Blant snøffelhøns, skrumpenisser og en kulturminister – hvem ler og hvem blir ledd av i serien om Reven og grisungen?
Stipendiat, Norsk barnebokinstitutt
”Det er flott at man gir en pris til en ganske uhøytidelig serie med barnebøker” uttalte forfatter Bjørn F. Rørvik[1] etter at serien om Reven og Grisungen, som han har laget sammen med illustratør Per Dybvig, ble tildelt Kulturdepartementets bildebokpris for 2005. Som serier flest har den et standardisert typegalleri, minimal karakterutvikling og en fast plotstruktur, men det mest karakteristiske ved serien er den elleville utforskinga av leken som grunnprinsipp og livsholdning.
Sentralt i serien om Reven og Grisungen står en språklig humor som er utfordrende for flere enn forlagets småbarnsmålgruppe. Under utdelingen av Kulturdepartementets pris kom minister Giske til å legge trykket på feil stavelse da han presenterte seriens titler. Det kan skje den beste. Kumatpakkene hørtes ut som nonsens i kulturministerens munn, med liten relevans til plottet med Kuas forsvunne matpakker. Det er små marginer mellom å le og bli ledd av, i livet som i litteraturen. Å le eller bli ledd av – det er spørsmålet jeg ønsker å sette fokus på i de ni bildebøkene[2] om Reven og Grisungen. Rørvik og Dybvigs bildebøker følger en klassisk mal, der Reven og Grisungen står overfor et problem eller en mangelsituasjon, som kan dreie seg om revens møkkete teppe, de forsvunne kumatpakkene, å vinne dåsemiklenes rebusløp, en innpåsliten mygg og ødelagte værhår.
Deretter følger en fase hvor Reven og Grisungen, med varierende hell, pønsker ut og iverksetter strategier for å oppnå goder og fordeler – uten tanke på hvordan deres handlinger berører andre. Hver fortelling rundes av med en overraskende løsning, som når Reven og Grisungen tas i juks i rebusløpet, men likevel ender opp med hovedpremien, svingstolen Luxus Swing. Leken står sentralt – både som motiv i fortellingene og som hovedkarakterenes holdning til sitt liv og virke i skogen.
Fortellerstemmen i serien om Reven og Grisungen er nysgjerrig og leken – til tider anarkistisk løssluppen og uten snev av oppdragende formaninger. Karakterene er stiliserte og typetegnet, der Reven er den oppfinnsomme og utspekulerte, mens Grisungen er den enkle og naive som må gjøre grovarbeidet. Det er ingen utvikling å spore i karakterene – de er rykket tilbake til start ved hver ny bok, fulle av pågangsmot og frie for hemninger. Likevel framstår skogens radarpar med individualiserte, menneskelige trekk med et relativt bredt register av følelser – noe som særlig kommer til uttrykk i illustrasjonene. Den rufsete streken til Dybvig fanger både det dyriske og det menneskelige i karakterene – som sammen med den slentrende fortellerstemmen dermed skaper noe mer enn søte små dyr eller ensporede lykkejegere i dyreham.
Alle bøkene i serien om Reven og Grisungen inneholder lek med ord, ordspill og nyord. Ofte er nydannelsene av ord knyttet til skogens skapninger og deres kroppsdeler, som somledyr, bakmus, reddikhai og snøffelhøns. I Nisseforeningen (2006) har fjompenissen Papp feillest innbydelsen fra foreningen ”Nisser uten grenser”, så han tropper opp på medlemsmøtet i skogen uten genser – til mye nedlatende latter fra de andre nissene. Imidlertid blir latteren også snudd mot de andre nissene under utlodningen av pakkene Julenissen aldri blir kvitt på ordinært julenissevis. Skrumpenissene Lill og Bitte-Lill vinner et gjøkur uten gjøk, mens den finske nissen vinner en fruktkurv, hvorpå han utbryter ”Perkele!” som betyr hurra, forklarer Julenissen. Selv om ikke det finske skjellsordet for djevel får sin oppklaring i teksten, så viser illustrasjonen av den misfornøyde Finlandsnissen at han heller hadde sett noe annet i kurven.
