Lettlest-tekster: Sjanger og kvalitetsdefinisjoner

Hvorfor er Brune er god barnebok? Det er en god barnebok. ‘Alle’ er enige om det. Brune ble kjøpt inn under innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur. Innkjøpsordninga er en statlig kvalitetsgaranti. Brune fikk dessuten både Kulturdepartementet sin litteraturpris og debutantprisen til Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Trollkrittet. Forfatteren, Håkon Øvreås ble nominert til Brageprisen, og både forfatter og illustratør Øyvind Torseter ble hedret med Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris. I 2017 ble Brune nominert til Deutscher Jugendlitteraturpreis. Den er i tillegg oversatt til 11 språk og utgitt fra Kina til USA. Så Brune er, uten tvil, en god barnebok. Men hvorfor? Hva er det som gjør denne papirboka så god? Og hvorfor er verken e-boka eller lydboka noe særlig å skryte av, selv om teksten er den samme i alle medier?

I min siste bok, Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren løfter jeg frem kvalitetsbegrepet til Kulturrådet, som er definert som «helhetlig litterær kvalitet» og diskuterer hva det kan bety. Jeg viser også til Kulturdepartementets begrep, som «litterær kvalitet», og siterer Nordisk Råd som har uttalt at «[d]ialogene [i Brune] er troverdige og fornøyelige, setningene er enkle, men uttrykker ofte mer enn ordene som står der […] Illustrasjonene understreker stemningen og den finurlige humoren i teksten, med sans for detaljer og med sparsom, men virkningsfull fargebruk.» De kunne lagt til at både ord og tegninger er satt sammen på en sansefremkallende måte.

Helhetlig litterær kvalitet innebærer nemlig også at de litterære virkemidlene blir benyttet på en slik måte at de blir uttrykksfulle og hver for seg tilfører noe særskilt til presentasjonen av det litterære universet, samtidig som samspillet mellom verbaltekst og bilde gir noe ekstra til framstillingen. Helhetlig litterær kvalitet betyr også at innholdet svarer til forventningene om hva barne- og ungdomslitteratur skal være. Nordisk Råds jury konstaterte at Brune er «en varm og sterk historie om vennskap og mot, full av oppfinnsomhet og hverdagsmagi». Det er lett å være enig. Brune er en supermannhistorie som handler om å oppvise fantasi og bygge opp mot og handlekraft, samtidig som det handler om sorg etter en død bestefar, og at tre små barn kan finne en utvei til å hamle opp med de store guttene uten å måtte be de voksne om hjelp.

Brune har en tydelig konflikt, barna der har et relativt selvstendig liv, men de har også en relevant familiekontekst og teksten har en lykkelig slutt. Brune er som en prototyp på dagens barne- og ungdomslitteratur fordi teksten så tydelig viser fram den litterære tradisjonen den er formet under. Og fordi den til fulle utnytter papirbokas virkemidler. Men Brune er bare god som papirbok, og for så vidt som teater, men det er en annen sak. Poenget er at den er ikke særlig god som lydbok eller e-bok, fordi den slett ikke utnytter disse medienes virkemidler. I papirbokversjonen blir leserens sanseapparat aktivert til fulle, leseren er sammen med Rune og sanser det han sanser, på grunn av barneperspektivet – som jeg skal komme tilbake til – men også fordi tegningene understreker verbalteksten. Men lydboklytteren får ingen ytterligere hjelp til å sanse det som Brune sanser, for opplesningen er ikke ledsaget av miljølyd eller musikk som kunne bistått ordene til å aktivere lytter-sansene. E-boka er også veldig enkel – tekst og bilde har akkurat det same designet som papirboka, men en skjerm er ikke et papirark, så inntrykket blir et annet, ingen berikelse er tilført som kunne aktivert skjerm-mediet.

Kvalitet er altså: En god fortelling, godt fortalt, med plass til leserens engasjement, og – siden vi nå skal snakke om lettlesttekster – som dessuten er lett å avkode og lese. Jeg skal ta det i detalj:

 

En god fortelling. Hva er det. Jo, det er et godt plot. Det vil si at det behøver ikke være veldig innfløkt, det må ikke være langt, faktisk inneholder noen av de mest slitesterke plotene bare to-tre forskjellige hendelser, med en eller annen forbindelse imellom. Det er sammensetningen av de minimum to hendelsene som gjør det til et godt plot. For eksempel: «En foreldreløs jente kommer til et eldre søskenpar. De vil ikke ha henne fordi hun ikke er gutt». Gjenkjenner dere plotet? Det er Anne fra Bjørkely. Et annet eksempel: Et nygift par strander inne i villmarka. De føder en sønn. Så dør de. Gjenkjenner dere Tarzan? Et tredje eksempel: «En kjempestor steinblokk har falt ned, drageungen får haletippen i klem, den sitter fast. En gutt kommer til.» Dette er en helt ny fortelling, en av Tor Åge Bringsværds Leseløver om Ulvegutten Tal. Hva tror dere gutten gjør, og hva fører det til? Det siste eksemplet er også nytt: «To venner går til en skoleforestilling, hunden følger etter dem, men den kan ikke bli med inn på forestillingen.» Hva tror dere skjer da? Hva tror dere hunden gjør, og hva slags konsekvenser får det for de to vennene? Denne er fra Bente Bratlunds Leseland-bok fra i år: Kvar er Lurven? Poenget er at en god fortelling behøver ikke være veldig innfløkt, men den må være interessant.

Og så må den være Godt fortalt. Det vil si at den må være preget av en hensiktsmessig utnyttelse av mediet, sjangeren og virkemidlene. Det er to medier som er mest aktuelle for norske lettlest-tekster; papirbok og applikasjon. Elise Seip Tønnesen definerer medium som en kulturell praksis tilknyttet gitte teknologiske produksjonsforhold. Papirteknologiske og elektroniske medier er vesensforskjellige fordi innholdet i dem formes gjennom ulike virkemidler. Men papirteknologiske medier kan for eksempel bestå av tekstbøker, bildebøker og tegneserier. Disse tre mediene benytter de samme virkemidlene, nemlig verbaltekst og bilde. For barnelitteraturen er illustrert. Det er en tradisjon som stammer helt tilbake til John Locke i 1693. Han skrev at illustrasjoner er underholdende for barn og støtter leseprosessen. Det er blitt stående uimotsagt: Barnelitteraturen er illustrert for å gjøre det enklere for barn å lese.

Men dagens barnelitterære tekster benytter verbaltekst og bilde på ulike måter, derfor er tekstbøker, bildebøker og tegneserier tre forskjellige medier. Brune er en illustrert tekstbok, ikke en bildebok og ikke en tegneserie. Dersom Brune hadde vært en tegneserie er det arbeidet med å se bilderutene i sammenheng som ville vært det sentrale lese-arbeidet. Bildeboka, på sin side, er kjennetegnet ved at hvert oppslag fungerer som en semantisk enhet. Brune er ikke en bildebok, for det spiller faktisk ikke så stor rolle om et bilde står på den ene eller den andre siden, Brune er ikke en oppslags-basert fortalt tekst. Verbalteksten er løpende, bildene illustrerer ‘bare’ verbalteksten. Men Brune er en veldig god illustrert tekstbok, nettopp fordi, eller: blant annet, fordi den utnytter mediet sitt til fulle.

Sjanger handler om form og gjenkjennelse og styrer hvordan innholdet blir oppfattet. Da forfatteren til Brune heter Håkon Øvreås, fortelleren ikke har navn og hovedpersonen heter Rune, har forfatteren lagt frem en fiksjonskontrakt for leseren. Leseren oppfatter Rune som en oppdiktet karakter i et fiktivt univers. Brunes lesere og lyttere vil ta utgangspunkt i verbaltekst og illustrasjon, oppfatte fremstillingen som fiksjon – der alt går an, slik som i barns lek – og konstruere fortellingen deretter, ikke som en selvbiografi, og ikke som en fagbok om for eksempel hyttebygging, eller konfliktløsing, eller søvn, eller sorg.

Teksten er inndelt i korte kapittel, de eigner seg til høytlesing, gjerne på sengekanten. Barn kan også lese teksten selv. Men hvert kapittel bør leses i oppsatt rekkefølge fordi de utgjør en sammenhengende utviklingshistorie. Brune er en barneroman om hvordan Rune utvikler seg gjennom hyttebygging og lek, konfliktløsing og sorg.

Jeg sa nettopp at forfatteren legger en fiksjonskontrakt frem for leseren, mens det er leseren som konstruerer fortellingen. Jeg mener det jeg sier, at det er leseren som konstruerer fortellingen. Leseren konstruerer fortellingen på bakgrunnen av sin lesning av ord og bilde, helt uavhengig av hva forfatteren har ment, eller hva noen andre mener at ord og bilde betyr. Men teksten blir mye mer interessant for leseren hvis forfatter og tegner og designer skaper god plass for leserens individuelle arbeid med teksten. Det er dette, også, som kjennetegner god barne- og ungdomslitteratur; at det er skapt et stort rom i teksten for leserens eget engasjement. Barne- og ungdomslitteraturen har to særegne teknikker som fremkaller leserengasjement. Det ene er den autonome hovedpersonen, det andre er barneperspektivet.

Den barnelitterære hovedpersonen er som oftest et barn, men kan også være dyr, eller kosedyr. Det spesielle er at de blir skildret som autonome subjekter; de er handlekraftige, selvstendige individer med tydelig selvbevissthet, de får ting til å skje. Barn er mer autonome i barnelitteraturen enn i virkeligheten. Dersom barn og dyr og kosedyr skulle ha blitt skildret slik de virkelig lever, kunne de ikke ha fungert som hovedpersoner. For en hovedperson må stå så alene at den blir tydelig for leseren, og så må hovedpersonen få ting til å skje.

Virkelige barn er omgitt av foreldre og lærere og har ikke det samme handlingsrommet. Tenk, hvem Pippi Langstrømpe ville vært dersom hun var virkelig, eller Tonje Glimmerdal? Det er utenkelig at virkelige barn kan ha en så sterk handlekraft, men i barnelitteraturen er det helt naturlig. Dersom litteraturen skulle etterligne virkeligheten, der barn normalt er omgitt av voksne, ville ikke fortellingen fungert: de voksne dempes for at hovedpersonen skal kunne stå fram som hovedperson. I barnelitteraturen kan kosebamsen Alfred og tøyhunden Samuel vandre langs landeveien på jakt etter den gutten som pleide å ta dem med i senga før i tida, den gangen Gerhardsen snakket gjennom radioen.

Dette er egentlig en tradisjon helt tilbake til opplysningstida, og da var ideen at leseren skulle identifisere seg med hovedpersonen og la seg inspirere, gjerne gjennom lek, til å benytte sin egen fantasi og skaperkraft. Gjennom litterære opplevelser skulle leseren oppnå å få noen erfaringer som styrker deres individuelle selvforståelse og bygger dem opp som konstruktive problemløsere, i motsetning til ureflektert å sluke den kunnskapen som andre påfører dem.

Men det er en fortellerteknisk utfordring å fremstille hovedpersonen som autonom på en litterært troverdig måte. Den utfordringen ble løst under den litterære modernismen, rundt århundreskiftet, fra 1890 og fremover. Da var de opptatt av å finne litterære uttrykk for individuell subjektivitet. Det som kalles Stream-of-consciousness handler om å dempe fortellerstemmen så mye som mulig, slik at leseren kommer i direkte kontakt med hovedpersonens tanker og følelser. Men det er ikke en holdbar metode for barnelitteratur. Den voksne fortellerstemmens artikulasjonsevne er nødvendig for at innholdet skal bli klart og tydelig. Men, når den voksne fortellerstemmen benytter barnehovedpersonens perspektiv, fremstår skildringen som sett fra hovedpersonen. Det kalles barneperspektiv, og det er altså en kombinasjon av stemme og perspektiv. Barneperspektivet fungerer performativt, dvs at det får leseren til å bli med på å konstruere det som fortelleren ser og forteller om.

