok. Det er heldigvis ikke ofte læreren gjør det». Da jeg spurte hva de likte å gjøre når de ikke trente svarte de at de pleide å spille dataspill. De ser ikke på dataspill som en litterær aktivitet. Mens de egentlig ved å spille data, jobber de med fortellinger med på en annen måte.

Formidlingslaboratorium

Til høsten skal Norsk barnebokinstitutt jobbe med noen utvalgte grupper og starte et formidlingslaboratorium for å løfte kompetansen

Vi er i gang med tre prosjekter:

• Formidling av litteratur for barn med nedsatt funksjonsevnen
• Digitalt formidling av litteratur til ungdom med kort botid i Norge
• Et formidlingslaboratorium

«Bok til alle fysisk og digitalt»: Jeg skal utarbeide litteraturformidling til barn med nedsatt funksjonsevne. Dette arbeidet vil bestå i utvikling og utprøving av dialogisk metode, opplæring av andre litteraturformidlere, observasjon og dokumentasjon av hvordan metoden fungerer, samt evaluering og videreutvikling. Arbeidet gjennomføres i tett samarbeid med Bjørnestien barnehage i Horten, som er tilpasset barn med nedsatt funksjonsevne og som bruker ASK (Alternativ og supplerende kommunikasjon) aktivt i hverdagen til alle barna i barnehagen. Dette er et prosjekt i samarbeid med Horten bibliotek, Bjørnestien barnehage, Vestfold og Telemark fylkesbibliotek og Leser søker bok.

«Digital formidling av litteratur til ungdom med kort botid i Norge». Dette er et prosjekt initiert av Norsk Barnebokinstitutt hvor jeg er i startfase med å utarbeide en digital litteraturformidling tilbud. Mitt arbeid vil bestå i å velge ut litteratur og utvikle en modell for digital formidling av denne litteraturen. Deretter vil jeg observere hvordan metoden fungerer, evaluere og videreutvikle den. Arbeidet gjennomføres i samarbeid med Porsgrunn voksenopplæringssenter.

«Formidlingslaboratorium»: Et nasjonalt prosjekt. Formidlingslaboratorium i samarbeid med kunstfeltet, bibliotek, skoler og barnehager. Målet er utprøving av nye formidlingspraksiser og forskning for bedre formidling av litteratur for og med barn og unge. For formidlere fra hele landet som søker praksis hos oss. Formidlere sender inn søknad med ideer om nye formidlingsformer.  Vi tilbyr: Faglig kompetanse, rom til forskning ved å etablere et samarbeid med noen skoler, barnehager og biblioteker. Utprøving av nye formidlingspraksiser og forskning for bedre formidling av litteratur for og med barn og unge. Mulighet til en utvidet og bedre praksis. Publisere artikler i samarbeid med oss. Vi kommer tilbake med mer informasjon om dette prosjektet og søknadsfrister.

Relaterte innlegg