Humor knyttet til de andre nordiske språkene finner vi også i serien. Språkets formmessig likhet og betydningsmessige forskjeller er i spill i Værhårene (2002) når den svenske dåsemikkelfetteren Håkan skal plukke smultron og Reven tolker dette som smultringer. I Konglesugeren (2004) utnytter Reven og Grisungen at fjompenissen Papp er språklig svak. Særlig har han et angstbitersk forhold til dansk, og når han nekter å låne bort sin konglesuger av dansk fabrikat til rengjøring av Revens teppe, dukker plutselig den danske sugekortkontrolløren Ole Busk opp – i Grisungens skikkelse. Med solbriller og granbarbart blir det dansk helt av seg selv, og til slutt blir Papp satt ut av spill av sin egen suger og en haug med kongler. ” – Hva var det du sa egentlig? [sa Reven] – Ko do so gube no? sa Grisungen. – Det betyr «kan du være så snill og sende meg pepperet?». – Betyr det det? sa Reven. Grisungen ristet på hodet og smilte. – Jeg bare lurte deg, sa han. – Jeg aner ikke hva det betyr, for jeg kan jo ikke dansk.” Også her ser vi hvordan humoren rammer flere av karakterene, der også hovedpersonene, til tross for talent i strategi og lureri, avslører sine manglende språklige kunnskaper.
I flere bøker lukter Papp foruroligende av pepper før han får et raseriutbrudd. Her ser vi hvordan den verbale trusselen dra dit pepper´n gror gis en bokstavelig og konkret betydning. Det lekes også med forholdet mellom språkets form og innholdsmessige betydning i Rebusløpet (2003), når Reven og Grisungen på post 1 skal avgjøre navnet på den digre fuglen i treet: ” – Er det a) ugleøgle, b) ugleøgleugle eller c) kjøttmeis? – Jeg tror det er kjøttmeis, sa Grisungen. – Kjøttmeis! fnøs Reven. – Det er det i hvert fall ikke. En så stor fugl har sikkert et langt navn. Vi tar det lengste. Reven satte kryss på ugleøgleugle.” Dette passerer hos dåsemikkeldommeren, men Reven og Grisungen straffes derimot for å dikte opp et dyr, da reddikhaien overhodet ikke finnes på disse kanter.
Det absurde, nonsensaktige og samtidig magiske ved språket finner vi også i Prikkesyken (2010). Her kan vi lese om uforskende doktorleker, som i scenen der Doktor Girlander, alias Reven, vurderer å fjerne Grisungens dårlige urk med pølseklype. I tillegg til nyordet ”urk” spilles det på assosiasjoner knyttet til rollespill for både små og store. Grisungen tar ”time-out” og hindrer at leken tar helt av. Barnelitteraturen domineres imidlertid av orgier knyttet til mat framfor andre kroppslige forlystelser (Bergstrand og Nikolajeva 1999), og det knyttes mye humor til hvordan Reven og Grisungen i de fleste situasjoner makter å tuske til seg godis, kaker og brus – som når de vinner påskeegg for sine rosa nisselodd, når de får brus og marsipankake av Kua på Doktor Girlanders resept og når de lager sin egen tutomat, der dyra i skogen panter fulle brusflasker mot tut eller plystring.
En karnevalistisk (Bakhtin 2003) kroppslighet er gjennomgående i bildebokserien, der særlig fjompenissen Papp representerer det latterlig overdrevne og groteske. Teksten kan fortelle at kroppsvask er noe han utfører hvert femtiende år. I bildene er han framstilt med hatt, bukse og bar overkropp som avslører en gedigen vom, hengepupper og en kraftig hårvekst. Den enorme nesa utgjør et sentralt blikkfang. Papp er også svært knyttet til den kraftige konglesugeren, som fungerer som en manndomsforlenger med sin lange slange og hårete tut. Når det gjelder forplantningens mysterium avslører Kumatpakkene (2005) at dumhet ikke bare er morsomt, men også svært utrydningstruende. Når et par barnløse snøffelhøns prøver å få avkom ved å ruge på traktoregg, må Reven og Grisungen trå til med opplysningsarbeid, terapi og trillespill. Slikt blir det heldigvis snøffelhønsegg av.