”Barneperspektivet kjem til uttrykk i ei vinkling av stoffet som skapar sympati for barn, men utan eit allvitande og forklarande vaksenperspektiv. I praksis betyr det at forfattaren gir større plass for opplevingane og erfaringane til barnet, og for tankane og refleksjonane det gjer seg. Eit slikt perspektiv har hjelpt barnelitteraturen til å dempe den tydelege vaksenstemma og til å frigjera seg frå ei oppdragande formidlarrolle,” skriver Tone Birkeland og Ingeborg Mjør.

Ambisjonen er altså at fremstillingen skal være i øyenhøyde med leseren, at det som blir fortalt, blir sett fra barne-hovedpersonen. Når hovedpersonen er et barn, blir fortellerperspektivet et barneperspektiv, og når hovedpersonen er et dyr, eller et kosedyr, ser en verden slik en tenker seg at barn ser for seg at dyret, eller kosedyret, ser det.
Barneperspektivet er egentlig en måte å overkomme gapet mellom voksne og barn på. Barneperspektivet gjør det mulig for leseren å identifisere seg med hovedpersonen. Og denne særegne samhandlingen mellom voksen fortellerstemme og barns perspektiv åpner for leserens medvirkning.

Hør på denne innledningen til Brune: «Den dagen bestefaren døde, måtte Rune være hos tante Ranveig hele dagen mens moren og faren var på sykehuset. Huset til tante Ranveig luktet leverpostei. Det sto små glassfigurer overalt, på tv-en, i hyllene, til og med på do sto et reinsdyr av glass. I stua sto radioen lavt på hele dagen.» (Øvreås 2013: 7)

Denne innledningen til beskriver hvordan Rune orienterer seg i verden gjennom lukt, syn og hørsel. Det er et barn som sanser dette. En voksen ville antagelig sanset noe annet. For eksempel at det var innestengt, siden matlukten hang i veggene, og notert at tante Ranveig holdt på å bli tunghørt siden hun ikke slo av radioen som hun ikke hørte på, og lagt merke til at avisene lå fremme, eller var ryddet bort. Glassdyrene hadde de voksne sikkert sett så mange ganger at de ikke ville lagt merke til dem.

Poenget er at skildringen er veldig konkret, og tilnærmet slik et barn vil kunne oppfatte huset til tante Rannveig. Legg merke til i hvor stor grad denne skildringen er sansefremkallende. Det er leseren som lukter leverpostei og hører radiosurr og ser for seg glassdyr. For det er det vi gjør med ord, vi fyller dem med mening. Det å fylle dem med mening er en automatisk leserhandling, vi bruker vår egen fantasi til å skape sammenheng og betydning. Den innsikten kan overføres til barnelitteratur: Vi kan si at barnelitteraturen aksepterer barnets evne til å fylle ord med mening på det språknivå og på det erfarings- og modningsnivå der barnet måtte befinne seg. Det er derfor barnelitteraturen er så konkret og handlingsorientert. Den legger opp til at barnets sanseerfaring blir aktivert.

Selv om fortellerstemmen er ‘voksen’, er perspektivet, den måten det som blir beskrevet blir sett på, som et barn vil oppleve det. Det gir hovedpersonen troverdighet, samtidig som det er en appell til leseren. Det barnet som leser, eller blir lest høyt for, inviteres til å trekke veksler på sin egen erfaring og fremkalle tilsvarende sanseinntrykk under lesningen. Et slikt barneperspektiv gir barneleseren en reell mulighet for å delta i konstruksjonen av fortellingen.

Oppsummert: Barnelitteraturen inviterer leseren til identifikasjon, etterligning og lek gjennom den autonome hovedpersonen, og involverer leseren til å utforme fortellingen selv, fylle ordene med sanse-erfaring og aktivere lesernes forestillingsevne gjennom barneperspektivet. Dette siste er for så vidt et kjennetegn ved all litteratur, det spesielle med barnelitteraturen er at perspektivet skaper en bro mellom den voksnes formuleringsevne og hovedpersonens oppfatning av det som blir beskrevet og samtidig åpner et rom der barneleserens forestillingsevne blir aktivert til å utforme fortellingen, selv om de er barn og har begrenset erfaring. Det betyr at det finnes ikke en rett fortolkning av hvordan det er hjemme hos tante Rannveig. Enhver leser må forestille seg det selv, ut fra hva slags erfaring vedkommende har med leverpostei og radiosumming og glassdyr. Enhver leser har like stor rett til å opptre som subjekt, den som handler – i betydningen bestemmer hva ting betyr i en barnelitterær tekst.

En god barnelitterær tekst skal ha alt dette – den skal være en helhetlig litterær tekst. Teksten skal mestre sitt medium, sin sjanger og mediets og sjangerens virkemidler. Fortellingen skal være interessant, hovedpersonen skal være autonom, verbalteksten skal være sansefremkallende og preget av et barneperspektiv som fremkaller leserens sanseerfaring og for øvrig åpner rommet for leserens innlevelse. En god lettlest tekst for barn og unge skal ha alt dette, den skal i tillegg være lett å lese, det vil si å avkode, eller egentlig å bli engasjert av.

Se på dette oppslaget fra JoJo, det er en tegneserie av Ida Eva Neverdahl. Når jeg sier at det er en tegneserie indikerer jeg samtidig at det ikke er verbalteksten som driver fortellingen. Verbalteksten benyttes kun til lydmalende ord og til replikker. For den som klarer å lese de håndtegnede bokstavene, selv om de står litt tett og ikke helt rett, er dette en tekst som det er lett å lese ordene i. Utfordringen ligger heller i den visuelle teksten, bildene som bare er utsnitt, og som må settes sammen. Det er leseblikket som driver fortellingen fremover. Leseren må se fra det ene bildet til det neste for å skape mening.

Den leseren som mestrer det å sette sammen bilder til en handlingssekvens vil finne det lett å lese JoJo fordi tegneseriemediet er godt utnyttet. Sjangeren kan dere utlegge fra det siste bildet her, som viser den magiske ånda som kommer ut av ølboksen. JoJo handler om alt det fantastiske JoJo opplever. Enten er dette en realistisk fortelling om en fantasifull gutt, eller så er det en fantastisk fortelling. Det blir det opp til leseren å avgjøre, på bakgrunn av hvordan leseren forholder seg til tegnestilen.

Se også på disse oppslagene. De skal leses fra venstre mot høyre, først den øverste raden, så den nederste. Dette er starten på Mari Kanstad Johnsens bok Jeg rømmer. Bildebokmediet er gjenkjennelige på oppslagene; hvert oppslag utgjør en semantisk enhet. Vanligvis har bildeboka et åpent rom for leseren i spennet mellom verbaltekst og bilde. Men ordløs bildebok er i ferd med å bli en egen sjanger, den nærmer seg tegneserien i det at leseren må konstruere handlingen gjennom bildene, men leseren får ikke engang hjelp av de lydmalende ordene eller replikkene som hører tegneseriemediet til. Leserens mulighet for å engasjere seg i denne teksten er helt avhengig av visuell lesekompetanse.

Bente Bratlunds Kidnappa er en illustrert tekstbok. Mediet er kjennetegnet av at verbalteksten dominerer, og at illustrasjonene understreker det som ordene sier. Illustrasjonene tilfører karakter- og miljøskildring. Sjangeren her er Lettlest. Det vil si at teksten er kort. Selv om den er inndelt i åtte deler, er den til sammen ikke lengre enn ett kapittel i en vanlig barneroman. Verbalteksten er dominert av korte ord og setninger. Fortellingen består av noen svært få hendelser, ikke så mange fler enn de 8 kapitlene teksten er inndelt i. Verbalteksten dominerer, det vil si at det er den leseren vender seg mot for å få et grep om hva som foregår. Men teksten er rikt illustrert, og illustrasjonene står i et redundant forhold til verbalteksten, det vil si at bildene gjentar ordene, uten å utfordre dem med å tilføre ny handling. Dette er altså en typisk lettlestbok for nybegynnerlesere, innrettet på at de skal tilegne seg innholdet ved hjelp av at de har, eller er i ferd med å knekke lesekoden.

Antagelig er det derfor teksten også finnes som en beriket e-bok i en lettlest-serie- applikasjon. At jeg kaller sjangeren beriket e-bok, skyldes at teksten er gjengitt som en vanlig e-bok, med bilde og verbaltekst akkurat som i papirboka, men at appens mulighet til å benytte lydopptak og avspilling er aktivert. Derfor kan nybegynnerleseren lese teksten høyt, selv, og ta det opp, og spille det av, slik at det fremstår som man har laget sin egen opplesning.

Jeg må avslutte med å vende tilbake til spørsmålet om kvalitet. En typisk lettlestbok er like lang som ett kapittel i en barneroman. Det er ikke mye, men det er plass til en god fortelling, det vil si det er plass til minimum to hendelser og en interessant forbindelse dem imellom. Det er også plass nok til at den kan bli godt fortalt, det vil si med en effektiv utnyttelse av medium, sjanger og virkemidler. Spørsmålet er om det også er plass til å skape et rom for leserens engasjement?

Det er selvfølgelig plass til å presentere en hovedperson og til å etablere en voksen fortellerstemme med et gjennomført barneperspektiv. Men intensjonen med disse grepene er å skape rom for identifikasjon, lek og etterligning – og innlevelse ved å legge til rette for at leseren fyller ut hovedpersonens med sine egne sanseerfaringer. Det er det som er en største utfordringen. Den gode leseopplevelsen er avhengig av at leseren blir oppslukt av den fiktive verden, så oppslukt at hun nesten glemmer at hun leser. Det er nesten ikke mulig før du faktisk er blitt en god leser, derfor må den gode tekstbok-lettlest-teksten lure leseren til å tro at hun er en god leser, i hvert fall i øyeblikk. Den virkelig gode lettlest-teksten makter det, også i tekstbokformatet. Og det må den, ellers dreper den lesegleden, man orker nesten ikke strevet. Tegneserien kan faktisk se ut til å ha noen fordeler med tanke nettopp på leseglede, så sant den visuelle kompetansen er på plass.

 

Russisk blikk på nordisk barnelitteratur

Denne uken arrangeres det en forskningskonferanse i St. Petersburg om nordisk barnelitteratur og leseerfaringer - og instituttets direktør Kristin Ørjasæter vil delta med innlegg sammen med en rekke andre forskere fra de nordiske landene, samt tegneserieskaperne Anders Kvammen og Anja Øverby.

Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren

Instituttets direktør, Kristin Ørjasæter, mener det er viktig at voksne forstår at barne- og ungdomslitteratur involverer barneleseren i fremstillingen av innholdet. Derfor har hun skrevet bok om hvordan barne- og ungdomslitteratur er strukturert.

Lisa Nagel disputerer 22. mars: Mot en ny vurdering av kvalitet i kunst for barn

Lisa Marie Nagel er den første stipendiaten ved Norsk barnebokinstitutt. Hun har vært tilknyttet forskerutdanningen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, og vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): Kunst for barn som hendelser. En kritisk diskusjon av analytiske perspektiver i kunst for barn, med eksempler fra scenekunst, bildebøker og bildebokapper

Anne Skaret mottar Kari Skjønsberg-prisen 2018

"Vinneren av Kari Skjønsberg-prisen for 2018 har hatt et forholdsvis kort faglig virke innenfor barnelitteratur-forskningen, men har ikke desto mindre vist en stor og allsidig faglig aktivitet", sa juryleder Svein Slettan, da prisen ble delt ut onsdag 7. februar under barne- og ungdomslitteratur-konferansen "Se og Les 2018" i Bergen.

