– Det er en glede at jeg kan få takket alle som driver med barne- og ungdomslitteratur, sa Bergens ordfører Trude Drevland under åpningen av barne- og ungdomslitteraturkonferansen «Se og Les» på Scandic Bergen City Hotel mandag 3. februar. – Vi som har blitt tatt med inn i en verden hvor skillet mellom fakta og fiksjon ikke er vesentlig, vet hvor fantastisk det er. Det dere gjør for barnelitteraturen blir avgjørende for at vi skal bli et lesende folk også i fremtiden.
– Vi er også ganske stolte av alt som skjer her i Bergen. Vi har et mastertilbud i barne- og ungdomslitteratur ved Høgskolen i Bergen, vi har Barnas Kulturhus som arrangerer Alfa & Omega, en litteraturfestival for barn, vi har Norsk Forfattersentrum Vest som formidler forfatterbesøk, vi har nytt litteraturhus, og sist men ikke minst Bergen Offentlige Bibliotek som står som hovedarrangør av denne konferansen. Og i tillegg har vi den fantastiske Bergen by, sa ordføreren med glimt i øyet.
Ipad, industri og en hjulvisp
Først ut etter åpningen var forfatter Marit Eikemo med dagens essay, en programpost som startet fellesprogrammet alle tre dagene. Her var forfattere og illustratører invitert inn til å se på barnelitteraturen med eget blikk eller skråblikk alt ettersom:
.JPG)
«Vi leste jo ingenting der hjemme i Odda på 70-tallet, men er det helt sant? Jeg vokste opp i Norges industrieventyr. Vi hadde Norges beste bibliotek. Bygda har fostret flere forfattere. Nå er jeg leder for Litteratursymposiet i Odda. Det må jo være en link et sted? Hva var det jeg leste?. Jeg vet at vi ble lest høyt for fra Putte i Blåbærskogen, men jeg husker ikke noe av selve leseopplevelsen. Ellers var det fortellinger fra gamle dager, med illustrasjoner som av og til minnet om bildene på bestemors flanellograf. Populærkulturens inntog førte til at vi levde oss inn i barnelitteraturen, og levde den ut på en annen måte. Men hvorfor leste ikke noen de gode Lindgren-bøkene for meg? Eller bøkene til Tove Jansson. Jeg minnes Lotta i Bråkmakergata, men Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter og de andre store Lindgren-eventyrene ble jeg kjent med først da jeg leste dem for egne barn, og da gikk det opp for meg hva jeg hadde gått glipp av. Skammer jeg meg over at jeg ikke leste den «beste» barnelitteraturen som liten? Anne Cath. Vestly var i alle fall i alle hjem. Realismen knyttet oss mer sammen. Men for mine barn er hun blitt irrelevant. Jeg måtte forklare hva en hjulvisp var da vi leste Mormor og de åtte ungene, og de mistet fort interessen. Dagens barn har besteforeldre med Ipad og Iphone, som reiser på shoppingturer til europeiske storbyer. Da er det ikke alltid så lett å relatere seg til en mormor, som nesten virker litt tilbakestående i møte med byen, og som svir av alle pengene sine på en hjulvisp.»
Å våge å være i mørket
Senere samme dag var det illustratør Hilde Kramer som fanget tilhørernes oppmerksomhet med foredraget Bildebokpoetikk. Illustratørens blikk, panikk og metodikk.
– Jeg forsøker å koke ut en essens av de sanseinntrykkene og impulsene som oppstår med samme forhåpning som alkymisten som jakter etter gull, sa Hilde Kramer. En krakellert flekk i en vegg får plutselig form av en figur: Kan den brukes som karakter i fortellingen? Den rustne tønnen bak redskapsboden har en vidunderlig tekstur og dybde i brunfargen. Hvordan kan den gjenskapes som struktur i et bilde? Lange arbeidsdager blir til netter, jeg stuper i seng lykkelig over en oppdagelse som tegnes ned i all hast.
.JPG)
– Så kommer dagen derpå: Så altfor ofte er skapelsens bunsenbrenner bare fylt med forkullede rester av et ubestemmelig stoff. Og sakte siger en lammelse inn over kropp og sjel:Tenk om jeg ikke får det til? Jeg kan forsikre om at tegnesperre er like reell som skrivesperre. Denne fasen er et helvete. Eller kanskje er skjærsild et bedre begrep? Det oppleves som om hele min eksistens er truet. Hva duger jeg til, egentlig? Å våge å være i dette mørket, denne tvilen er det eneste jeg kan gjøre for å komme videre:
– Å møte de vonde spørsmålene, den hånende selvforakten som omringer kreative tanker, å møte med så mye ærlighet jeg kan stable på bena. Jeg forkaster de innledende skisser og notater. Jeg slipper drømmene og søvnen til. Og jeg begynner et møysommelig arbeid med å sortere og strukturere tanker, følelser og de faktiske rammene i prosjektet. Om jeg er heldig finnes det en vei ut. Les hele foredraget til Hilde Kramer
Det beste for de minste
Konferansen hadde lagt opp til mange møter mellom forfattere, og mellom forfattere og illustratører. I en av parallellsesjonene den første dagen stod bildebøker for de aller minste på programmet. Illustratør og forfatter Kari Stai og Øyvind Torseter ble intervjuet av Ragnfrid Trohaug, redaktør for barne- og ungdomslitteratur i Samlaget.
