Koronakø

(skrevet etter målgruppeintervju)

Av Åse Ombustvedt

Student ved masterstudiet i skrivekunst og formidling 2020–2022

Vi tar opp nye studenter våren 2022, med søknadsfrist 24. april og opp­start i august.

Les mer

Vi krangler når vi står i kø. Det er en sånn koronakø. Altså, det var ikke sånn før. Men det er en type krangel som har kommet nå, i koronatiden. Det er for å komme inn på skolen og inn i klasserommet. Vi må stå i kø før vi går inn. Fordi vi liksom skal holde avstand. Men det er alltid noen som mener at andre sniker seg foran dem. Det er fordi at alle vil inn først. Men hvis alle skulle gå inn først, så blir det sånn som det var før korona, altså ingen avstand. Det er jo akkurat derfor vi skal stå i kø. For å holde avstand. Det er sånn hver dag. Vi klarer ikke stå rolig. Jentene lager seg en egen kø, fordi de blir forbanna på oss gutta. Ofte kommer en voksen og ordner med oss, men ikke alltid.

Etter at bestemor døde sier pappa at det blir bedre når vi får ting på avstand. Jeg tror ikke han vet helt hva avstand er.

Noen ganger er jeg litt med på det. Å lage uro, altså. I dag for eksempel, var jeg litt med. Eller ganske mye med, egentlig. Jeg bare tenkte at jeg måtte få de andre litt på avstand. Jeg holdt henda foran øynene på han foran meg, i stedet for å holde avstand altså, så snudde han seg, og vred seg ut av hendene mine, da var jeg oppe på siden av ham, så var det en annen som brydde seg med han, og da var jeg foran. Å snike er en veldig lydløs ting. Helt til noen maser om det. Så kommer en voksen, og da er det bare å stå helt stille. Ingen gidder å være sist. Alle vil jo bare inn. Men i dag fortsatte jeg framover. Jeg satte albuen i tinningen på han foran meg, og knyttneven i nesa på han foran der igjen, så tok jeg rennafart å skalla hodene til de to helt foran mot hverandre. Ikke mitt hode, altså. Jeg bare satte en neve i hver nakke og smalt til. Det var mye lettere enn jeg hadde trodd. Så kom jeg først. Først i køen, og først inn i klasserommet. Først av gutta altså.

– Hva skjer, er alle sjuke idag, Martin, sa læreren.

– Det er noen som blør litt neseblod, så de er litt forsinka, svarte jeg.

– Vi får vente litt da, sa læreren.

Det som skjedde etterpå har jeg ikke helt bearbeida, for faren min blei fly forbanna. Han spurte om jeg var dum.

– Sikkert, sa jeg, jeg er jo sønnen din.

Faren min tar det tungt, det jeg gjorde i dag. Men han kommer seg nok når han får det litt på avstand.

Relaterte innlegg