Utlysning av NBI-stipendet 2018

Fra Kari Skjønsbergs Minnefond utlyses NBI-stipendet 2018. Stipendet er på kr 50 000. Alle akademiske og kunstneriske forskningsemner innen barne- og ungdomslitteratur er relevante. Søknadsfristen er 15. januar 2018.
Les mer

Lettlesningsserier for barn og unge. Et historisk riss

Helt siden Samlaget startet utgivelsen av Sirius-bøkene i 1973, har tilbudet av lettleste bøker for barn og unge nærmest vært eksplosivt. Alle forlag med respekt for seg selv, har i løpet av disse 45 årene utgivelser innen denne kategorien. Antall serier og antall bøker er så stort at det er umulig å tallfeste dem, langt mindre gi et fullstendig bilde av alt som har kommet.

I ettertid kan man nok si at det lå i tida, det å utgi og tilrettelegge bøker enten for bestemte aldersgrupper eller for lesere med spesielle behov. Dette ble noe mange forlag startet med, og i tillegg til bøker som skulle være lettere å lese, ble det utgitt både tegnspråkbøker og bøker for blinde. I denne sammenhengen er det lettlestbøkene jeg skal se på. Det er også de det er laget flest av og som når ut til flest lesere. Men det er et problem, eller kanskje mer en utfordring at begrepet lettlest er et ganske upresist begrep.

Så langt jeg har kunnet bringe på det rene, kom de første norske litterære lettleste bøkene ut i 1973, med Samlagets Sirius-serie. Når jeg her bruker begrepet «litterære», mener jeg bøker som kom ut som helt vanlige forlagsutgivelser på forlagenes ordinære barne- og ungdomsbokredaksjoner. Jeg ser helt bort fra alle bøker som kom ut som en del av forlagenes skolebok- eller pedagogiske produksjon.

Målet var å tilby gode bøker også til de litt mer utrente leserne. Språket skulle være enkelt og ganske rett på, tekstene var relativt korte og historiene skulle både være underholdende og interessante for målgruppa. En måte å bryte opp lesingen og tilrettelegge på var å la bøkene få helsides illustrasjoner.

I samarbeid med Læremiddelhuset Bokhjørnet A/S, Norsk Logopedlag og Ungdomslitteraturens forfatterlag (ULF) – det nåværende NBU, utlyste Samlaget i 1971 en forlagskonkurranse om de beste lettleste bøkene for ungdom. Denne forlagskonkurransen rekrutterte allerede sentrale forfattere inn i serien. De første årene kom det fire nye titler årlig.

Vinnere av den utlyste konkurransen ble Inger Selmer-Andersen og Aimée Sommerfelt, de fikk henholdsvis 2. og 3. premie. Førstepris ble ikke delt ut. De andre forfatterne som kom med i denne første puljen var Else Breen og Sigurd Senje. Tre av bøkene var skjønnlitterære og en var en fagbok.

Det Samlaget gjorde for å nå ut til et enda større publikum enn vanlig, var å utgi bøkene parallelt på nynorsk og bokmål.  Da ble bøkene langt mer interessante for mange, også i skole- og biblioteksammenheng.

Bøkene ble godt mottatt. Tordis Ørjasæter berømmer i Dagbladet i 1973, Samlaget for initiativet til konkurransen. Her diskuterer hun lettlest-problematikken, og gjør rede for kriterier når det gjelder handling, språk, illustrasjoner og typografi.

De første årene var alle forfatterne norske, men etterhvert kom det også med noen oversatte bøker. Serien kom til å bestå av flest romaner, men inneholdt også skuespill/hørespill, og fagbøker. Det var flere voksenforfattere som debuterte som barnebokforfattere i denne serien, blant andre Ellen Francke, Sigbjørn Heie, Tore Tveit, Per Olav Kaldestad og Stig Holmås.

Mange av forfatterne er representert med flere bøker og noen lagde sågar en «serie i serien». Blant andre Stig Holmås med Vinterhauk-bøkene sine og Rune Belsvik med flere bøker om Arne Bu, han vi første gang stiftet bekjentskap med i Alle dei fine jentene.

Siden kom det egne kategorier som Sirius barn, Sirius Ungdom, Sirius drama og Sirius ekstra. Jeg tror det er grunn til å hevde at Samlaget la ned svært mye arbeid i denne serien, både på den kunstneriske og det pedagogiske plan. I ettertid er det muligens denne serien som står seg best.

Det ble mange som kom til å følge i Samlagets spor. En serie som nå helt er forsvunnet er Kivi-serie som kom ut på Dreyer og Fabritius i perioden fra 1977-1981. Her dominerer oversettelsene. Det kan se ut som om alle de oversatte bøkene er kjøpt fra Heinemann, et kjent skolebokforlag i Storbritannia.  Historiene har dramatiske, korte titler som alle peker på spenningsboksjangeren. Egentlig kan dette se ut som en helt vanlig serieutgivelse, men de mange bindestrek-ordene avslører at dette er en lettlestserie. Denne har også parallellutgivelser på bokmål/nynorsk.

Det kan dessuten være interessant å legge merke til at Michael Morpurgo kommer her første gang på norsk. Han er ellers i dag mest kjent som forfatteren av boka/filmen/teaterforestillingen War Horse = Krigshesten.

En annen serie som også henter navnet sitt fra fugle-verden er Kolibri-serien. Dette er korte «bildebokaktige» utgivelser som kom på Damm i perioden 1978-1989.

Kolibri er strengt tatt to serier, begge fra Damm. Den ene en faktabokserie fra 1960-tallet og den andre en nyere skjønnlitterær serie som startet i 1978. Her er det hentet rikelig fra back-list og tidligere utgivelser. Serien består av bøker av kjente og sentrale svenske forfattere som Hans Peterson, Gunnel Linde og Astrid Lindgren, og blant de få norske finner vi flere bøker av Bjørn Rønningen. En østerriksk forfatter som kom til å sette sitt preg på både denne og andre serier var Christine Nöstlinger. Her er det kortere tekster, men også kapitler fra bøker som kom i nokså gjennomillustrerte bøker. Dette kunne være krevende både i bibliotek og bokhandel, hvor skulle bøkene plasseres? Sammen med bildebøkene eller blant de vanlige fortellingsbøkene?

Som det framgår av bildene, så endrer serieinnpakningen seg ganske mye gjennom årene. Når det gjelder det lettleste, kan det se ut som om det kun er bokstavstørrelsen, de mange illustrasjonene og tekstlengden som gjør disse bøkene lettleste, selvfølgelig i tillegg til forlagets påstand i logoen: «Kolibri-bøkene er lette å lese».

I 1988 startet forlaget Damm opp den lettlestserien som er blitt synonymt med begrepet lettles, da startet utgivelsen av Leseløvene. Hvis jeg søker på ordet «leseløve» i Nasjonalbibliotekets katalog får jeg så mye som 366 treff. Det betyr ikke nødvendigvis at serien har så mange forskjellige titler, men det betyr at det er veldig mange titler og at mange av titlene har kommet i flere opplag og i flere innpakninger.

I starten ble flere av titlene tatt med over fra Kolibri-serien, mens andre bøker er nyskrevne av norske forfattere og noe igjen er hentet fra utlandet og oversatt. Det utviklet seg også serier i serien, hvor en forfatter kan skrive om samme gjennomgangsfigur i bok etter bok. Mange kjente og sentrale norske forfattere, men også illustratører har bidratt til seriens popularitet og nedslagsfelt.

Noen av oss rynket kanskje litt på nesa av bøkenes innpakning, men det ble litt bedre da bøkene fikk ny design i 1994.

I tillegg til de rene forfatterseriene, ble det også lansert underserier som Løve pluss og Leo.

I dag presenterer forlaget Cappelen Damm bøkene slik, og på hjemmesiden skriver de:

Løveunge – Små og fargerike bildebøker med morsomme historier, fortalt med lite tekst, det er kun én setning på hver side. Løveungene er perfekte bøker for de aller ferskeste leserne.  4-7 år.

Min første leseløve er bøker for de aller yngste leserne. For dem som har lært bokstavene og kan lese litt. Bøkene er skrevet for å gjøre lesningen så lett som mulig for de uøvde leserne – slik at de også kan bruke sine nye kunnskaper til noe gøy: Å LESE EN HEL BOK SELV!

Leseløvene er lette å lese, med korte linjer og stor skrift. Bøkene passer for barn fra syv år som kan få oppleve gleden ved å lese en hel bok selv.

Her er fortellingene i varierende lengde og i ulike sjangere; noen korte fortellinger, noen diktbøker og noen som inneholder en lang fortelling. Bøkene er skrevet både av norske og utenlandske forfattere. Her vil vi at barna skal finne historier om noe de er opptatt av, enten det er forelskelse, fotball, monstre eller dyr.

Jeg har ikke funnet at forlaget har skrevet noe spesielt om Faktaløveserien sin, men Biblioteksentralen sier følgende for å markedsføre bøkene:

Faktaløver er bøker for barn som vil vite litt mer. Bøkene er skrevet i et enkelt språk, de har mange illustrasjoner, bildetekster og faktabokser.

Noe som slår meg er forlagets ønske om en dialog direkte inn til leseren. Hver serie har sitt motto som kommuniseres til leseren via en snakkeboble på omslaget.

  • Jeg vil lese!
  • Jeg kan lese!
  • Jeg leser!
  • Jeg vil vite!

For å ta et lite skritt tilbake fra dagens Leseløver. For samtidig som det ble gitt ut mange Leseløvebøker på 1990-tallet, lanserte Damm i 1991 lettlestserien Janus for ungdom.

Selv om det ikke kom veldig mange bøker i serien og den heller ikke varte så mange år, var den viktig da den kom. For mange kom serien til å representere noe nytt og spennende. Kanskje det også handlet om noe så enkelt som en lekker innpakning?

Noe som virkelig ble starten på et stort og viktig forfatterskap innen barne- og ungdomslitteraturen, var Jon Ewos debut som ungdomsbokforfatter i serien. Under pseudonymet Holger Selmas utgir han i 1993 sin første bok for barn- og ungdom med: Vi tar ham!

Lesehesten ble gitt ut av Aschehoug fra 1987, men disse tidlige utgivelsene er mer en slags felles serieinnpakning enn en lettlesningsserie. Bøkene var som sådan lette å lese, og serien besto av en blanding av gjenbruk av backlist, nyskrevne titler, men også av nyoversatte titler, alle tiltenkt et publikum av ganske unge lesere.

Grunnen til at jeg har tatt den med her, er fordi forlaget gjenbruker dette serienavnet på en «ekte» lettlesningsserie mange år senere.

For det var først i 2005, da forlaget tok det gamle serienavnet i bruk og ga ut bøker i forskjellige kategorier tiltenkt forskjellige lesegrupper, at denne serien ble viktig som lettlestserie. Serien deles inn i fire kategorier.

Den lille lesehesten, Lesehesten, Den svarte lesehesten og Faktahesten, hver hest har sin farge: hvit for de minste, oransje for de fleste, svart for de som liker skumle historier og grønn for faktabøkene. Via kolofonsidene henvender bøkene seg både til foreldrene og barna. Og de gir et greit inntrykk av målgruppe og lesenivå. Denne serien består av mange forfatterserier, de fleste av bøkene er faktisk skrevet av norske forfattere, noen er hentet fra backlist og ganske få er oversettelser.

Bokormen – Gyldendal startet denne serien i 1998, men det er lett å anta at dette er mer en serie beregnet på gutteleserne enn en tradisjonell lettlestserie. At det er tenkt som lettlest kommer bare fram i baksideteksten, og ikke bestandig der heller. Men også her dukker det etter hvert opp underserier som Bokormen Lesestart, Bokormen Lær å lese og Bokormen Fakta.

Samlaget startet serien Komet i 2006 Denne serien består av små tynne bøker også inndelt i forskjellige fargekoder etter alder og nivå. Fargeinndelingen er gul, grønn, oransje + ungdom. Noen av titlene finner man siden igjen i serien Leseland.