– Dere både illustrerer og skriver bøker for barn, og her skal vi ha fokus på bøker for de minste barna. Jeg vil gjerne høre litt mer om hvordan dere forholder dere til begrepet målgruppe, sa Ragnfrid Trohaug.
– Da jeg skulle lage serien om Mopp og Mikko brukte jeg erfaringene fra besøk i en barnehage som grunnlag. Jeg hadde lyst til å finne ut hva som manglet. Hva fantes av pekebøker og hva burde tilføres? Jeg satt med en opplevelse av at pekebøker hadde lav status, og ønsket å lage noe for den aller yngste gruppen barn. I barnehagen så jeg på hvilke bøker og tegninger barna krabbet mot, eller tygget på, og ansiktsuttrykket deres når de så på bilder. Jeg hadde lyst til å lage noe som stakk litt dypere og var litt annerledes enn andre pekebøker, sa Kari Stai.
– Jeg tenker nesten litt for lenge. Bildet og teksten skal være like viktige i en bildebok, og summen av begge skal bli noe større. Jeg bruker mye skisser og det er mye leting og forsøk. Det jeg har gjort har ofte startet med det språklige og det er kanskje A-typisk for en bildebokforfatter. Ellers bruker jeg ofte lysbord for å se nærmere på skissene mine, sa Stai.
– Når det gjelder formidlingen av Jakob og Neikob har det vært mange møter med barn i alderen 5-10 år. Jeg har merket et skille mellom 1. og 2. trinn. De på 2. trinn tar tvisten med at nei og nei blir ja. Ellers har jeg også fått mye ekstra i forhold til disse bøkene som jeg ikke hadde forestilt meg på forhånd. De blir for eksempel brukt av både svaksynte og fremmedspråklige på grunn av de tydelige tegningene og språket.
– Jeg må være karakteren jeg tegner og spille det ut for å få det til, sa Øyvind Torseter. Ine og Hasse-figurene for eksempel, der er alle bildene i øyehøyde til barna, barneperspektivet må med. Jeg har hatt tegneverksted med barn og voksne i årevis og jeg legger inn veldig få skjulte budskap. Jeg tegnet skisser og la det bort. Etter noen måneders fravær hadde jeg ikke lyst til å gjøre det på den måten jeg først hadde tenkt. Jeg laget også tablåer av historiene. Da jeg jobbet med Hullet var det et veldig fysisk arbeid. Hullet kunne gå gjennom ting og det kunne jo også flytte på seg. Da ble det spennende. Men det kunne ikke fargelegges og hullet var et hull uansett. Det gav nye dimensjoner.
Nytt nettstudium i samtidslitteratur
På konferansens 2. dag var det tid for å presentere en god nyhet for bibliotekansatte, lærere og andre som ønsker å videreutdanne seg innen barnelitteratur. Norsk barnebokinstitutt starter opp et nettstudium i samtidslitteratur fra høsten 2014, og NBIs direktør Kristin Ørjasæter presenterte prosjektet:
– Vi vil gi en forskning- og praksisbasert oversikt over sentrale tendenser i samtidslitteraturen, men også utvikle studentenes formidlingskompetanse i møte med barn og unge og gi dem en sterkere digital og visuell kompetanse. Studiet må si noe om hva samtidslitteratur er i dag, hvorfor vi leser den, og hvordan.
Derretter presenterte Ørjasæter NBIs nyansatte prosjektleder for studiet, Øystein Espe Bae, som også ba om innspill for å utvikle et best mulig studium.
Les mer om NBIs nettstudium i samtidslitteratur.
Mer, mindre eller akkurat passe?
Ved avlutningen av konferansen holdt studenter fra masterstudiet i barnelitteratur ved Høgskolen i Bergen og studenter fra forfatterutdanningen ved NBI en kort oppsummering:
– Det var fint med kombinasjonen mellom forskningsforedrag, formidlings- og forfatterfokus, og det hadde vært fint om forskningsforedraget hadde knyttet an til noen konkrete eksempler i barnelitteratur. Det teoretiske perspektivet ble hengende litt i luften. Ellers var det bra å høre at også illustratører kan stå fast. Hilde Kramers innlegg om skaperprosessen og veien frem for en illustratør ga oss et nytt ord, nemlig tegnesperre. Det var en stor glede å få møte forfatterne og få andre perspektiver på bøkene deres, som vi kan ta med oss tilbake til studiene og yrkene våre. Og spennende at forfatterne hadde så ulike intensjoner med det å skrive. Bjørn Ingvalden fortalte at han skrev for å søke tilflukt fra verden og barndommens sårhet og savn. Sigbjørn Moestue mente at bøker skulle underholde og fortalte at han skrev videre på opplevelsen av spenning forbundet med bøker i barndommen.
– Det har vært et flott program og en fin gjennomføring. Vi er imponert. Det er alltid mulig å ønske seg mer. Skulle det vært en debatt? Vært lagt opp til spørsmål underveis? Mer interaksjon? Fokus på debutantene? Og så har vi hørt at det kanskje skal være konferanser årlig, en i Bergen og en i Stavanger, annethvert år. Blir det for mye? Kan det bli for mange gjentakelser av programposter?
Sa studentene. Og dermed var konferansen over for denne gang. En stor takk til Bergen Offentlige Bibliotek for en flott konferanse, og spesiell takk til programansvarlig Anne-Stefi Teigland for et vel gjennomført program.