Mer eksplisitt toaletthumor knyttes til Papps lange opphold i buskene i Kumatpakkene (2005): ”Fjompenissen forklarte at han hadde spist et spann med gammel surkål til lunsj og var litt ugrei i magen.” I Myggsprayen (2007) er vondt lukt og promp plottets bærende idé. En myggstukket Grisunge vil det blodsugende insektet til livs, og Reven har lest at elefantpromp lukter så vondt at myggen besvimer. Derfor bestemmer de seg for å lage sin egen myggspray av mat fra Revens kjøleskap. ” – Det viktigste er at tingene har gått ut på dato, forklarte Reven. – Da blir det mest lukt.” Innsauset i sin egenkomponerte illeluktende myggspray observerer Reven og Grisungen at selv ekstra blodtørstige draculamygg styrter i døden i deres nærhet. Reddikhaien viser seg imidlertid å være et villdyr med aparte smak. Heltent og illsint driver reddikhaien kompanjongene ut i en farseaktig flukt, en akutt unnamanøver som flere av prosjektene deres kulminerer i. Som alltid lander Reven og Grisungen til slutt på beina – her først på hodet uti vannet, men heldigvis utstyrt med kongler mot vann i nesa.
Som serie utspiller Reven og Grisungen seg innafor stereotypiske rammer med hensyn til karakterutvikling og plotstruktur. Likevel skjer det en ellevill kognitiv og kroppslig utforsking av leken som gjennomgående grunnprinsipp i bøkene. Utgangspunktet med firebeinte som går på to, som har menneskelige laster og lyter og samtidig innslag av sterke dyriske drifter, er en lattervekkende kombinasjon som utfordrer gjengse forestillinger og kutyme. Mye av humoren er knyttet til overraskende brudd med forventet adferd og reaksjoner, og skogsskapningenes hybridnatur skaper et stort rom for dette, noe som ikke minst vises i bildene. Humoren har både visuelle og verbale forankringspunkt, og til tider åpner samspillet mellom tekst og bilde for en humoristisk flertydighet.
Latter som stammer fra overlegenhet og skadefryd over andres feil og mangler finnes også i stort monn i serien om Reven og Grisungen. Særlig enfoldige figurer får gjennomgå. Mens Kua aldri skjønner at hun blir rundlurt, gjelder det å være langt unna når Papp forstår at han har blitt utsatt for bløff og bedrageri. Fjompenisse-figuren står i en særstilling når gjelder latterens potensial for psykologisk spenningsutløsning. Papp er en høyeksplosiv nervebunt av aggressive og seksuelle impulser som kontinuerlig står i fare for å detonere – og for lesere med samme fortrengte energi skal gjenkjennelsen og latteren virke freudiansk forløsende. Hovedkarakterene står heller ikke på evolusjonens øverste trinn, noe fortelleren synliggjør gjennom en lett ironisk utlevering. Latterliggjøring, hvor vennlig eller velplassert den enn måtte være, inneholder en erkjennelse av språkets makt. Latteren snur fort – det er små marginer mellom å le og bli ledd av. Kulturminister eller ei.
Litteratur
Bakhtin, Mikhail. ”Francois Rabelais og folkekulturen under middelalderen og renessansen: Rabelais og latterens historie”. I: Latter og dialog: utvalgte skrifter, Cappelen akademiske forlag, 2003.
Bergstrand, Ulla og Maria Nikolajeva. Läckergommarnas kungarike. Om matens roll i barnlitteraturen, Centrum för barnkulturforskning, Stockholms universitet, 1999.
Cross, Julie. Humor in contemporary junior literature, Routledge, 2011.
Rørvik, Bjørn F. og Per Dybvig. Kafé Haletippen (2001), Værhårene (2002), Rebusløpet (2003), Konglesugeren (2004), Kumatpakkene (2005), Nisseforeningen (2006), Myggsprayen (2007), Tutomaten (2008), Prikkesyken (2010), Cappelen Damm.
[1] http://www.ringblad.no/liv/article2003106.ece; Ringerikes Blad 17.3.2006
[2] Første bok om Reven og Grisungen var den illustrerte barneromanen Reddikhaien og andre fortellinger om Reven og Grisungen, Cappelen (1996/2009). Reddikhaien er ikke med i denne artikkelens tekstgrunnlag.