Leseland er det hittil nyeste tilskuddet til lettlesningsseriene. Samlaget startet denne serien i 2015, og det kommer mange bøker hvert år. Bøkene er inndelt i fem forskjellige kategorier, også her etter nivå og vanskelighetsgrad. Serien inneholder kjente og ukjente forfattere og illustratører. Noe er gjenbruk, noe er nyskrevet og noe er oversatt.

Så hvorfor blir jeg ikke så begeistret? Jeg tror det henger sammen med det visuelle bildet serien gir. Bøkene blir for like, for lite individuelle.  For det er helt klart at det er mye som er bra her også. Blir det rett og slett for mye? Blir det for mye med litt fotball, litt prinsesser, litt hester, noe humor og noe spenning?

Jeg får en følelse av at jeg gjentar meg selv når jeg skal beskrive de nyeste seriene. Konseptene blir for like; det er forskjellige nivåer, det er fargeinndelinger, det er nye bøker, backlist og oversettelser, noe kjent og noe ukjent. Man prøver for tydelig å være noe for alle. Men min innvending blir vel nærmest at når man prøver å nå alle, så når man kanskje ingen?

Og serieinnpakningen, gjenkjenningen, er det egentlig bare det man tror det handler om for leseren? For flere av de nyere serien får man inntrykk av at det er viktigere at bøkene kommer i en serieinnpakning enn at de er egentlig lettleste, og dessverre får jeg også inntrykk av at det lettleste etter hvert handler mer om få ord og flere bilder, enn om litterær kvalitet. Og det som var viktig i utgangspunktet, med parallellutgaver på bokmål og nynorsk, det forsvant på veien.

Men etter dette litt negative sukket, og som en avrunding, så vil jeg si at mange av bøkene i disse seriene er gode, selv om det absolutt fins uinteressante utgivelser i bunkene. Hvordan var det, kom disse utgivelsene til å bli regnet med som «ordentlige» bøker i det litterære kretsløpet, eller ble de sett på som for pedagogiske? Til det er det vel greit å svare ja, til begge deler.

Noen ble valgt ut og mottok både heder og ære, og ikke uten grunn. Einar Økland fikk som den aller første Litteraturkritikerprisen for barne- og ungdomslitteratur for lettlestboka Sikk sakk i 1978. Mens Kultur- og vitenskapsdepartementet i 1982 ga spesialpremie til Stig Holmås og Dag Fyri (ill.) for Vinterhauk og eldvatnet og i 1988 spesialpremie til Rune Belsvik for Alle dei fine jentene. Alle disse tre titlene kom i Sirius-serien på Samlaget.

Året etter, i 1989, fikk Kjersti Scheen Kirke- og kulturdepartementets spesialpremie for Sofie og tøffe Anders i serien Leseløve på Damm.

Mens Arnt Birkedals bok Kaninar og kaninar i Komet-serien fra Samlaget ble nominert til Kirke- og kulturdepartementets litteraturpris i 2006.

Men den kanskje viktigeste prisen av alle, gikk til Tor Fretheim for Kysset som fikk snøen til å smelte utgitt i Janus-serien på Damm i 1991. Den fikk Kulturdepartementets litteraturpremie det året.

Noe som ellers er påfallende, men som jeg ikke har noen god forklaring på er hvorfor så mange av seriene har hentet navn fra dyreverden; her er det et mylder av fugler, hester, ormer og løver. Mens noen ganske få henter navn fra verdensrommet, som Sirius og Komet.

Kom lettlest-bøkene til å bety noe? En ting var at de var med på å skape lesere, noe helt annet var det at de også var med på å skape barne- og ungdomsbokforfattere. Mange som ikke tidligere hadde skrevet for barn og ungdom begynte med det, og for noen var det her de fant sin barnelitterære stemme.


Anne Kristin Lande er forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, og tidligere bibliotekleder ved Norsk barnebokinstitutt. Hun lager den årlige bibliografien «Barnelitteraturforskning. Bibliografi over norsk fag- og forskningslitteratur om barnelitteratur».

Russisk blikk på nordisk barnelitteratur

Denne uken arrangeres det en forskningskonferanse i St. Petersburg om nordisk barnelitteratur og leseerfaringer - og instituttets direktør Kristin Ørjasæter vil delta med innlegg sammen med en rekke andre forskere fra de nordiske landene, samt tegneserieskaperne Anders Kvammen og Anja Øverby.
Les mer

Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren

Instituttets direktør, Kristin Ørjasæter, mener det er viktig at voksne forstår at barne- og ungdomslitteratur involverer barneleseren i fremstillingen av innholdet. Derfor har hun skrevet bok om hvordan barne- og ungdomslitteratur er strukturert.
Les mer

Call for papers for special issue: Catastrophic childhoods

Gjennom dette spesialnummeret ønsker vi forslag til artikler som bidrar til å belyse hva slags sjangre, bilder, metaforer, narrative mønstre, temaer og forestillinger om barndom som preger katastrofeforestillingen i dagens barne- og ungdomskultur
Les mer

Lisa Nagel disputerer 22. mars: Mot en ny vurdering av kvalitet i kunst for barn

Lisa Marie Nagel er den første stipendiaten ved Norsk barnebokinstitutt. Hun har vært tilknyttet forskerutdanningen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, og vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): Kunst for barn som hendelser. En kritisk diskusjon av analytiske perspektiver i kunst for barn, med eksempler fra scenekunst, bildebøker og bildebokapper
Les mer

NBI-stipendet 2018 til prosjekt om visuelt språk i moderne bildebøker

Hannah Aukland har nylig mottatt NBI-stipendet 2018 på kr 50 000. Stipendet skal benyttes til å fortsette det arbeidet som hun startet på i sin masteroppgave om visuelt språk i moderne bildebøker, og forberede videre forskning.
Les mer

Doktorgradsstipendiat i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder

Utlysingen retter seg mot søkere med litteraturdidaktiske prosjekter knyttet til norsk eller nordisk barne- og ungdomslitteratur. Relevante prosjekter kan være av teoretisk, metodisk eller empirisk art, relatert til undervisning. Søknadsfrist er 1. mai 2018.
Les mer

Anne Skaret mottar Kari Skjønsberg-prisen 2018

"Vinneren av Kari Skjønsberg-prisen for 2018 har hatt et forholdsvis kort faglig virke innenfor barnelitteratur-forskningen, men har ikke desto mindre vist en stor og allsidig faglig aktivitet", sa juryleder Svein Slettan, da prisen ble delt ut onsdag 7. februar under barne- og ungdomslitteratur-konferansen "Se og Les 2018" i Bergen.
Les mer

Økokritikk i nordisk barne- og ungdomslitteratur

Mens naturen er sentral i nordisk barne- og ungdomslitteratur er den satt under relativt lite økokritisk forskning. Høgskolen på Vestlandet holder nå en workshop om dette temaet.
Les mer

Ny forskning fra det svenske forskningstidskriftet Barnboken

I år fyller Svenska barnboksinstitutets tidskrift Barnboken – tidskrift för barnlitteraturforskning 40 år. Til jubileet har de publisert fire nye artikler og tolv nye anmeldelser, blant annet av NBIs tidligere stipendiat, Lisa Nagel.
Les mer

Utlysning av NBI-stipendet 2018

Fra Kari Skjønsbergs Minnefond utlyses NBI-stipendet 2018. Stipendet er på kr 50 000. Alle akademiske og kunstneriske forskningsemner innen barne- og ungdomslitteratur er relevante. Søknadsfristen er 15. januar 2018.
Les mer
Les mer

Afrikanske barnebokdager 2018

Afrikanske barnebokdager 2018
Afrikanske barnebokdager 2018

Denne helgen, 6.–9. desember, arrangeres Afrikanske barnebokdager med en utstilling av over 500 boktitler. 

CAK – Afrikansk Kulturinstitutt har siden 1997 arrangert festivalen Afrikanske barnebokdager. Arrangementet presenterer afrikansk barne- og ungdomslitteratur til et norsk publikum. Tiltaket er også viktig for afrikanere bosatt i Norge og deres barn. Arrangementet er dessuten ment å gi afrikanske forfattere, illustratører og forlag en plattform for å vise seg frem til et norsk publikum.

I tillegg til et ekspertpanel 6. desember, der instituttets direktør, Kristin Ørjasæter, var en av deltakerne, blir det stilt ut over 500 bøker fra Afrika og Karibia. Utstillingen er åpen til 6.–9. desember kl. 11.00–18.00. CAK – Afrikansk Kulturinstitutt holder hus i Pilestredet 75C på Bislett i Oslo.

Afrikanske barnebokdager (PDF)

Russisk blikk på nordisk barnelitteratur

Denne uken arrangeres det en forskningskonferanse i St. Petersburg om nordisk barnelitteratur og leseerfaringer - og instituttets direktør Kristin Ørjasæter vil delta med innlegg sammen med en rekke andre forskere fra de nordiske landene, samt tegneserieskaperne Anders Kvammen og Anja Øverby.
Les mer

Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren

Instituttets direktør, Kristin Ørjasæter, mener det er viktig at voksne forstår at barne- og ungdomslitteratur involverer barneleseren i fremstillingen av innholdet. Derfor har hun skrevet bok om hvordan barne- og ungdomslitteratur er strukturert.
Les mer

Call for papers for special issue: Catastrophic childhoods

Gjennom dette spesialnummeret ønsker vi forslag til artikler som bidrar til å belyse hva slags sjangre, bilder, metaforer, narrative mønstre, temaer og forestillinger om barndom som preger katastrofeforestillingen i dagens barne- og ungdomskultur
Les mer

Lisa Nagel disputerer 22. mars: Mot en ny vurdering av kvalitet i kunst for barn

Lisa Marie Nagel er den første stipendiaten ved Norsk barnebokinstitutt. Hun har vært tilknyttet forskerutdanningen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, og vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): Kunst for barn som hendelser. En kritisk diskusjon av analytiske perspektiver i kunst for barn, med eksempler fra scenekunst, bildebøker og bildebokapper
Les mer

NBI-stipendet 2018 til prosjekt om visuelt språk i moderne bildebøker

Hannah Aukland har nylig mottatt NBI-stipendet 2018 på kr 50 000. Stipendet skal benyttes til å fortsette det arbeidet som hun startet på i sin masteroppgave om visuelt språk i moderne bildebøker, og forberede videre forskning.
Les mer

Doktorgradsstipendiat i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder

Utlysingen retter seg mot søkere med litteraturdidaktiske prosjekter knyttet til norsk eller nordisk barne- og ungdomslitteratur. Relevante prosjekter kan være av teoretisk, metodisk eller empirisk art, relatert til undervisning. Søknadsfrist er 1. mai 2018.
Les mer

Anne Skaret mottar Kari Skjønsberg-prisen 2018

"Vinneren av Kari Skjønsberg-prisen for 2018 har hatt et forholdsvis kort faglig virke innenfor barnelitteratur-forskningen, men har ikke desto mindre vist en stor og allsidig faglig aktivitet", sa juryleder Svein Slettan, da prisen ble delt ut onsdag 7. februar under barne- og ungdomslitteratur-konferansen "Se og Les 2018" i Bergen.
Les mer

Økokritikk i nordisk barne- og ungdomslitteratur

Mens naturen er sentral i nordisk barne- og ungdomslitteratur er den satt under relativt lite økokritisk forskning. Høgskolen på Vestlandet holder nå en workshop om dette temaet.
Les mer

Ny forskning fra det svenske forskningstidskriftet Barnboken

I år fyller Svenska barnboksinstitutets tidskrift Barnboken – tidskrift för barnlitteraturforskning 40 år. Til jubileet har de publisert fire nye artikler og tolv nye anmeldelser, blant annet av NBIs tidligere stipendiat, Lisa Nagel.
Les mer

Utlysning av NBI-stipendet 2018

Fra Kari Skjønsbergs Minnefond utlyses NBI-stipendet 2018. Stipendet er på kr 50 000. Alle akademiske og kunstneriske forskningsemner innen barne- og ungdomslitteratur er relevante. Søknadsfristen er 15. januar 2018.
Les mer
Les mer

Steffen R.M. Sørum blir ny leder av forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt

 

Norsk barnebokinstitutt har ansatt Steffen R.M. Sørum som ny leder for utdanningen i skrivekunst og litteraturformidling. Sørum kommer fra en redaktørstilling hos forlaget Cappelen Damm, der han har vært i 16 år.

– Norsk barnebokinstitutt er glade for at det er Steffen R.M. Sørum som blir med oss i videreføringen av vår utdanning i skrivekunst og litteraturformidling når utdanningens nåværende leder Dag Larsen trekker seg tilbake sommeren 2019, sier direktør for Norsk barnebokinstitutt, Kristin Ørjasæter.

Steffen R.M. Sørum. Foto: Aschehoug.
Steffen R.M. Sørum. Foto: Aschehoug.

Som forfatter har Steffen R.M. Sørum selv bakgrunn fra skrivekunstutdanning. Før han debuterte var han elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Senere har han utgitt 3 romaner for voksne, 3 for ungdom, og 12 barnebøker i forskjellige sjangre.

– I sin nåværende jobb har Sørum jobbet med mange sentrale forfatterskap, og lagt ned et viktig arbeid i utviklingen av norske tegneserieromaner. Han har også lang erfaring med litteraturformidling til barn og unge. Hans allsidige kompetanse vil komme godt med i videreutviklingen av studiet, avslutter Ørjasæter.

– Jeg gleder meg til å få være med i et nytt kapittel i norsk barnelitteraturhistorie. De 15 studentene som kommer inn på Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning annethvert år er privilegerte fordi de både kan utvikle eget forfatterskap og dykke ned i barnelitteraturen og jobbe med formidling. Boken har aldri før vært i konkurranse med så mange andre medier om tid og oppmerksomhet. Fremtidens forfattere og formidlere må evne å møte disse utfordringene og gjøre litteraturen relevant. Forfatterutdanningen vil være et viktig fundament for å etablere seg som forfatter og formidler i dag, sier Steffen R.M. Sørum.

Sørum tiltrer stillingen hos Norsk barnebokinstitutt den 1. mars 2019.

For ytterligere informasjon eller intervjuer, ta kontakt med:

Steffen R.M. Sørum, mobil: 408 53 757
e-post: steffensorum@gmail.com

Kristin Ørjasæter, mobil 416 82 158
e-post: kristin.orjasater@barnebokinstituttet.no

 

Russisk blikk på nordisk barnelitteratur

Denne uken arrangeres det en forskningskonferanse i St. Petersburg om nordisk barnelitteratur og leseerfaringer - og instituttets direktør Kristin Ørjasæter vil delta med innlegg sammen med en rekke andre forskere fra de nordiske landene, samt tegneserieskaperne Anders Kvammen og Anja Øverby.
Les mer

Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren

Instituttets direktør, Kristin Ørjasæter, mener det er viktig at voksne forstår at barne- og ungdomslitteratur involverer barneleseren i fremstillingen av innholdet. Derfor har hun skrevet bok om hvordan barne- og ungdomslitteratur er strukturert.
Les mer

Call for papers for special issue: Catastrophic childhoods

Gjennom dette spesialnummeret ønsker vi forslag til artikler som bidrar til å belyse hva slags sjangre, bilder, metaforer, narrative mønstre, temaer og forestillinger om barndom som preger katastrofeforestillingen i dagens barne- og ungdomskultur
Les mer

Lisa Nagel disputerer 22. mars: Mot en ny vurdering av kvalitet i kunst for barn

Lisa Marie Nagel er den første stipendiaten ved Norsk barnebokinstitutt. Hun har vært tilknyttet forskerutdanningen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, og vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): Kunst for barn som hendelser. En kritisk diskusjon av analytiske perspektiver i kunst for barn, med eksempler fra scenekunst, bildebøker og bildebokapper
Les mer

NBI-stipendet 2018 til prosjekt om visuelt språk i moderne bildebøker

Hannah Aukland har nylig mottatt NBI-stipendet 2018 på kr 50 000. Stipendet skal benyttes til å fortsette det arbeidet som hun startet på i sin masteroppgave om visuelt språk i moderne bildebøker, og forberede videre forskning.
Les mer

Doktorgradsstipendiat i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder

Utlysingen retter seg mot søkere med litteraturdidaktiske prosjekter knyttet til norsk eller nordisk barne- og ungdomslitteratur. Relevante prosjekter kan være av teoretisk, metodisk eller empirisk art, relatert til undervisning. Søknadsfrist er 1. mai 2018.
Les mer

Anne Skaret mottar Kari Skjønsberg-prisen 2018

"Vinneren av Kari Skjønsberg-prisen for 2018 har hatt et forholdsvis kort faglig virke innenfor barnelitteratur-forskningen, men har ikke desto mindre vist en stor og allsidig faglig aktivitet", sa juryleder Svein Slettan, da prisen ble delt ut onsdag 7. februar under barne- og ungdomslitteratur-konferansen "Se og Les 2018" i Bergen.
Les mer

Økokritikk i nordisk barne- og ungdomslitteratur

Mens naturen er sentral i nordisk barne- og ungdomslitteratur er den satt under relativt lite økokritisk forskning. Høgskolen på Vestlandet holder nå en workshop om dette temaet.
Les mer

Ny forskning fra det svenske forskningstidskriftet Barnboken

I år fyller Svenska barnboksinstitutets tidskrift Barnboken – tidskrift för barnlitteraturforskning 40 år. Til jubileet har de publisert fire nye artikler og tolv nye anmeldelser, blant annet av NBIs tidligere stipendiat, Lisa Nagel.
Les mer

Utlysning av NBI-stipendet 2018

Fra Kari Skjønsbergs Minnefond utlyses NBI-stipendet 2018. Stipendet er på kr 50 000. Alle akademiske og kunstneriske forskningsemner innen barne- og ungdomslitteratur er relevante. Søknadsfristen er 15. januar 2018.
Les mer
Les mer

Monia Nilsen, månedens illustratør i desember 2018 og januar 2019

Redaksjonell illustrasjon (Helsetilsynet, 2014). Papirskulptur.
Redaksjonell illustrasjon (Helsetilsynet, 2014). Papirskulptur.

Monia Nilsen holder til i Fredrikstad, men er opprinnelig fra Bærum. Hun ga ut sin første bildebok i høst som forfatter og illustratør, men har illustrert en rekke andre bøker tidligere. Månedens illustratør i desember og januar jobber ikke bare flatt, men også med fotograferte tredimensjonale oppsatser. 

– Hvorfor tegner du?
– Jeg har alltid tegnet, jeg klarer ikke å la være. De fleste barn liker vel å tegne, men etterhvert som man blir eldre og mer kritisk er det mange som slutter. Jeg stoppet aldri, og har fortsatt stor glede av å lage dorullfigurer også.
– Tegning er utfordrende. Det er alltid noe nytt å oppdage, men blir aldri utlært, det er motiverende. Noen dager føles det som om det er pigger på blyanten, og bildene blir stive og klønete. Andre dager lever streken sitt eget liv og det er bare å henge med. De dagene kan jeg glemme å spise, og da gjør det litt vondt å rive seg løs for å springe til barnehagen. Jeg opplever ofte “flyt” når jeg tegner, det er en god følelse!

– Du arbeider med en rekke teknikker, hvordan går du går frem?
– Jeg skisser alltid først, gjerne smått med penn i en bitteliten skissebok. Jeg prøver å ikke å tegne for mange detaljer før konseptet er på plass. Og jeg elsker idémyldring og har (altfor) mange idéer. Ofte er den første idéen den beste, men det er fint å tømme hodet i starten på et nytt prosjekt. Og å rydde pulten.
– Hvis det er en dorullfigur, skisser jeg konseptet og begynner å bygge med det samme ideen sitter. For collage eller digitalt fargelagte illustrasjoner tegner jeg nye skisser, større og mer detaljerte, med blyant. jeg trenger mer armslag og A3 kopipapir fungerer bra. Det er 500 ark i pakken så da er det ikke så farlig når jeg må begynne på nytt. Og det gjør jeg hele tiden.
– Jeg overfører skissene til farget papir via lysbord (les: vindu). Jeg klipper eller skjærer ut formene med skalpell, bøyer og ruller og bretter der det trengs. Detaljer legges til med fargeblyant eller gouache. Jeg bygger opp motivene i lag, med det som finnes for hånden (gjerne foam board) – og limer. Masse lim, det skal ikke stå på det! Det er litt upraktisk i tilfelle korrektur, men samtidig utrolig kjedelig hvis bildene faller fra hverandre under fotografering, hvilket har skjedd. Jeg prøver derfor å gjøre unna mest mulig korrektur på skissestadiet. Jeg lyssetter den ferdige collagen og fotograferer før jeg til slutt gjør noen justeringer i Photoshop, mest for å fjerne støv og slikt. Noe av sjarmen med å håndklippe er at resultatet ikke blir perfekt. Skjevheter, hakk og “feil” får ofte stå.

– Dine tredimensjonale scener er fagmessig fotografert, hva ligger bak?
– Har et digitalt speilreflekskamera, to store foto-lamper, en mørk kjeller og litt flaks. Utgangspunktet er alltid en idé, men resultatet blir ofte litt annerledes. Magiske ting skjer i lyssettingen av illustrasjonene. Farger og former forandrer seg og skyggene skaper stemning. Jeg prøver meg fram og har ikke helt kontroll, men det er det som er så spennende!

– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Nå har jeg nettopp levert filene til Bettina og tyven. Den kommer i januar og er den fjerde leseløven om Bettina (Cappelen Damm).
– Jeg har lenge drømt om å lage min egen bok, og i høst kom Dukketyven ut på Cappelen Damm. Det er en løveunge og den første boken jeg både har illustrert og skrevet teksten til. Det var så gøy å få jobbe med å utvikle tekst og bilder samtidig så nå har jeg kastet meg ut i et eget bokprosjekt til. Denne gangen blir det en grisete bildebok. Ikke papirklipp, men jeg planlegger å sprute og splæsje og gleder meg veldig til å gjøre det i stort format!

– Kan du nevne noen inspirasjonskilder?
– Det er så mange flinke folk. Jeg kan bli helt overveldet av å se for mye på hva andre gjør så jeg prøver å begrense meg på sosiale medier, men en bokhandel eller et bibliotek er vanskelig å motstå.
– Gutten min. Han er 3 år og deler så mange fine små og store filosoferinger.
– Jeg er veldig glad i fortellinger av alle slag. Kittelsen, folkeeventyrene og Astrid Lindgren. Historier finnes over alt: i detaljer, bøker, film, naturen og verden rundt meg, ord, farger, kontraster og rare kombinasjoner.
– Materialer er inspirerende. Millie D´Ancona lærte meg blant annet å utvide begrepet til å inkludere tomme doruller og alle slags avdankede skatter man kan finne i grøftekanten og rundt omkring. Jeg samler gjerne på saker og ting med potensiale for senere bruk, til kollegaer og familiens fortvilelse.
– Jeg møtte Millie D´Ancona da jeg var 11 år og det ble starten på et livslangt vennskap. Millie var en kreativ vulkan og hun ble en slags mentor for meg – eller “Your Silent Partner” som hun likte å kalle seg. Hun døde for tre år siden, men jeg kan fortsatt høre stemmen hennes: «There is no problem that can not be solved with a propper sized box!»

– Er det noen bildebøker du husker spesielt fra din barndom?
– Pappa leste høyt for oss hver kveld – det meste av Astrid Lindgren, Thorbjørn Egner, Anne Cath Vestly og Alf Prøysen. Vi stablet oss i høyden i en skranglete, lilla gyngestol foran peisen. Veldig koselig. Og spennende! For pappa leste nesten akkurat som barnetimen. Jeg husker vagt en tynn eventyrbok. Den skilte seg ut fordi den var illustrert med fotografier av iscenesatte dukker.
– Også var jeg med i Donald Ducks Bokklubb. En gang i måneden (?) kom det en bok i posten – «ekte» bøker med stive permer, litt tekst og fargerike illustrasjoner på hver side. Pablo, «Pingvinen som ikke likte kulde” er en av de, og den har så vidt overlevd. Nå leser jeg den sammen med gutten min, Pablo fenger fortsatt.
– Lillesøster og jeg hadde fire gjennomillustrerte engelsk/norske ordbøker fra Disney, jeg likte den gule best – med dragen og den onde dronningen. Vi kopierte tegningene skamløst med tusj og matpapir. Det var moro i flere år. Der plukket jeg kanskje opp ett og annet tegnetriks, men dessverre ikke så mye engelsk.
– På barne TV var det en animasjonsfilm om en origami-and der alt var laget av brettet papir, jeg husker at jeg var veldig fascinert og undret meg over den.
Moro med saks og lim, Barnas nye lag-det-selv-bok i farver (Schibsted, 1955) er en av de bøkene jeg husker best. Den var full av tegninger og mønster på morsomme ting barn kunne lage selv, som modellfly, dukketeater, pappmaché, tegnefilmkino osv. Man trengte bare saks, lim, papir og én og annen stoffbit, ingen voksen-innblanding nødvendig. Jeg elsket den boka helt i filler og har testet ut de fleste prosjektene. Bak på omslaget står prisen: kr 5,90. Det er mulig foreldrene mine angret litt på den investeringen for jeg var definitivt ikke like flink til å rydde som til å sette i gang med ting.

Se flere arbeider på Monia Nilsens nettside.

Russisk blikk på nordisk barnelitteratur

Denne uken arrangeres det en forskningskonferanse i St. Petersburg om nordisk barnelitteratur og leseerfaringer - og instituttets direktør Kristin Ørjasæter vil delta med innlegg sammen med en rekke andre forskere fra de nordiske landene, samt tegneserieskaperne Anders Kvammen og Anja Øverby.
Les mer

Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren

Instituttets direktør, Kristin Ørjasæter, mener det er viktig at voksne forstår at barne- og ungdomslitteratur involverer barneleseren i fremstillingen av innholdet. Derfor har hun skrevet bok om hvordan barne- og ungdomslitteratur er strukturert.
Les mer

Call for papers for special issue: Catastrophic childhoods

Gjennom dette spesialnummeret ønsker vi forslag til artikler som bidrar til å belyse hva slags sjangre, bilder, metaforer, narrative mønstre, temaer og forestillinger om barndom som preger katastrofeforestillingen i dagens barne- og ungdomskultur
Les mer

Lisa Nagel disputerer 22. mars: Mot en ny vurdering av kvalitet i kunst for barn

Lisa Marie Nagel er den første stipendiaten ved Norsk barnebokinstitutt. Hun har vært tilknyttet forskerutdanningen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, og vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): Kunst for barn som hendelser. En kritisk diskusjon av analytiske perspektiver i kunst for barn, med eksempler fra scenekunst, bildebøker og bildebokapper
Les mer

NBI-stipendet 2018 til prosjekt om visuelt språk i moderne bildebøker

Hannah Aukland har nylig mottatt NBI-stipendet 2018 på kr 50 000. Stipendet skal benyttes til å fortsette det arbeidet som hun startet på i sin masteroppgave om visuelt språk i moderne bildebøker, og forberede videre forskning.
Les mer

Doktorgradsstipendiat i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder

Utlysingen retter seg mot søkere med litteraturdidaktiske prosjekter knyttet til norsk eller nordisk barne- og ungdomslitteratur. Relevante prosjekter kan være av teoretisk, metodisk eller empirisk art, relatert til undervisning. Søknadsfrist er 1. mai 2018.
Les mer

Anne Skaret mottar Kari Skjønsberg-prisen 2018

"Vinneren av Kari Skjønsberg-prisen for 2018 har hatt et forholdsvis kort faglig virke innenfor barnelitteratur-forskningen, men har ikke desto mindre vist en stor og allsidig faglig aktivitet", sa juryleder Svein Slettan, da prisen ble delt ut onsdag 7. februar under barne- og ungdomslitteratur-konferansen "Se og Les 2018" i Bergen.
Les mer

Økokritikk i nordisk barne- og ungdomslitteratur

Mens naturen er sentral i nordisk barne- og ungdomslitteratur er den satt under relativt lite økokritisk forskning. Høgskolen på Vestlandet holder nå en workshop om dette temaet.
Les mer

Ny forskning fra det svenske forskningstidskriftet Barnboken

I år fyller Svenska barnboksinstitutets tidskrift Barnboken – tidskrift för barnlitteraturforskning 40 år. Til jubileet har de publisert fire nye artikler og tolv nye anmeldelser, blant annet av NBIs tidligere stipendiat, Lisa Nagel.
Les mer

Utlysning av NBI-stipendet 2018

Fra Kari Skjønsbergs Minnefond utlyses NBI-stipendet 2018. Stipendet er på kr 50 000. Alle akademiske og kunstneriske forskningsemner innen barne- og ungdomslitteratur er relevante. Søknadsfristen er 15. januar 2018.
Les mer
Les mer

Maner til samarbeid mellom formidlerne

Dag Larsen fra talerstolen i Nasjonalbibliotekets auditorium, foto: Niklas R. Lello
Dag Larsen fra talerstolen i Nasjonalbibliotekets auditorium, foto: Niklas R. Lello

Dag Larsen mottok Kongens Fortjenstmedalje mandag 26. november, og leverte en sterk og innsiktsfull tale, som er gjengitt i sin helhet her. 

En av mine favorittbøker heter Den femte rollen og er skrevet av kanadiske Robertson Davies. Romanen starer i en by i Canada når en gutt kaster en snøball med stein i etter en annen gutt som dukker. Snøballen treffer i stedet baptistprestens unge hustru som får sjokk, føder sitt barn for tidlig og mister forstanden. Denne snøballen setter i gang et langt hendelsesforløp som strekker seg over denne romanen og to andre, der hovedpersonene er gutten som kastet snøballen, dama han traff, gutten som ble født for tidlig, verdens største magiker og hans manager, som er verdens styggeste dame, og bokas forteller som altså dukket for snøballen og har den femte rollen. Det er en fortelling om avgjørelser og oppløsning, men alt skyldes en tilfeldighet. Snøballen. Hadde ikke den blitt kastet, ville fortellingen om deres liv vært en helt annen.

Mon tro om det ikke er et utgangspunkt for oss alle. Vi er resultater av noe som var tilfeldigheter og som etter hvert legger på seg til å bli til livsvalg. For min del: Hadde jeg ikke vært på torget i Son den augustkvelden i 1972, hadde jeg kanskje ikke truffet min litterære mentor, Arne Ruste, som selv debuterte som poet året etter og som jeg valgte å vise noen klønete dikt til og som ba meg kjøre på. Vi kunne vært et helt annet sted, og da hadde jeg ikke fått være ham på det ti-femten år lange seminaret med Sigmund Mjelve, som bare kunne skrive diktene sine på skjenkesteder og som derfor holdt hoff på Son Kro, der det ble utvekslet tekster og ideer og stoff som måtte leses og drøftes, ikke så mye over en lav sko som en høy øl og likevel med så edruelige vurderinger at det ble mange bøker av det.

Og sånn fortsatte det. Hadde ikke Irja Thorenfeldt i Aschehoug bedt meg lese manus for barn eller ungdom. Og hadde jeg ikke møtt Gerd! Siden 1990 har vi vært kjærester, delt unger og hatt et permanent kjøkkenbordseminar med utveksling av ideer og formodninger til bruk i såkalte kreative virksomheter, et begrep vi ikke er helt fortrolig med, for det er jobb og ideene vi gir hverandre er en del av jobben, og de skal komme utvungent og lekende, og hun er leken og har ikke glemt åssen det er å være barn. Og hadde jeg ikke havna i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, så hadde jeg kanskje sittet ennå i skrivestua i Son og vært frilanser. Da hadde jeg neppe sittet sammen Torben Weinreich og Kari Sønsthagen vært på den nordiske barnebokkonferansen i Stavanger i 2003 da de fortalte om forfatterskolen de drev i danske Center for Børnelitteratur, og da hadde vi vel ikke plutselig sett spørrende på hverandre, daværende direktør i Norsk barnebokinstitutt, Karin Beate Vold og jeg. Dette måtte da være noe for NBI?

Sånn kan jeg egentlig fortsette å snakke om så å si alle som er her i dag, og som jeg er veldig glad for å se akkurat her og nå. Hvis jeg er noe, så er det fordi jeg har møtt dere. Og selvfølgelig er jeg glad, stolt og alt det som kan holde ordet «takk», selv om jeg altså ikke kan slippe tanken på hovedpersonen i Den femte rollen og at det mange ganger kan skyldes at en snøball kommer flyvende.

Men en forfatterutdanning var ikke en flyveidé. Vi hadde i flere år merket trykket fra en bokbransje som ble stadig mer kommersialisert, ikke bare her til lands, men internasjonalt. Samtidig var endringene i selve barne- og ungdomstida tydelig, den ble forlenget av et kravstort utdanningssamfunn. Det ga litteraturen hadde større spillerom. Og etter at den norske kulturpolitikken fikk et tydelig dannelsesideal og barnelitteraturen fikk litteraturpolitisk spillerom på 1970-tallet, så kom de store litterære endringene ikke i voksenlitteraturen. De kom i barne- og ungdomslitteraturen, og sånn vil jeg holde på at det er ennå. Det tror jeg litteraturhistorikerne kommer til å konkludere med når det er gått noen tiår. Så behovet for en forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur var ikke noe nytt da NBI bestemte seg for å dra dette i gang.

Og nå skal jeg liksom få æren for å ha ledet denne utdanningen siden 2006. Det er i tilfelle noe jeg deler med mange. Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold var helt sentrale fra starten av. Og de veilederne som har vært med: Jon Ewo, Brit Bildøen, Lina Undrum Mariussen, Helene Uri, Ragnhild Mærli, Widar Aspeli, Synne Lea, Hilde Hagerup, og underviserne Hanne Kiil, Kjersti Lersbryggen Mørk og et utall forfattere, nærmere bestemt 20 ganger 12 forfatterbesøk, hvorav noen gjengangere, med mye erfaringsoverlevering og understreking av det viktigste: Det er ikke noe vanskelig å finne mye felles ved skriving, men det er like mange måter å skrive på som det er forfattere, og studentene som går ut herfra skal ha brukt tida til å finne så mye som mulig om sin måte å skrive på.

Men så har også hele Norsk barnebokinstitutt stått bak utdanningen: fra NBIs bibliotekarer Anne Kristin Lande og Sofie Arneberg, som nå er i Nasjonalbiblioteket, fra Karin Hanssen, Birgitte Eek, Ellen Larsen, Neha Naveen, Øystein Espe Bae, Niklas Ross Lello, Magnus Wold Jenssen, Ellen Aagaard, Lisa Nagel, Margunn Vikingstad til nyansatte Liv Marit Weberg, og til instituttets styre med Trygve Nordby i spissen.

Men den som løftet forfatterutdanningen til å bli godkjent som høyere utdanning og koblet den sammen med forskning på samtidas barnelitteratur og nå i år fikk gjennomslag for at NBI fikk tjue prosent økning på statsbudsjettet og en kommende masterutdanning av barnelitterære forfattere, er den jeg diskutert mest med, samarbeidet aller mest med og lært så mye av, den hardt arbeidende direktøren vår, Kristin Ørjasæter.

De som søker seg inn til denne utdanningen og som blir plukket ut til et intervju, får ofte et innledende spørsmål: Er du nødt til å gjøre dette, da?  I utøvelsen av det ikke bare litt-erære men også litt-rare yrket kalt forfatter er det et spørsmål like grunnleggende som det er uhøytidelig. I forfatteryrket er det liten plass for tankens og arbeidets makelige dager og behov for stor nøkternhet når det gjelder lønnsomhet. Om det er et kall, skal jeg ikke mene for mye om, men det kan mange ganger ligne. Uansett: forfatterstudentene har vist at de er dedikerte. Mange av dere er her. Mange av dere er allerede forfattere og litteraturformidlere. Det morsomste ved jobben i NBI er når dere begynner å putre og koke, og ideene, tekstbrokkene, øyeblikk av fortvilelse og ekstatisk glede blir avløst av en mer og mer profesjonell holdning og det kommer en tekst som synger av seg selv. Dere har også vært med på å gjøre NBI til hva det er i dag.

Og hva er det så? Et senter for utvikling og formidling av kunnskap om litteratur i et omland der det også er flere som arbeider med andre deler av det samme? Ja. Og det er ikke et problem, det er fint! Men dybdelesing av papirprodusert litteratur er svekket og det bekymrer mange. Samtidig har lesing på skjerm økt voldsomt. Vi sammenligner kanskje disse to lesemåtene for ofte. Lar de seg sammenligne? Er lesing på skjerm andre måter å lese på? Hvor er brua mellom papir- og skjermlesing?

Generelt er lesingen ikke gått ned, tvert om har den økt, men på bekostning av den sakte lesingen, det som gir leseren muligheter til å komme inn i teksten og styrke både opplevelse og dannelse. Jeg er glad for at kulturministeren har understreket disse to i sin nye kulturmelding. Litteraturformidling kommer til å være noe av det aller viktigste i mange år framover. Og derfor synes jeg at de institusjonene som ikke er biblioteker og skoler, og som arbeider med formidling til formidler og direkte barn og ungdom, bør gi seg selv – eller få – et mandat til tydeligere samarbeid. Faktum er at de formidler til hele fjøla, til lærere, bibliotekarer og til barn og ungdom, og slik leverer til det viktigste lesemarkedet, skolen og biblioteket.

Vi er ikke dårlige til å formidle litteratur her til lands, tvert om har vi ordninger og måter som mange land misunner oss, og vi har ennå en litteraturpolitikk der det har vært konsensus om hovedlinjene, men det er ikke grunner for at verken rammevilkår eller formidling skal svekkes. Det kommersielle trykket som preger hele mediebildet i dag understreker at formidlingen samtidig er sårbar, og det også gjør litteraturen sårbar. Da er det grunn til at de som formidler samordner kreftene – ikke i én organisasjon – men i felles programmer.

Jeg tror at hvis vi lar den sjansen gå fra oss, så vil vi i stedet bidra til at de to viktigste instansene i litteraturen taper. De instansene heter forfattere og lesere. Egentlig er alle mellom dem omveier som enten gjør seg nødvendige eller unødvendige for den som skriver og den som leser. Mange ganger har jeg likevel inntrykk av at disse omveiene definerer seg selv som de viktigste. Men det er de ikke.

Og det er forholdet mellom forfatter og barn som leser som gjør at litteraturen er så spennende å jobbe med. Og så vanskelig, fordi en må prøve å skrive enkelt om det som kanskje ikke er enkelt. I håp om at vi har de intelligente på vår side, prøver vi å holde oss til Albert Einsteins devise: Gjør det enkelt, ikke enklere. For det står om noe helt avgjørende i barne- og ungdomslitteraturen: At den som leser skal kunne oppleve at hierarkiet  i forholdene mellom voksne og barn ikke gjelder i barnelitteraturen, at dette hierarkiet skal kunne bli utfordret, at alt det fornuftige som sikkert er riktig i den såkalt virkelige verden, ikke får lov til å styre aleine, men at leseren selv kan oppleve og forstå at litteraturen er noe annet, at det barnelitteraturen egentlig handler om er frihet, intet mindre, og at den dagen den ikke gjør det, er den forfalt til korrekt tale og ikke noe mer.

Den smarteste leseren jeg har møtt var ti år. Han satt på første benk i en skole i Vestfold da jeg var på forfatterbesøk en vinterdag i 1987, – fanken, jeg begynner visst å dra på åra. Jeg kunne se det på ham da jeg leste opp fra en bok om en gutt som hadde fått det for seg at han ville eie snøen. Han var helt med, øya gikk – som vi pleide å si i Son – som karrusellær i hue på’n. Da vi kom til avdelinga for spørsmål og samtale, var han den første oppe med hånda og stilte følgende spørsmål: «Men atte du, atte hva er forskjellen på fantasi og virkelighet?» Altså et spørsmål som gikk rett inn i kjernen av hva diktning og sannhet kan være. Jeg svarte noe sånt som at fantasi, det er jo noe du har i tankene dine, i hodet ditt, mens virkelighet, det er jo det som er der ute. Det var et forsøk på å forklare noe særs vanskelig på en enkel måte til en tiåring, og han så på meg som om jeg måtte være den største idioten i verden. «Det kan ikke være riktig,» sa han. «Det er riktig at fantasi er noe du har i deg. Men virkeligheten, som du sier er der ute, er jo noe du henter inn, og når det kommer inn i deg og blir med fantasien, hva er forskjellen da?»

Jeg skal la dette spørsmålet bli hengende til ettertanke, for om det lar seg besvare med hjerneforskning og all mulig rasjonalitet, lar det seg IKKE besvare i litteraturen. Der er fantasi og virkelighet likestilte, og i deres kamp med hverandre lar friheten seg formulere. Og om det meste i livet er tilfeldigheter som til slutt kan bli livsvalg, så er denne friheten ingen tilfeldighet.

– Dag Larsen 26. november 2018

Russisk blikk på nordisk barnelitteratur

Denne uken arrangeres det en forskningskonferanse i St. Petersburg om nordisk barnelitteratur og leseerfaringer - og instituttets direktør Kristin Ørjasæter vil delta med innlegg sammen med en rekke andre forskere fra de nordiske landene, samt tegneserieskaperne Anders Kvammen og Anja Øverby.
Les mer

Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren

Instituttets direktør, Kristin Ørjasæter, mener det er viktig at voksne forstår at barne- og ungdomslitteratur involverer barneleseren i fremstillingen av innholdet. Derfor har hun skrevet bok om hvordan barne- og ungdomslitteratur er strukturert.
Les mer

Call for papers for special issue: Catastrophic childhoods

Gjennom dette spesialnummeret ønsker vi forslag til artikler som bidrar til å belyse hva slags sjangre, bilder, metaforer, narrative mønstre, temaer og forestillinger om barndom som preger katastrofeforestillingen i dagens barne- og ungdomskultur
Les mer

Lisa Nagel disputerer 22. mars: Mot en ny vurdering av kvalitet i kunst for barn

Lisa Marie Nagel er den første stipendiaten ved Norsk barnebokinstitutt. Hun har vært tilknyttet forskerutdanningen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, og vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): Kunst for barn som hendelser. En kritisk diskusjon av analytiske perspektiver i kunst for barn, med eksempler fra scenekunst, bildebøker og bildebokapper
Les mer

NBI-stipendet 2018 til prosjekt om visuelt språk i moderne bildebøker

Hannah Aukland har nylig mottatt NBI-stipendet 2018 på kr 50 000. Stipendet skal benyttes til å fortsette det arbeidet som hun startet på i sin masteroppgave om visuelt språk i moderne bildebøker, og forberede videre forskning.
Les mer

Doktorgradsstipendiat i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder

Utlysingen retter seg mot søkere med litteraturdidaktiske prosjekter knyttet til norsk eller nordisk barne- og ungdomslitteratur. Relevante prosjekter kan være av teoretisk, metodisk eller empirisk art, relatert til undervisning. Søknadsfrist er 1. mai 2018.
Les mer

Anne Skaret mottar Kari Skjønsberg-prisen 2018

"Vinneren av Kari Skjønsberg-prisen for 2018 har hatt et forholdsvis kort faglig virke innenfor barnelitteratur-forskningen, men har ikke desto mindre vist en stor og allsidig faglig aktivitet", sa juryleder Svein Slettan, da prisen ble delt ut onsdag 7. februar under barne- og ungdomslitteratur-konferansen "Se og Les 2018" i Bergen.
Les mer

Økokritikk i nordisk barne- og ungdomslitteratur

Mens naturen er sentral i nordisk barne- og ungdomslitteratur er den satt under relativt lite økokritisk forskning. Høgskolen på Vestlandet holder nå en workshop om dette temaet.
Les mer

Ny forskning fra det svenske forskningstidskriftet Barnboken

I år fyller Svenska barnboksinstitutets tidskrift Barnboken – tidskrift för barnlitteraturforskning 40 år. Til jubileet har de publisert fire nye artikler og tolv nye anmeldelser, blant annet av NBIs tidligere stipendiat, Lisa Nagel.
Les mer

Utlysning av NBI-stipendet 2018

Fra Kari Skjønsbergs Minnefond utlyses NBI-stipendet 2018. Stipendet er på kr 50 000. Alle akademiske og kunstneriske forskningsemner innen barne- og ungdomslitteratur er relevante. Søknadsfristen er 15. januar 2018.
Les mer
Les mer

Dag Larsen har fått Kongens Fortjenstmedalje

Dag Larsen, foto: Niklas R. Lello
Dag Larsen, foto: Niklas R. Lello

Utdanningsleder ved Norsk barnebokinstitutt, Dag Larsen, ble 26. november tildelt Kongens Fortjenstmedalje for sin mangeårige innsats for litteraturen.

Gjennom en årrekke har Dag Larsen arbeidet for norsk kultur og språk – som forfatter, leder for Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning, leder for Norske barne- og ungdomsbokforfattere, som konsulent i forlag og gjennom en rekke verv i ulike litterære organisasjoner. Hans innsats for den norske litteraturen er ekstraordinær fordi den omfatter hele det litterære feltet. Larsens forfatterskap spenner også over mange sjangere,  fra poesi til romaner og scenetekst, og målgrupper, fra barn og ungdom til voksne lesere.

Kongens Fortjenstmedalje deles ut som belønning for foregangpersoner eller for innsats til særlig gagn for samfunnet innen felt som kunst, kultur, vitenskap, næringsliv, sosialt og humanitært arbeid. Prisen ble delt ut på ettermiddagen mandag 26. november i Nasjonalbibliotekets auditorium av kulturminister Trine Skei Grande, i påsyn av cirka 140 inviterte.

Sanger fra Son

– Det begynte da jeg spilte i band som femtenåring, og vi skjønte at vi sang på pidgin-engelsk. I og med at jeg skrev ganske gode skolestiler, var det noen som mente at jeg burde skrive norske tekster. Og det syntes jeg var vanskelig, så jeg begynte å lese lyrikk. Da jeg var 15-16 år leste jeg vel alt det som ble gitt ut av norsk lyrikk. Det er fremdeles bøker i Son folkebibliotek som det står ett utlån på, det er meg. Etterhvert som jeg leste ble jeg mindre hekta på å skrive sangtekster og mer hekta på å skrive dikt, forteller Dag Larsen.

I 1972 traff han Arne Ruste på torget i Son. Ruste skulle året etter debutere som poet på Gyldendal. Larsen viste ham noe av det han hadde skrevet og ble oppfordret til å skrive videre. Han traff også poeten Sigmund Mjelve som brukte Son kro som sin skrivestue. Mjelve likte å diskutere det han skrev med andre underveis i prosessen. Dette resulterte i et uformelt seminar som varte i ti-femten år, der Mjelve, Larsen og Ruste deltok, la frem egne tekster og diskuterte.

– Du lærer deg etterhvert å tåle en støyt, for å si det sånn, når du får kritikk for det du har skrevet. Det kunne for eksempel være: «åh, nå er han følsom igjen», vekk med det – så vi lærte av hverandre. Det var en slags skrive- og leseskole, sier Larsen.

Vanskelig enkelt

I voksenlitteraturen kan du  gjemme deg bak det å være flink  

– Det er nedslående å få tjue anmeldelser og selge 200 bøker, vi når ikke frem her. Hvor er det det skjer liksom? Det skjer jo ikke noe særlig i voksenlitteraturen.

Larsen forteller om en samtale mellom flere poeter, blant dem Helge Torvund og ham selv. De var oppgitt over poesiens kår. Svaret var barne- og ungdomslitteraturen, og i 1984 kom Dag Larsens første barnebok, Tjukkemann og Skagerak.

– Jeg opplevde at det var veldig vanskelig. I voksenlitteraturen kan du  gjemme deg bak det å være flink, og skrive vanskelige ting, men det kan du ikke gjøre i barnelitteraturen. Der imponerer du ingen, og det har heller ingen effekt, sier Larsen.

Han oppdaget selv at det var vanskelig å skrive enkelt om vanskelige ting. Der lå det en spennende litterær utfordring.

Larsen har så langt utgitt 19 bøker, fra lyrikk for voksne til romaner og barnebøker. I 1986 mottok han Kulturdepartementets bildebokpris for Gutten som ville eie snøen, en bildebok som er illustrert av Arne Samuelsen.

Poesi og scenetekst i Son

Dag Larsen har også skrevet scenetekster etter bestilling til en rekke markeringer for blant andre LO, Fellesforbundet, Norsk Hydro og Postverket, og revyer for barn og voksne, sangtekster og dramatisert og instruert diktforestillinger. Han har jobbet med barn på scenen, teaterforestillinger for barn og voksne basert på dikt for voksne. Larsen forteller at en stor del av oppgaven var å lære barneskuespillerne å forstå de tekstene de skulle lese fra scenen:

– Det var gøy, også fordi barna skjønte hva de formidla. Kona mi og jeg har satt opp tre slike forestillinger, med dikt av Anne Riis, Halvor Roll og Arne Ruste. Ingen av de poetene trodde det var mulig, men det er jo ikke så vanskelig. Det handler om at man undervurderer hva barn forstår. Det er ikke sånn at alle barn forstår det samme, sier Larsen.

Dag Larsen har alltid vært opptatt av poesien, som han omtaler som en premissleverandør for språket, og for erkjennelser – i kompakt form. Han var med på å starte en poesifestival i hjembyen. Son poesidager ble arrangert i årene 1994–2000, og var den største poesifestivalen i Norden, med omkring 2 500 besøkende over tre dager. Larsen forteller at det var viktig for festivalen å senke terskelen for å komme inn til kunsten. Folk skal kjenne seg velkomne inn til kunsten. Norsk kulturpolitikk handler også om dette, å gjøre dannelsen til allemannseie, ifølge Larsen.

Dag Larsen, holder kurs for kulturskolelærere fra hele landet. Foto: Niklas R. Lello
Dag Larsen, holder kurs for kulturskolelærere fra hele landet. Foto: Niklas R. Lello

I litteraturens tjeneste

Dag Larsen har hatt en rekke verv i litterære organisasjoner. Han bidro til opprettelsen av, og var styreleder i, Leser søker bok, som styrker boktilbudet for lesesvake og funksjonshemmede, og til etableringen av Foreningen !les, som har til formål å styrke unges lesegledegjennom lesekampanjer og leselystaksjoner. Der har han også vært styremedlem og styreleder. Han har vært forfatterkonsulent og senere styremedlem i Norsk Forfattersentrum, han har ledet Gyldendals forfatterklubb og han har vært styremedlem i NORLA. Forut for årene som leder for Norges barne- og ungdomsbokforfattere satt han i Den norske forfatterforenings litterære råd.

Larsen var også konsulent i Aschehoug, for Irja Torenfeldt, en av de store barnebokredaktørene, fra 1984 til 1998, og fulgte nyere forfatterskap i barnelitteraturen.

– Ved siden av det å jobbe i Norsk barnebokinstitutt, var det noe av det morsomste jeg har gjort, fordi jeg hele tiden måtte strekke meg lenger, sier Larsen.

– Jeg skjønte jo underveis, da jeg virkelig begynte å jobbe med barne- og ungdomslitteratur, at det var mye jeg ikke kunne. Og jeg skjønte at det var mye kollegene mine ikke kunne. Og så endret litteraturen seg, det kom nye måter å fortelle på , nye fortellerstemmer. Ting var i utvikling hele tiden, og det sa meg at vi hele tiden var litt bakpå. Og det tror jeg veldig mange følte, sier han.

På forfatternes vegne

Dag Larsen har bakgrunn fra politikken, men mistet fort interessen, selv om det var lærerrikt. Erfaringene fra organisasjonslivet kom godt med da han takket ja til å lede Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) i 1998, vervet skulle han inneha i seks år. Der jobbet han for forfatternes rettigheter blant annet gjennom forhandlinger om bibliotekvederlaget og arbeidet med å forsøke å få på plass en boklov.

det skjer så mye i barne- og ungdomslitteraturen at vi ikke klarer å henge med

– Det var gøy, gøy og arbeidsomt, for å si det sånn. Jeg kom i kontakt med både gamle og unge forfattere, og fikk jobbe på deres vegne. I det arbeidet så jeg tydelig noe jeg har hatt som en fornemmelse hele veien: det skjer så mye i barne- og ungdomslitteraturen at vi ikke klarer å henge med. Og forfatterne kommer sent til de faglige og litterære erkjennelsene sine, fordi det ikke finnes noe sted man kan skolere seg i det. Og det var det flere enn meg som mente.

Forfatterutdanningen

I 2003, under Nordisk barnebokkonferanse, satt Larsen i et panel sammen med daværende direktør i Norsk barnebokinstitutt, Karin Beate Vold samt Torben Weinreich og Kari Sønsthagen fra Center for børns litteratur og medier, instituttets danske ekvivalent. Der kom idéen om en forfatterutdanning i regi av Norsk barnebokinstitutt.

I 2006 startet instituttet arbeidet med å bygge opp en forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. Dag Larsen ble ansatt i en prøveperiode på tre år, og han utarbeidet en samlingsbasert to-årig deltidsutdanning på bachelornivå. Prosjektet fikk fast statlig finansiering fra 2009, og Larsen ble utdanningsleder ved instituttet.

En kandidatundersøkelse foretatt i 2016 viste at over seksti prosent av studentene ved Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning hadde publisert ett eller flere verk i bokform eller for film, TV og scene etter endt utdanning. 35 prosent av studentene hadde skrevet mer enn én bok etter endt utdanning, og av disse har én av fire allerede startet et forfatterskap med flere titler.

Barnelitterær dynamikk

ungdomstida strekker seg så mye lenger enn tidligere

– Det skjer noe hele tiden i denne litteraturen, som gjør den veldig interessant – mer interessant enn voksenlitteraturen. Det har vel egentlig bare skjedd én ting i voksenlitteraturen som er nytt i den siste tiden, og det må være den såkalte virkelighetslitteraturen, hvis den kan kalles ny. Men det skjer noe helt annet i barne- og ungdomslitteraturen, fordi ungdomstida strekker seg så mye lenger enn tidligere. Og fordi barndomstida blir kortere. Måten vi organiserer utdanning på, hvordan kunnskap formidles og hvordan mediene utvikler seg slår rett inn i denne litteraturen. Den strever for så vidt med å henge med, men den henger i hvert fall med. Det påvirker hvordan litteraturen blir skapt og hvordan den formidles.

Larsen tar også en titt inn i spåkula, og tenker seg hvordan historikerne kommer til å se på litteraturen fra de siste femti årene:

– Det som var spennende i litteraturen fra syttitallet og frem til i dag skjedde i barne og ungdomslitteraturen.

Norsk barnebokinstitutt er stolte over å kunne gratulere Dag Larsen med tildelingen av Kongens Fortjenstmedalje.


Russisk blikk på nordisk barnelitteratur

Denne uken arrangeres det en forskningskonferanse i St. Petersburg om nordisk barnelitteratur og leseerfaringer - og instituttets direktør Kristin Ørjasæter vil delta med innlegg sammen med en rekke andre forskere fra de nordiske landene, samt tegneserieskaperne Anders Kvammen og Anja Øverby.
Les mer

Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren

Instituttets direktør, Kristin Ørjasæter, mener det er viktig at voksne forstår at barne- og ungdomslitteratur involverer barneleseren i fremstillingen av innholdet. Derfor har hun skrevet bok om hvordan barne- og ungdomslitteratur er strukturert.
Les mer

Call for papers for special issue: Catastrophic childhoods

Gjennom dette spesialnummeret ønsker vi forslag til artikler som bidrar til å belyse hva slags sjangre, bilder, metaforer, narrative mønstre, temaer og forestillinger om barndom som preger katastrofeforestillingen i dagens barne- og ungdomskultur
Les mer

Lisa Nagel disputerer 22. mars: Mot en ny vurdering av kvalitet i kunst for barn

Lisa Marie Nagel er den første stipendiaten ved Norsk barnebokinstitutt. Hun har vært tilknyttet forskerutdanningen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, og vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): Kunst for barn som hendelser. En kritisk diskusjon av analytiske perspektiver i kunst for barn, med eksempler fra scenekunst, bildebøker og bildebokapper
Les mer

NBI-stipendet 2018 til prosjekt om visuelt språk i moderne bildebøker

Hannah Aukland har nylig mottatt NBI-stipendet 2018 på kr 50 000. Stipendet skal benyttes til å fortsette det arbeidet som hun startet på i sin masteroppgave om visuelt språk i moderne bildebøker, og forberede videre forskning.
Les mer

Doktorgradsstipendiat i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder

Utlysingen retter seg mot søkere med litteraturdidaktiske prosjekter knyttet til norsk eller nordisk barne- og ungdomslitteratur. Relevante prosjekter kan være av teoretisk, metodisk eller empirisk art, relatert til undervisning. Søknadsfrist er 1. mai 2018.
Les mer

Anne Skaret mottar Kari Skjønsberg-prisen 2018

"Vinneren av Kari Skjønsberg-prisen for 2018 har hatt et forholdsvis kort faglig virke innenfor barnelitteratur-forskningen, men har ikke desto mindre vist en stor og allsidig faglig aktivitet", sa juryleder Svein Slettan, da prisen ble delt ut onsdag 7. februar under barne- og ungdomslitteratur-konferansen "Se og Les 2018" i Bergen.
Les mer

Økokritikk i nordisk barne- og ungdomslitteratur

Mens naturen er sentral i nordisk barne- og ungdomslitteratur er den satt under relativt lite økokritisk forskning. Høgskolen på Vestlandet holder nå en workshop om dette temaet.
Les mer

Ny forskning fra det svenske forskningstidskriftet Barnboken

I år fyller Svenska barnboksinstitutets tidskrift Barnboken – tidskrift för barnlitteraturforskning 40 år. Til jubileet har de publisert fire nye artikler og tolv nye anmeldelser, blant annet av NBIs tidligere stipendiat, Lisa Nagel.
Les mer

Utlysning av NBI-stipendet 2018

Fra Kari Skjønsbergs Minnefond utlyses NBI-stipendet 2018. Stipendet er på kr 50 000. Alle akademiske og kunstneriske forskningsemner innen barne- og ungdomslitteratur er relevante. Søknadsfristen er 15. januar 2018.
Les mer
Les mer